Dere som er psykisk syke og mener at barna ikke lider under dette eller at så lenge resten av familien er der, har barna det godt

[Anonym bruker]

Vel, min tante er psykisksyk. Dette er noe vi andre ikke merker så godt. Men jeg vet at min onkel er både mamma og pappa. Han er verdens beste mappa det er jeg sikker på. Men min kusine har alltid sagt at det er kjempe vanskelig, hun syns det er så trist at mammaen ikke er på ting, hun hsr ikke alltid kunne være på skoleavslutninger eller være med datteren på shopping til byn (dette er noe hun faktisk savner veldig da alle de andre venninene ofte gjør det). Hun har måtte fra hun var veldig liten ha ansvar hjemme for lillebroren og i huset ellers. Hun syns det er grusomt når moren er i dårlige perioder, selv om de har prøvd å skåne henne og broren. Hun har alltid sett at hennes familie ikke er som alle andre og jeg synes oppriktig synd på min kusine. Hun som har fortalt meg alt dette

 

Anonymous poster hash: 6a9a3...411

[Anonym bruker]

Og med det mener du? Kusina burde aldri ha vært født? Onkel burde ha vraket tante da hun ble syk og fått en frisk kone?

 

Anonymous poster hash: 3d7f5...cd5

[Anonym bruker]

Psykisk syk kan jo være så mangt. Det er ikke kun en sykdom. Skjønner det har vært tøft for din kusine, men å være psykisk syk er jo ikke noe man velger. Og jeg tror de fleste foreldre som har denne diagnosen gjør så godt de kan.

 

Når det sies så må jeg innrømme at jeg kun kjenner en familie der foreldrene sliter med bipolare lidelser, og det e klart det e tøft for barna (som i dag er voksen), men jeg vet ikke helt hvor du vil med dette innlegget? Burde de skjerpe seg mener du? Gi fra seg barna?

Anonymous poster hash: 1e354...3c6

[Anonym bruker]

Og med det mener du? Kusina burde aldri ha vært født? Onkel burde ha vraket tante da hun ble syk og fått en frisk kone?

 

Anonymous poster hash: 3d7f5...cd5

Det jeg mener er at barna ikke alltid har det så lett som dere skal ha det til. At så lenge familien stiller opp, merker ikke barna noe til det

 

Anonymous poster hash: 6a9a3...411

[Anonym bruker]

Jeg tenker at man vet jo ikke hvordan livet blir. Og når livet byr på utfordringer, det være seg psykisk sykdom, kreft eller dødsfall hos den ene forelderen, er det jo utrolig viktig at den andre bretter opp ermene og er både mamma og pappa i periodene det trengs. Klart det er vanskelig for barnet når mamma er syk, men det vil jo være vanskelig for barna ved f.eks. en skilsmisse også. Så må man bare takle situasjonen og gjøre det beste ut av det.

 

Og ære være de foreldrene (både den syke og den friske) som må takle en sånn situasjon.

 

Anonymous poster hash: 6923e...e6c

[Anonym bruker]

Og med det mener du? Kusina burde aldri ha vært født? Onkel burde ha vraket tante da hun ble syk og fått en frisk kone?

 

Anonymous poster hash: 3d7f5...cd5

 

Poenget er vel at når man lever med en person med psykiske lidelser vil det gå ut over alle i familien. Det er ikke dermed slik at man kan si at sykdommen ikke påvirker barnet. Mange barn som vokser opp med psykisk syke foreldre har en flott barndom likevel, men det er likevel slik at det vil være mangler i livet til de fleste av disse barna. Derfor bør man tenke seg om to ganger før man setter barn til verden om man er psykisk syk, mener jeg.

 

Anonymous poster hash: 56e36...9ba

[Anonym bruker]

Psykisk syke er vel like forskjellige som andre. Mine foreldre var psykisk syke og manglet selvinnsikt. De burde ikke hatt omsorgen for barn, men de mente selv at de klarte seg fint i foreldrerollen. Men ser ikke bort i fra at mange psykisk syke gjør en god jobb som foreldre. Vet for øvrig om foreldre som er friske som jeg ikke er imponert over som foreldre.

Anonymous poster hash: d98b0...dd1

[Anonym bruker]

Så fordi det var vanskelig for kusinen din, så må det være vanskelig for alle barn av psykisk syke? Fordi alle psykisk syke er like?

Anonymous poster hash: efe9b...8d1

[Anonym bruker]

Jeg tror det kommer helt an på graden av sykdommen..

