Dere som er psykisk syke og mener at barna ikke lider under dette eller at så lenge resten av familien er der, har barna det godt

[Anonym bruker]

Selvfølgelig påvirker det et barn å vokse opp med en psykisk syk forelder. Ikke bare i form av vonde minner. Men i form av omsorgssvikt, særlig i de tilfellene man ikke har et godt støtteapparat rundt. Det handler ikke om mødre/fedre som ikke elsker barna sine, men om foreldre som har et liv så tøft at de i perioder ikke har evne til å ta vare på seg selv engang. Og da er det naturlig at barna ikke blir sett på den måten de trenger. Selvsagt skal psykisk syke beholde sine barn så langt det lar seg gjøre. Men man MÅ innse at en slik oppvekst ikke er optimal, og at forelderen trenger mer hjelp enn andre foreldre for å skape trygge og stabile rammer for barna. God psykologhjelp skaper feks. bedre selvinnsikt i foreldrerollen.

 

Jeg har selv en slik oppvekst. Jeg fungerer helt normalt som voksen, har aldri vært psykisk syk selv og har et godt liv med egne barn, mann og høy utdannelse + god jobb. Så for min del kan jeg si at jeg har klart meg fint selv om barndommen hadde sine mørke sider. 

 

Det er en kjent sak at alvorlig psykisk sykdom (snakker ikke om en periode med depresjon eller mildere symptomer) affekterer barn. Barn av psykisk syke har markant høyere risiko for selv å utvikle psykisk sykdom, enten effektene her er genetiske eller miljørelaterte. Dette er et faktum. Andre barn kan utvikle generalisert angstlidelse, fordi de stadig har mye vanskelig og tungt å "passe på" hjemme.

 

Barn av psykisk syke lærer seg ofte å bli altfor medgjørlige, snille og forståelsesfulle. Noen andre har stadig behov for omsorg, og å bli sett - og da blir det liten plass til å ha egne behov. Mange lærer seg veldig tidlig å ta veldig mye ansvar og klare seg selv. Man kan fort bli en slik som visker ut seg selv i et forsøk på ikke å være til bry.

 

Min mor brukte meg feks. som en kilde til selvbekreftelse. Hun snakket stadig om at hun ikke var noen god mor. At hun burde vært død, borte, ikke til stede, slik at jeg slapp å leve med en slik mor som ikke fungerte optimalt. Jeg husker jeg tegnet tegninger for å muntre henne opp, men hun kunne ligge i dager og uker i sengen og gråte uten videre mimikk i ansiktet. Det var ikke så festlig. Jeg fikk tidlig forstå at jeg var den eneste som ”holdt henne oppe”. Hun sa ofte at hun ikke hadde hatt noe å leve for hvis det ikke var for meg. Det føltes som en tung byrde, og det var trist at hun ikke hadde mer livslyst. Hun forsøkte å ta livet sitt et par ganger i min barndom. Hun fikk diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse.

 

Hun er død i dag, av sykdom (ikke selvmord). Hvorfor jeg likevel elsker henne, og hvorfor jeg tenker på henne med masse kjærlighet, ømhet og savn?

 

Fordi jeg også husker en mamma som formidlet solide, humane verdier som jeg fremdeles husker og som jeg fryktelig gjerne vil føre videre til mine barn. Den mammaen som var full av liv, sang og vitser. Som var lynende intelligent og kunne være festens midtpunkt. Den mammaen som strøk meg over kinnet og kunne male, strikke, sy og skape som en kunster. En mamma som innimellom også kunne ligge ved siden av ei ung jente i senga på kvelden og snakket om livet, døden, kjærligheten og tro i timesvis - og ta absolutt alt jeg sa alvorlig. 

 

De beste kjærligshetsøyeblikkene - å vite at mamma også kunne ligge og kikke på meg i timesvis om natta da jeg var en liten jente og lå og sov. At hun elsket meg høyere enn seg selv og noe annet. 

 

Og fordi min pappa er en snill mann med et stort, stort hjerte og et storsinn jeg knapt har sett hos andre.

 

 

Anonymous poster hash: a0c3d...aeb

[Anonym bruker]

Jeg kjenner også folk med psykisk sykdom som har fått unger ja. 

Det er rett og slett hårreisende at folk som er så psykisk syke at de ikke klarer jobbe, får unger. Ikke klarer de å håndtere en jobb, men unger, JA, det skal de nok klare.  Forstår ikke hva slike folk tenker på. 

