PPT, BUPP og barnehage....

[Anonym bruker]

Barnet mitt er 2 år,og begynte på BUPP i sommer, og i barnehagen i høst.

Hun har siden 2mnd. alder vist en veldig aggresjon med sterke utbrudd som varer veldig lenge, og det går ikke ann å få kontakt med henne. De merker dette i bhg også, og hun går i tillegg løs på de andre barna fysisk,slik at de nå har begynt å se seg over skulderen for å se om hun er i nærheten. Hun har sluttet helt å leke med de andre barna. Hun går bare for seg selv,eller krever fullt fokus fra de voksne. Slik er hun,og har også alltid vært hjemme. Hun slår og dytter lillebror når han får min oppmerksomhet, hun slår meg og pappaen, hun kan rasere hele stua om det hun vil ha eller gjøre ikke skjer umiddelbart.

Når hun får disse utbruddene blir hun umulig å få kontakt med. Hun får bittesmå pupiller, og har et ansiktsuttrykk som tilsier at hun har sett det styggeste monster på jord. Hun spenner hele kroppen og blir fysisk vanvittig sterk, slik at ikke en gang 3 voksne klarer å holde henne.

Utbruddene varer fra 15-45 min, og avledning,trøst,berolige henne fungerer ikke uansett hvem som prøver. Når utbruddet er ferdig, hikster hun sårt, er veldig sliten og trenger nærhet. Hun er da helt "død" i blikket, og dette varer ut dagen.

Barnehagen sliter nå like mye som jeg har gjort i disse to årene, og BUPP tar dette alvorlig. PPT er nå koblet inn, og barnehagen skal få inn en pedagog som skal følge datteren min for å hjelpe til å finne ut hva i all verden dette er.

BUPP og bhg er også bekymret dor konsentrasjonen hennes. Hun sklir ut av enhver situasjon hvor hun ikke har en til en-kontakt med en voksen.

Det er ingen spesifikk situasjon som starter disse utbruddene.det kan være alt fra at vi skal spise, til at hun ikke får til det hun prøver på, at bamsen delvis sitter fast mellom senga og veggen så hun ikke får den løs innen et kvart sekund, til at hun ikke får viljen sin eller et annet barn får oppmerksomhet.

 

Hun er veldig glad, konsentrert og fornøyd i alle situasjoner så lenge hun er i fokus, og slik har det alltid vært.

Det er ikke ren trass eller ren "jeg vil ha vilja mi", det har de utelukket allerede. Men utover det mener de hun er for liten for utredning, så vi skal få veiledning for å kunne møte henne på det hun trenger slik atlillebror og de andre barnehagebarna også får det de trenger.

Jeg er glad for at ppt kommer inn nå. Jeg ble overlykkelig da BUPP tok henvisningen gra legen på alvor og jeg endelig ble hørt etter to års kjemping mot barnevern,familiesenter og helsestasjon.

Alle sa bare at "sånn er barn", "du er bare en bekymret førstegangsmor" og slike ting.

Vondt og vanskelig når jeg ser hun er så annerledes fra andre barn...

Men jeg er sliten, jeg er redd og bekymret for jenta mi, jeg er også bekymret for gva dette gjør med lillebror...

 

Noen her som har erfaring med dette?

Vil bupp og ppt kunne gi noen hjelp i det hele tatt, eller må hun slite så mye frem til hun er gammel nok til å utredes? Jeg ønsker ikke å spekulere i hva som kan være problemet, men jeg syns det er viktig at hun og vi får hjelp raskt, for hun har det jo ikke bra når det er sånn, og det har ikke lillebror og foreldre heller. Får hun en spesifikk diagnose, så vil hun vel ihvertfall få rett hjelp?

 

Ønsker meg en å prate med som kjenner til problematikken...

 

Hilsen bekymret mor...

 

Anonymous poster hash: 4c17c...2a7

[Anonym bruker]

Har ikke erfaring med hvordan du beskriver din datter, men hvis hun får en diagnose så får hun en del rettigheter som hun ikke har nå, f.eks hjelpestønad, evt grunnstønad.

Mitt barn fikk sin diagnose da hun var 3,5 år.

Da fikk hun støttepedagog 80% og spesialpedagog 20% i bhg. Før hun fikk diagnosen hadde hun støttepedagog 3 timer uken. Hun fikk også rett på hjelpestønad, får 2306kr mnd.

Vi kan også få avlastningshjem hvis vi vil, men føler vi ikke trenger det. Hun kan også få støttekontakt når hun blir større.

Her begynte utredningen da hun var 3 år.

 

Høres veldig tøft å ha det slik dere har det, håper hun og dere får all den hjelpen dere trenger.