 Tror at så lenge det ikke går utover barna ifm av vold eller psyk.trakkasering, og så lenge barnet har en annen frisk voksen person å forholde seg til, så kan det gå bra.

 

Anonymous poster hash: 057a2...22c

[ærlig talt]

 

Psykisk syke er vel like forskjellige som andre. Mine foreldre var psykisk syke og manglet selvinnsikt. De burde ikke hatt omsorgen for barn, men de mente selv at de klarte seg fint i foreldrerollen. Men ser ikke bort i fra at mange psykisk syke gjør en god jobb som foreldre. Vet for øvrig om foreldre som er friske som jeg ikke er imponert over som foreldre.

 

Anonymous poster hash: d98b0...dd1

Veldig enig med deg!

Manglende selvinnsikt og psykisk lidelse er ingen god kombinasjon!

Dessuten sier det meg ingenting når man forteller om en forelder med psykisk lidelse. Er det snakk om mild depresjon, bipolar lidelse, schizofreni eller hva? Noe er rett og slett mer alvorlig, og vanskeligere for barn å forholde seg til. Om foreldre med psykiske plager/lidelser selv tar til seg hjelp, i form av medisiner, terapi og avlasting, behøver det ikke å påvirke barna negativt. Mye handler om personlighet og hvordan forelderen takler sykdommen!

[Anonym bruker]

Mamma var, og er, psykisk syk og klart jeg ble preget av det i oppveksten. Å ha en mamma som aldri deltok på tilstelninger på skolen eller i idretten, en mamma som ikke ville ha venner på besøk, en mamma som sov nesten hele dagen, som gråt, som plutselig var glad osv. var utrolig uforutsigbart og sårt.

Pappa var tilstede og var både mamma og pappa, men det hadde vært bedre om vi hadde bodd kun med pappa. Å bo i hus med en mamma som ikke stiller opp var veldig vanskelig.

 

Har svært liten kontakt med mamma i dag.

Anonymous poster hash: cc653...a63

[Anonym bruker]

Ja, jeg at lest om overraskende mange her inne som mener at det ikke går utover barna at mor (som oftest) er psykisk syk. Selvfølgelig gjør det det, i større eller mindre grad.

 

Anonymous poster hash: 1db33...d9b

[Anonym bruker]

 

Psykisk syke er vel like forskjellige som andre. Mine foreldre var psykisk syke og manglet selvinnsikt. De burde ikke hatt omsorgen for barn, men de mente selv at de klarte seg fint i foreldrerollen. Men ser ikke bort i fra at mange psykisk syke gjør en god jobb som foreldre. Vet for øvrig om foreldre som er friske som jeg ikke er imponert over som foreldre.

 

Anonymous poster hash: d98b0...dd1

Veldig enig med deg!

Manglende selvinnsikt og psykisk lidelse er ingen god kombinasjon!

Dessuten sier det meg ingenting når man forteller om en forelder med psykisk lidelse. Er det snakk om mild depresjon, bipolar lidelse, schizofreni eller hva? Noe er rett og slett mer alvorlig, og vanskeligere for barn å forholde seg til. Om foreldre med psykiske plager/lidelser selv tar til seg hjelp, i form av medisiner, terapi og avlasting, behøver det ikke å påvirke barna negativt. Mye handler om personlighet og hvordan forelderen takler sykdommen!

 

 

Takk. Ble så glad av dette svaret, så godt at noen tror at jeg også har en mulighet til å være en god mor.

 

Selvinnsikt i forhold til sykdommen min og problemer den kan forårsake har jeg nok av, får hjelp av både voksenpsykiatrien, samt veiledning hos BUP når det gjelder foreldrerollen (selv om de mener jeg ikke trenger det). Det jeg mangler er selvtillit, mye fordi jeg henger her på DIB hvor kun det perfekte er bra nok. (Ja, det er min egen feil, jeg burde slutte med det...)

 

Anonymous poster hash: efe9b...8d1

[Musemorbr /]

Og med det sier vi god jul til alle som har det veldig tungt fra før. Hva er greia med det høye antallet tråder rettet mot syke og uføre i dag?

[Anonym bruker]

 

Mamma var, og er, psykisk syk og klart jeg ble preget av det i oppveksten. Å ha en mamma som aldri deltok på tilstelninger på skolen eller i idretten, en mamma som ikke ville ha venner på besøk, en mamma som sov nesten hele dagen, som gråt, som plutselig var glad osv. var utrolig uforutsigbart og sårt.