 

Å få unger er ikke en menneskerett!

Anonymous poster hash: c1857...20e

[Anonym bruker]

Psykisk syke burde ikke få barn. De kan ikke ta hånd om seg selv en gang, langt mindre et barn som trenger mye oppmerksomhet, tilsyn, fysisk og psykisk tilstedeværelse. Det beste ville vært hvis de som er psykisk syke ble tildelt gratis p-piller som ble gitt dem under tilsyn slik at man kunne sikre seg at disse personene ikke får barn.

Anonymous poster hash: 9e5c9...105

[★julestjerne★]

 

Psykisk syke burde ikke få barn. De kan ikke ta hånd om seg selv en gang, langt mindre et barn som trenger mye oppmerksomhet, tilsyn, fysisk og psykisk tilstedeværelse. Det beste ville vært hvis de som er psykisk syke ble tildelt gratis p-piller som ble gitt dem under tilsyn slik at man kunne sikre seg at disse personene ikke får barn.

 

Anonymous poster hash: 9e5c9...105

Trangsynte folk som ikkje er i stand til å sjå nyansar burde vel heller ikkje få barn. Det kan jo påvirke barna det også.

[Iiiiik]

Jeg kan også kjenne at jeg blir oppgitt over at det hevdes at psykisk sykdom ikke påvirker barna. Kan skjønne det hvis budskapet er at det ikke gir barna varige skader, men alle foreldres livsvalg og personligheter påvirker barna. Det er klart det påvirker mine barns barndom at de har en pappa som reiser ganske mye. Det er like klart at det påvirker mine barns barndom at de har en mamma som er over gjennomsnittet opptatt av å snakke om følelser og reaksjoner og alltid oppmuntrer til å også forstå den andres følelser hvis noe har skjedd.

 

Å påstå at psykisk syke ikke burde få barn er en nokså snever og unyansert påstand. Det er visse psykiske lidelser som påvirker barnet så sterkt at barnet ikke klarer seg selv som ungdom og voksen, da er det klart at man har gjort for lite for å skjerme barnet fra foreldrenes lidelser. Men det er nå allikevel ikke sånn i vårt samfunn at man må opp til egnethetsvurdering før man får forplante seg. Jeg blir skremt når psykisk syke tror at deres barn ikke merker det, at de ikke påvirkes av det og frykter at akkurat disse barna faktisk bærer en for stor byrde. Akkurat som jeg blir skremt når skilte foreldre hevder at deres barn ikke lider under å ha to hjem.

[Anonym bruker]

Mannen min har slitt noen år med angst, og han ønsket faktisk ikke å få barn før han ble bedre. Nå er førstemann på vei, og han har faktisk blitt mye bedre det sisste året, men/når om det skulle dukke opp igjen, så vet jeg at det ikke er noe som gjør han til en dårligere far på noen måte, han trenger bare å ta det rolig til det går over. Jeg er frisk, men har hatt min lille dose av omstendighetsbegrunnet depresjon selv, de fleste kan oppleve det en gang i livet.

Det har mye å si hva slags sykdom det er. Og intrykket mitt er også at for familier så blir det gjerne ekstra vanskelig om det er mamma som er alvorlig syk.

Anonymous poster hash: d51ac...46d

[Anonym bruker]

Psykisk sykdom kan være så mye forskjellig!

Jeg kjenner en som har en far som har bipolar lidelse. Dette har preget han veldig hele oppveksten, da faren har kunne ''skiftet personlighet'' i perioder, enten det har vært når han har vært manisk og nærmest ugjenkjennelig, eller deprimert - så deprimert at selvmord har vært et tema.

Dette er så klart vanskelig for en tenåring å forholde seg til!

MEN han er så glad i faren sin, og ville aldri byttet han ut med noen andre i verden... Som sagt, han er veldig preget av det hele og må selv gå til psykolog pga en vanskelig barndom. Men han sier at problemet er ikke pappa, det er pappa sin sykdom. Som hele familien bare må leve med.

Ville bare illustrere et eksempel, på at det er ikke så svart-hvitt. Dette er altså en som er helt avhengig av sin far, de henger sammen på fritiden som kamerater. I dårlige perioder tar ting på vel og merke, men ellers er de som bestevenner.