Klem til deg❤️

 

Anonymous poster hash: cd3c5...54f

[Anonym bruker]

Vår sønn har mye av det du beskriver her og han har etter runde nr 2 på BUPP fått diagnosen ADHD med adferdsvansker. Han var til utredning hos bupp første gang da han var 3 år, men han var for ung og vi har derfor hatt en ny runde nå i høst og dermed fikk han diagnose for litt over 1 mnd siden.

 

Vår sønn har også raserianfall, takler ikke å være sammen med mange barn/ store sosiale samenhenger uten at det blir "tull" raserianfall/dytting/slåing/slossing med andre barn. i har bedt barnevernet om hjelp, de kan hjelpe med egen familieveileder til og hjelpe oss i de situasjonene vi trenger hjelp til som feks legging.

 

Vår gutt må lære seg å takle følelser og rett og slett kontrollere seg i steden for å utagere. Det kan være små bagateller som utløser disse anfallene. Det kan være alt fra " nei, du får ikke en is" , til " nå er det leggetid" Eller at ting rett og slett ikke blir slik som han har sett for seg.

 

Det som funker best her er rutiner og at hverdagen hans blir så forutsigbar som mulig og at han VET hva som skal skje og at han vet hva han skal forholde seg til.

Med en gang han gjør noe bra så roser vi han opp i skyene og sier hvor stolte vi er av han når han gjør det som er rett. 

 

Fra januar skal han begynne på medisiner noe som forhåpentligvis kommer til og bedre hverdagen hans drastisk også med tanke på at han skal begynne på skolen til høsten. Han eier ikke konsentrasjon og han har problemer med å skaffe seg venner. Vi håper selvsagt at medisiner skal hjelpe han til å få en enklere hverdag.

 

 

 

Anonymous poster hash: 34014...ccc

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar, og for at dere deler historien deres :-) Fælt å høre ansre barn slite, men samtidig godt å vite at man ikke er alene (jeg visste jo egentlig det,men likevel)

Det er veldig rutinert her, nesten slavisk på klokkeslettet, vi forbereder lenge og vel på alt som skal skje. Men det blir minst 3-4 utbrudd daglig likevel... :-(

 

Hva er den hjelpestønaden til? Ikke vondt ment, men jenta mi får det ikke bedre om det kommer et par tusen ekstra inn på konto i mnd. Avlastning føler jeg ikke at jeg trenger. Far og jeg bor ikke sammen, og han er flink til å stille opp, så en gang i uka tar vi hvert vårt barn (annenhver gang hvilket barn) og finner på noe hyggelig med det barnet vi har. Det responderer begge barna veldig positivt på, så det kommer vi til å fortsette med.

Jeg syns bare dette er så forferdelig trist... Ser med gru på fremtiden om jenta mi blir mobbet og utstøtt :-(

 

Hr ihvertfall fått bekreftet fra bupp senest i dag at de ikke slipper oss, de skal hjelpe oss med dette og finne en måte så jenta mi får det bedre. Hun skal gjennomføre synstest og hørselstest bare får å ha det utelukket at det er årsaken, det er ingen tegn eller bekymring for det. Men ppt ville ha det gjort. Det kan bli spennende gitt, for da jenta mi måtte ha en operasjon, fikk ikke sykepleierne målt blodtrykk eller temp en gang før hun var i narkose, og vi var 3 for å holde henne da hun fikk narkosen. Hun blir så sint og sterk at jeg blir helt skremt... Ofte virker det som hun har både høydeslrekk og klaustrofobi i tillegg... Så det er ganske mange områder hun har det vanskelig på.

 

Tenker sånn på hva det vil gjøre med selvfølelsen hennes når de andre barna skygger banen helt, men samtidig forstår jeg jo de andre barna også! Uff, nei, det ee bare trist og vanskelig...

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: 4c17c...2a7

[Anonym bruker]

Akkurat slike anfall hadde barnet mitt da h*n var på samme alder! Nesten skummelt å lese om. Vi har vært til utredning på BUP i 2,5 år nå, og har ikke fått diagnose (ennå). Ting har heldigvis blitt bedre, men h*n har fremdeles raserianfall som kan vare i flere timer, er veldig urolig og voldsom + en rekke andre ting. Barnet er nå 6 år.

Anonymous poster hash: 53186...e30

[Anonym bruker]

 

Akkurat slike anfall hadde barnet mitt da h*n var på samme alder! Nesten skummelt å lese om. Vi har vært til utredning på BUP i 2,5 år nå, og har ikke fått diagnose (ennå). Ting har heldigvis blitt bedre, men h*n har fremdeles raserianfall som kan vare i flere timer, er veldig urolig og voldsom + en rekke andre ting. Barnet er nå 6 år.

 

Anonymous poster hash: 53186...e30

Uff da... :-( Har de ikke kommet nærmere noe om hva det kan være heller?

Hi

 

Anonymous poster hash: 4c17c...2a7

[Anonym bruker]

Du bør få en ordentlig somatisk utredning i tillegg til en psykiatrisk.