Pappa var tilstede og var både mamma og pappa, men det hadde vært bedre om vi hadde bodd kun med pappa. Å bo i hus med en mamma som ikke stiller opp var veldig vanskelig.

 

Har svært liten kontakt med mamma i dag.

 

Anonymous poster hash: cc653...a63

Det er ikke meningen å kritisere din far, men jeg mener faktisk at han burde vernet dere barna fra moren deres. Hun var tydeligvis alvorlig psykisk syk, og til stor belastning for sine barn. Det var annerledes før, ikke så lett for far å få omsorgsretten etter samlivsbrudd, men han kunne ha prøvd.

 

Anonymous poster hash: 5a241...011

[Camillok]

Kjære vene dette blir litt snevert. Skal man liksom droppe å få barn hvis man har hatt en depressiv periode i ungdomsårene/tidlig voksen alder bare fordi det kan hende man får tilbakefall siden? For en del av de alvorligere psykiske lidelsene, som f.eks schizofreni debuterer sykdommen ofte etter at man har fått barn. Bipolar lidelse debuterer hos mange som fødselsdepresjon med psykose... Mange som har slitt med angst greier seg faktisk fint etter å ha fått barn, endel virker å påvirkes positivt av å ha andre å måtte ta vare på. Når det er sagt så er det ikke lett å være barn av psykisk syk forelder. Som du sier blir det nok mange såre minner opp igjennom med manglende støtte og oppmøte. Psykisk sykdom er egoistisk av natur, man har gjerne mer enn nok med seg selv. Nå er der slik at de fleste barn tåler å ha en forelder tidvis fraværende hvis de har en stabil voksenperson i livet sitt. Det som er viktigst er at man forklarer barna fra så tidlig som mulig, og at den som sliter med psyke viser masse kjærlighet i gode perioder og så godt de klarer dårlige.

[ærlig talt]

Ja, jeg at lest om overraskende mange her inne som mener at det ikke går utover barna at mor (som oftest) er psykisk syk. Selvfølgelig gjør det det, i større eller mindre grad.

 

Anonymous poster hash: 1db33...d9b

Selvfølgelig KAN det gå ut over barna! Men det handler mye om hvor alvorlig sykdommen er og hvilken behandling som mottas. Slik er det også med fysiske sykdommer. Jeg er oppvokst med en far i rullestol, lam fra brystet og ned. Han hadde helt klart sine begrensninger. Han kunne ikke delta i alle aktiviteter og var til tider innlagt på sykehus pga diverse plager ifbm lammelsen. Jeg bærer ikke preg av det, han var en super pappa som gjorde så godt han kunne!

[Anonym bruker]

Kjære vene dette blir litt snevert. Skal man liksom droppe å få barn hvis man har hatt en depressiv periode i ungdomsårene/tidlig voksen alder bare fordi det kan hende man får tilbakefall siden? For en del av de alvorligere psykiske lidelsene, som f.eks schizofreni debuterer sykdommen ofte etter at man har fått barn. Bipolar lidelse debuterer hos mange som fødselsdepresjon med psykose... Mange som har slitt med angst greier seg faktisk fint etter å ha fått barn, endel virker å påvirkes positivt av å ha andre å måtte ta vare på. Når det er sagt så er det ikke lett å være barn av psykisk syk forelder. Som du sier blir det nok mange såre minner opp igjennom med manglende støtte og oppmøte. Psykisk sykdom er egoistisk av natur, man har gjerne mer enn nok med seg selv. Nå er der slik at de fleste barn tåler å ha en forelder tidvis fraværende hvis de har en stabil voksenperson i livet sitt. Det som er viktigst er at man forklarer barna fra så tidlig som mulig, og at den som sliter med psyke viser masse kjærlighet i gode perioder og så godt de klarer dårlige.

 

Nei, men man bør droppe å få barn om man er midt i eller har stadige tilbakefall til sine depressive perioder....Og om man påvirkes positivt av å ta vare på noe(n), bør de heller skaffe seg et dyr. Et barn krever oppfølging og tilstedeværelse på et helt annet nivå, og blir i mye større grad påvirket av sine omsorgspersoners mentale tilstand. Jeg mener det er direkte uansvarlig å få barn om man har psykiske lidelser eller andre kroníske lidelser som gjør at man ikke er istand til å delta normalt i samfunnslivet.