Anonymous poster hash: 3507d...507

[Januars lykkeliten]

Psykisk syke burde ikke få barn. De kan ikke ta hånd om seg selv en gang, langt mindre et barn som trenger mye oppmerksomhet, tilsyn, fysisk og psykisk tilstedeværelse. Det beste ville vært hvis de som er psykisk syke ble tildelt gratis p-piller som ble gitt dem under tilsyn slik at man kunne sikre seg at disse personene ikke får barn. Anonymous poster hash: 9e5c9...105

Alle kan få perioder med psykisk ubalanse, kall det psykisk sykdom om du vil. Mener du virkelig at ingen bør få barn ? På psykiatriske sykehus er det alle mulige slags forskjellige mennesker som trenger hjelp i alle mulige forskjellige livsfaser. Det kan også skje deg.

 

Eller er det kun det kun de som er syke over en viss periode ? Hva med de som blir syke etter at de har fått barn ? Er det kun de som får en diagnose, eller er det også de som nok burde fått en diagnose ? ?

[Anonym bruker]

Jeg selv ble diagnotisert som Bipolar etter at barnet kom til. Jeg ga alt av energi jeg hadde til barnet mitt når vi var sammen. Men så snart barnet var i seng eller barnehagen var jeg begravd i det lille hullet jeg lå i. Har ofte lurt på om hun har tatt skade av dette, men jeg har valgt å tro at hun hadde det bra. I dårlige perioder valgte jeg nesten hver helg å være ute i naturen med henne - bare vi to ettersom jeg blir så redd for folk, bare det å gå i butikken er en stor utfordring. Men igjen når jeg er høyt oppe er jeg en supermamma som kan ta henne med hvor enn det måtte være. I kjøkkenet blir det bakt kaker og brød med henne. Alt er plutselig mulig og ingenting kan stoppe meg. Muligens slitsomt, men hun får iallefall mye gøy å være med på. Heldigvis har jeg en mann som bremser meg ned når det blir for meget av impuls-ting. Men jeg gjorde mye rart før jeg fikk diagnosen som kanskje ikke var så lurt. Medisiner har gjort underverker for meg.

Jeg tror alle foreldre gjør ting som ikke er bra uansett om man er syk eller frisk - vi er bare mennesker og det er viktig å huske på.

Anonymous poster hash: f92fd...ca3

[Anonym bruker]

Har man en psykisk lidelse så bør man vel tenke seg GODT om før man får barn. Ikke bare kan det være genetisk arvelig (spørs på type lidelse), men det kan i tillegg være "smittsomt",-altså at miljøet påvirker barn til og få psykiske lidelser om de vokser opp med det.

 

Får man barn og en diagnose i ettertid må man jo prøve og gjøre det beste ut av det,- men ar man sel vlidd store deler av livet av en eller annen form for psykisk lidelse, må man faktisk spørre seg om man vil at et barn av seg skal gå gjennom det samme? Oddsen er faktisk rimelig stor.

 

Selv har jeg hatt spiseforstyrrelser, og jeg gikk mange runder med meg selv,- og mann, før vi ble klare for barn pga dette. Først bestemte vi jo oss for at vi ville ha barn, så begynte vi og tenke på dette,- og om dette kunne påvirke barna våre i fremtiden. Det strides jo om anorexia er"genetisk" eller kun utløst av sosiale årsaker.... Jeg vil tro det er en blanding, man er disponert for det, men "riktig" miljø kan forhindre utbrudd eller fremskynde det.. Om man kan si det på den måten...Jeg fikk det ene og alene fordi jeg skulle slanke meg,- og ingen traumer eller annet "skummelt" bak. .Jeg var tykk og lang og ville ikke være det...Hva som utløste det,-vil si det var "press" om og passe inn i et ideal...

 

Vi har jobbet frem VÅR måte og prøve og forhindre at barna våre skal lide under kroppspress og tvangstanker om mat.  Hittil ser det ut til og ha gått veldig bra. Men man er jo ikke sikker. Hører "skremmende" historier om folk med både spiseforstyrrelser og andre psyksike lidelser, særlig litt "mildere", som mener et barn er det de "trenger for og bli helt frisk"...De begrunner det med at de da vil få andre ting og tenke på enn seg selv og sine "oppkonstruerte problem":.....Skremmende og sette barn til verden med den tanke at de skal bli født til jobben og gjøre mamma/pappa frisk fra sin sykdom.. Men det gjøres, fakum er at ethvert snev av psykisk lidelse ofte blir mangedoblet under prosessen med "laging", graviditet, fødsel og barseltid. en ting er omveltnignene i livet som skjer, noe annet er hormoner som er med på og øke den evt mentale ubalanse man har.. Selv mentalt "normalt stabile" sliter jo med psyken i denne tiden..........