 

Anonymous poster hash: 56e36...9ba

[★julestjerne★]

Ein har dei foreldra ein har på godt og vondt. Eg er ikkje psykisk sjuk, men eg har heilt sikkert mine svake sider som mor, og det må barna mine leve med. Så har eg sterke sider. Mine sterke sider er slik eg ser det fleire og større enn dei svake, og konklusjonen min er at eg er ei god mor for barna mine. Slik er det nok med dei som er psykisk sjuk også. Sjukdommen er sikkert ei svak side, men om ein har fleire plussar enn minus som forelder opplever barna at dei har gode foreldre.

 

Ein har psykisk sjukdom, ein er ikkje sjukdommen sin.

Endret 20. desember 2013 av ★julestjerne★

[Camillok]

 

Kjære vene dette blir litt snevert. Skal man liksom droppe å få barn hvis man har hatt en depressiv periode i ungdomsårene/tidlig voksen alder bare fordi det kan hende man får tilbakefall siden? For en del av de alvorligere psykiske lidelsene, som f.eks schizofreni debuterer sykdommen ofte etter at man har fått barn. Bipolar lidelse debuterer hos mange som fødselsdepresjon med psykose... Mange som har slitt med angst greier seg faktisk fint etter å ha fått barn, endel virker å påvirkes positivt av å ha andre å måtte ta vare på. Når det er sagt så er det ikke lett å være barn av psykisk syk forelder. Som du sier blir det nok mange såre minner opp igjennom med manglende støtte og oppmøte. Psykisk sykdom er egoistisk av natur, man har gjerne mer enn nok med seg selv. Nå er der slik at de fleste barn tåler å ha en forelder tidvis fraværende hvis de har en stabil voksenperson i livet sitt. Det som er viktigst er at man forklarer barna fra så tidlig som mulig, og at den som sliter med psyke viser masse kjærlighet i gode perioder og så godt de klarer dårlige.

 Nei, men man bør droppe å få barn om man er midt i eller har stadige tilbakefall til sine depressive perioder....Og om man påvirkes positivt av å ta vare på noe(n), bør de heller skaffe seg et dyr. Et barn krever oppfølging og tilstedeværelse på et helt annet nivå, og blir i mye større grad påvirket av sine omsorgspersoners mentale tilstand. Jeg mener det er direkte uansvarlig å få barn om man har psykiske lidelser eller andre kroníske lidelser som gjør at man ikke er istand til å delta normalt i samfunnslivet. Anonymous poster hash: 56e36...9ba

Kjenner jeg blir skikkelig irritert. Det er 50 % av Norges befolkning som i løpet av livet vil ha hatt en psykisk lidelse hvis man regner med alkoholisme som psykisk sykdom (kilde, overlege i psykiatri). Er det virkelig sååå mange her inne som mener at halve Norges befolkning skulle latt være å få barn?!? Jeg har aldri ment at man burde få barn om man er stadig alvorlig deprimert, suicidal, psykotisk eller manisk ofte. Det er helt klart ikke bra for barna å vokse opp med alvorlig psykisk syke foreldre. Om du lider av alvorlige personlighetsforstyrrelser som antisosial personlighetsforstyrrelse (inkl psykopati), shizoid eller shizofreniform PF er det selvsagt krise å være barn i et sånt hjem. De med borderline, dramatiserende eller narcissistisk PF hadde vel kanskje i en del tilfeller vært best foruten. Men de FLESTE med psykisk psykdom er ikke så syke at de ikke greier å takle både sykdom og barn forholdsviis godt. Jeg mener heller ikke at man bør få barn fordi man har godt av noen å ta vare på dersom man har stadige panikkanfall pg ikke tør å bevege seg utenfor huset. Men det er svært mange som har slitt med en del fobier og angstproblematikk i tidlig voksent liv som blir utmerkede foreldre.

 

Av de som er så uheldige og får alvorlig psykisk sykdom etter å ha fått barn er det desverre svært mange som ikke fungerer som foreldre, men personlig har jeg møtt flere barn av de virkelig sykeste av de syke som har greid seg veldig godt og som har et godt forhold til forelderen. Her har da skåning/avlastning vært et stikkord - at f.eks barna har vært hos besteforeldre, tanter e.l. I de dårlige periodene. Så ingen regel uten unntak!