Anonymous poster hash: 4196d...e45

[Anonym bruker]

Har selv en mor med en alvorlig psykisk lidelse som inkluderte sterk sosial angst, og forstår hva du mener HI. Det faller alt for mye ansvar på barn i en slik situasjon hvis det er kronisk. Flyttet og vokste derfor opp hos faren min, og husker en ganske fin barndom.

 

Selv har jeg ingen psykisk lidelse, men har tidligere opplevd depresjon da det skjedde mye tøft i livet. Dette er statistisk sett noe over 50 % vil oppleve i løpet av livet på et tidspunkt, men barn håndterer (som annen sorg og andre kriser i en familie) gjerne dette greit så lenge alt normaliserer seg etter hvert.

 

Og opplever man kriser i familien, så tror jeg det er viktig å benytte seg av det nettverket man har av venner og familie som kan trå til litt ekstra der mor og fars egne krefter for øyeblikket ikke strekker helt til .

Anonymous poster hash: cba83...c90

[Anonym bruker]

 

Selvfølgelig påvirker det et barn å vokse opp med en psykisk syk forelder. Ikke bare i form av vonde minner. Men i form av omsorgssvikt, særlig i de tilfellene man ikke har et godt støtteapparat rundt. Det handler ikke om mødre/fedre som ikke elsker barna sine, men om foreldre som har et liv så tøft at de i perioder ikke har evne til å ta vare på seg selv engang. Og da er det naturlig at barna ikke blir sett på den måten de trenger. Selvsagt skal psykisk syke beholde sine barn så langt det lar seg gjøre. Men man MÅ innse at en slik oppvekst ikke er optimal, og at forelderen trenger mer hjelp enn andre foreldre for å skape trygge og stabile rammer for barna. God psykologhjelp skaper feks. bedre selvinnsikt i foreldrerollen.

 

Jeg har selv en slik oppvekst. Jeg fungerer helt normalt som voksen, har aldri vært psykisk syk selv og har et godt liv med egne barn, mann og høy utdannelse + god jobb. Så for min del kan jeg si at jeg har klart meg fint selv om barndommen hadde sine mørke sider. 

 

Det er en kjent sak at alvorlig psykisk sykdom (snakker ikke om en periode med depresjon eller mildere symptomer) affekterer barn. Barn av psykisk syke har markant høyere risiko for selv å utvikle psykisk sykdom, enten effektene her er genetiske eller miljørelaterte. Dette er et faktum. Andre barn kan utvikle generalisert angstlidelse, fordi de stadig har mye vanskelig og tungt å "passe på" hjemme.

 

Barn av psykisk syke lærer seg ofte å bli altfor medgjørlige, snille og forståelsesfulle. Noen andre har stadig behov for omsorg, og å bli sett - og da blir det liten plass til å ha egne behov. Mange lærer seg veldig tidlig å ta veldig mye ansvar og klare seg selv. Man kan fort bli en slik som visker ut seg selv i et forsøk på ikke å være til bry.

 

Min mor brukte meg feks. som en kilde til selvbekreftelse. Hun snakket stadig om at hun ikke var noen god mor. At hun burde vært død, borte, ikke til stede, slik at jeg slapp å leve med en slik mor som ikke fungerte optimalt. Jeg husker jeg tegnet tegninger for å muntre henne opp, men hun kunne ligge i dager og uker i sengen og gråte uten videre mimikk i ansiktet. Det var ikke så festlig. Jeg fikk tidlig forstå at jeg var den eneste som ”holdt henne oppe”. Hun sa ofte at hun ikke hadde hatt noe å leve for hvis det ikke var for meg. Det føltes som en tung byrde, og det var trist at hun ikke hadde mer livslyst. Hun forsøkte å ta livet sitt et par ganger i min barndom. Hun fikk diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse.

 

Hun er død i dag, av sykdom (ikke selvmord). Hvorfor jeg likevel elsker henne, og hvorfor jeg tenker på henne med masse kjærlighet, ømhet og savn?

 

Fordi jeg også husker en mamma som formidlet solide, humane verdier som jeg fremdeles husker og som jeg fryktelig gjerne vil føre videre til mine barn. Den mammaen som var full av liv, sang og vitser. Som var lynende intelligent og kunne være festens midtpunkt. Den mammaen som strøk meg over kinnet og kunne male, strikke, sy og skape som en kunster. En mamma som innimellom også kunne ligge ved siden av ei ung jente i senga på kvelden og snakket om livet, døden, kjærligheten og tro i timesvis - og ta absolutt alt jeg sa alvorlig. 

 

De beste kjærligshetsøyeblikkene - å vite at mamma også kunne ligge og kikke på meg i timesvis om natta da jeg var en liten jente og lå og sov. At hun elsket meg høyere enn seg selv og noe annet. 

 

Og fordi min pappa er en snill mann med et stort, stort hjerte og et storsinn jeg knapt har sett hos andre.

 

 

 

Anonymous poster hash: a0c3d...aeb

 

 

Jeg kjenner igjen egen min egen mor og min rolle svært godt i det du beskriver lengst opp... Men hos henne var det nok aldri noen gode perioder slik du beskriver lengre ned. Hun har vel aldri vært svært intelligent eller en sprudlende type uansett, slik som min far, men hun var absolutt snill. 

 

Min mor har dog en langt mer alvorlig diagnose enn din, og dessverre svært mange selvmordsforsøk bak selv.

 

Godt å høre at du også har klart deg fint i voksen alder .

 

 

 

Anonymous poster hash: cba83...c90

[Magia]

Det er himmelvid forskjell på å si at psykisk sykdom hos foreldrene påvirker barna, til å si at alle med psykiske lidelser burde steriliseres og de som blir det etter de får barn må gi fra seg omsorgen. Barn blir påvirket av sine omgivelser og sine foreldres sinnsstemninger - det kan det da ikke være noe tvil om. Men ikke alle kan ha en A4 oppvekst. Barn lærer også veldig mye av å ha foreldre med psykiske lidelser. Den innsikten de får kan også brukes til positive ting. Vi trenger alle mulige mennesker her i verden, og da kan det ikke være slik at de eneste som får ha barn er de med 100% fast jobb med god lønn, høy utdannelse, høy alder osv. 

[valkyrien]

På tross av at jeg er psykisk syk så er jeg en bedre mor enn mange psykisk friske. Jeg er mer tilstedeværende enn flere av mine bekjente mødre, de tenker mer på karrieren sin enn på barna, og kan ikke vente med å få sendt de til fedrene sine, så de kan slå seg på flatfylla...

 

Men selfvfølgelig er det en del som ikke er i stand til å ta vare på barn også. Poenget er at "psykisk syk" ikke er en gruppering som kan sees under ett.

[Anonym bruker]

Til dere som slår alle psykisk syke under en kam. 1 av 10 er psykisk syke. Mange går og lider i de stille. Mange tør ikke få hjelp til å bli bedre eller si noe nettopp pga fordommer. Synes det er skikkelig stygt sagt at alle som ikke er psykisk syke ikke burde få barn! Da gjelder det veldig mange av befolkningen i Norge!

Helt enig at de sykeste kanskje ikke burde få barn men d er d jammen mange andre som ikke burde få også. Og de har ikke en psykisk sykdom. Det er ikke slik at alle som har cerebral parese er like heller. Eller de med kols, hjerteproblemer, leddgikt og alle andre sykdommer.

 

 

Anonymous poster hash: a8acc...8e3

[Anonym bruker]

Til dere som slår alle psykisk syke under en kam. 1 av 10 er psykisk syke. Mange går og lider i de stille. Mange tør ikke få hjelp til å bli bedre eller si noe nettopp pga fordommer. Synes det er skikkelig stygt sagt at alle som ikke er psykisk syke ikke burde få barn! Da gjelder det veldig mange av befolkningen i Norge!

Helt enig at de sykeste kanskje ikke burde få barn men d er d jammen mange andre som ikke burde få også. Og de har ikke en psykisk sykdom. Det er ikke slik at alle som har cerebral parese er like heller. Eller de med kols, hjerteproblemer, leddgikt og alle andre sykdommer.

 

 

Anonymous poster hash: a8acc...8e3

 

I følge klinisk spesialist Sven Torgersen kan kun 85% av befolkningen anses som psykisk hundre prosent velfungerende. Da inkluderer han alt fra spiseforstyrrelser til depresjoner, stresslidelser inkl. PTSD, angst, tvangshandlinger, tvangstanker, personlighetsforstyrrelser, mani og schizofreni, osv.

 

Anonymous poster hash: cba83...c90

[Anonym bruker]

Jeg hadde en FYSISK syk far og er preget av det.

 

Anonymous poster hash: 46fb7...a9a