[Anonym bruker]

Kjære vene dette blir litt snevert. Skal man liksom droppe å få barn hvis man har hatt en depressiv periode i ungdomsårene/tidlig voksen alder bare fordi det kan hende man får tilbakefall siden? For en del av de alvorligere psykiske lidelsene, som f.eks schizofreni debuterer sykdommen ofte etter at man har fått barn. Bipolar lidelse debuterer hos mange som fødselsdepresjon med psykose... Mange som har slitt med angst greier seg faktisk fint etter å ha fått barn, endel virker å påvirkes positivt av å ha andre å måtte ta vare på. Når det er sagt så er det ikke lett å være barn av psykisk syk forelder. Som du sier blir det nok mange såre minner opp igjennom med manglende støtte og oppmøte. Psykisk sykdom er egoistisk av natur, man har gjerne mer enn nok med seg selv. Nå er der slik at de fleste barn tåler å ha en forelder tidvis fraværende hvis de har en stabil voksenperson i livet sitt. Det som er viktigst er at man forklarer barna fra så tidlig som mulig, og at den som sliter med psyke viser masse kjærlighet i gode perioder og så godt de klarer dårlige.

En depressiv periode i ungdommen gjør deg ikke nødvendigvis til psykisk syk som voksen. Det var nok ikke det HI mente.

 

Anonymous poster hash: a0c3d...aeb

[Anonym bruker]

Jeg synes så synd i ungene til naboen min som har angst. De er 3 og 1,5 år og får aldri være med på noe som helst. Aldri ut å leke, aldri gå tur, aldri dra på lekebesøk eller få besøk, aldri på lekeland/besøksgård/svømmehall osv osv. Bare inne i en liten leilighet med en mor som ikke tør å gå utenfor døra... Far jobber hele dagen og kommer ikke hjem før ungene er i seng. Noen burde faktisk ikke få unger...

Anonymous poster hash: b9076...bbe

[Anonym bruker]

At foreldrenes sykdom i NOEN tilfeller går ut over barnet er det ingen tvil om, men det er da ingen grunn til å skjære alle over en kam.

 

Det virker for eksempel som mange tror det er automatikk i at man ikke stiller opp på noe hvis man er psykisk syk. Selv har jeg en forholdsvis alvorlig psykisk diagnose, og min sønn er faktisk den eneste i barnehagen som har begge foreldrene med seg på alt av tilstelninger. Men det er kanskje galt det også?

Anonymous poster hash: efe9b...8d1

[Anonym bruker]

 

At foreldrenes sykdom i NOEN tilfeller går ut over barnet er det ingen tvil om, men det er da ingen grunn til å skjære alle over en kam.

 

Det virker for eksempel som mange tror det er automatikk i at man ikke stiller opp på noe hvis man er psykisk syk. Selv har jeg en forholdsvis alvorlig psykisk diagnose, og min sønn er faktisk den eneste i barnehagen som har begge foreldrene med seg på alt av tilstelninger. Men det er kanskje galt det også?

 

Anonymous poster hash: efe9b...8d1

 

 

Selvfølgelig er det fint at dere stiller opp begge to. Men psykisk sykdom vil fortsatt gå utover ungen i større eller mindre grad uansett. Tenker ikke bare på det med å stille på arrangementer i barnehagen altså.

 

Anonymous poster hash: 1db33...d9b

[Anonym bruker]

 

 

At foreldrenes sykdom i NOEN tilfeller går ut over barnet er det ingen tvil om, men det er da ingen grunn til å skjære alle over en kam.

 

Det virker for eksempel som mange tror det er automatikk i at man ikke stiller opp på noe hvis man er psykisk syk. Selv har jeg en forholdsvis alvorlig psykisk diagnose, og min sønn er faktisk den eneste i barnehagen som har begge foreldrene med seg på alt av tilstelninger. Men det er kanskje galt det også?

 

Anonymous poster hash: efe9b...8d1

 

 

Selvfølgelig er det fint at dere stiller opp begge to. Men psykisk sykdom vil fortsatt gå utover ungen i større eller mindre grad uansett. Tenker ikke bare på det med å stille på arrangementer i barnehagen altså.

 

Anonymous poster hash: 1db33...d9b

 

 

Det var et eksempel. Jeg skrev til og med "for eksempel" for å tydeliggjøre at det var nettopp et eksempel. Det er også det argumentet som er mest brukt av de som mener det er fælt å være barn av psykisk syke foreldre uansett.

 

Anonymous poster hash: efe9b...8d1