Anonymous poster hash: bf903...1e3

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar, og for at dere deler historien deres :-) Fælt å høre ansre barn slite, men samtidig godt å vite at man ikke er alene (jeg visste jo egentlig det,men likevel)

Det er veldig rutinert her, nesten slavisk på klokkeslettet, vi forbereder lenge og vel på alt som skal skje. Men det blir minst 3-4 utbrudd daglig likevel... :-(

 

Hva er den hjelpestønaden til? Ikke vondt ment, men jenta mi får det ikke bedre om det kommer et par tusen ekstra inn på konto i mnd. Avlastning føler jeg ikke at jeg trenger. Far og jeg bor ikke sammen, og han er flink til å stille opp, så en gang i uka tar vi hvert vårt barn (annenhver gang hvilket barn) og finner på noe hyggelig med det barnet vi har. Det responderer begge barna veldig positivt på, så det kommer vi til å fortsette med.

Jeg syns bare dette er så forferdelig trist... Ser med gru på fremtiden om jenta mi blir mobbet og utstøtt :-(

 

Hr ihvertfall fått bekreftet fra bupp senest i dag at de ikke slipper oss, de skal hjelpe oss med dette og finne en måte så jenta mi får det bedre. Hun skal gjennomføre synstest og hørselstest bare får å ha det utelukket at det er årsaken, det er ingen tegn eller bekymring for det. Men ppt ville ha det gjort. Det kan bli spennende gitt, for da jenta mi måtte ha en operasjon, fikk ikke sykepleierne målt blodtrykk eller temp en gang før hun var i narkose, og vi var 3 for å holde henne da hun fikk narkosen. Hun blir så sint og sterk at jeg blir helt skremt... Ofte virker det som hun har både høydeslrekk og klaustrofobi i tillegg... Så det er ganske mange områder hun har det vanskelig på.

 

Tenker sånn på hva det vil gjøre med selvfølelsen hennes når de andre barna skygger banen helt, men samtidig forstår jeg jo de andre barna også! Uff, nei, det ee bare trist og vanskelig...

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: 4c17c...2a7

Vil bare si at det er utrolig bra at dere har et barn hver en kveld i uka! Vi har et barn med spesielle behov og ser jo at det kan gå utover søsken. Vi prøver å dele litt slik at de kan få litt aleinetid med oss foreldre, men ikke like lett å få til bestandig med en mann som er mye borte...

 

Anonymous poster hash: dcf77...61d

[Anonym bruker]

 

Du bør få en ordentlig somatisk utredning i tillegg til en psykiatrisk.

 

Anonymous poster hash: bf903...1e3

Både fastlege og lege på helsestasjon har sjekket henne. Kiropraktor også. De har ikke funnet noe. Men klart, det er jo ikke tatt en skikkelig topp til tå undersøkelse, så fåe høre hva de sier. Takk for tips!

Hi

 

Anonymous poster hash: 4c17c...2a7

[Anonym bruker]

Skudd i blinde, da dette er en gammel tråd, men prøver likevel. Hi, du beskriver her min datter Vi kjemper forgjeves mot systemet. Men kommer ingen vei nærmere svaret Har dere fått noe hjelp av BUP som har bedret situasjonen? Det blir neste stopp for oss. Håper så veldig på et lysglimt snart

 

Barnet mitt er 2 år,og begynte på BUPP i sommer, og i barnehagen i høst.

Hun har siden 2mnd. alder vist en veldig aggresjon med sterke utbrudd som varer veldig lenge, og det går ikke ann å få kontakt med henne. De merker dette i bhg også, og hun går i tillegg løs på de andre barna fysisk,slik at de nå har begynt å se seg over skulderen for å se om hun er i nærheten. Hun har sluttet helt å leke med de andre barna. Hun går bare for seg selv,eller krever fullt fokus fra de voksne. Slik er hun,og har også alltid vært hjemme. Hun slår og dytter lillebror når han får min oppmerksomhet, hun slår meg og pappaen, hun kan rasere hele stua om det hun vil ha eller gjøre ikke skjer umiddelbart.

Når hun får disse utbruddene blir hun umulig å få kontakt med. Hun får bittesmå pupiller, og har et ansiktsuttrykk som tilsier at hun har sett det styggeste monster på jord. Hun spenner hele kroppen og blir fysisk vanvittig sterk, slik at ikke en gang 3 voksne klarer å holde henne.

Utbruddene varer fra 15-45 min, og avledning,trøst,berolige henne fungerer ikke uansett hvem som prøver. Når utbruddet er ferdig, hikster hun sårt, er veldig sliten og trenger nærhet. Hun er da helt "død" i blikket, og dette varer ut dagen.

Barnehagen sliter nå like mye som jeg har gjort i disse to årene, og BUPP tar dette alvorlig. PPT er nå koblet inn, og barnehagen skal få inn en pedagog som skal følge datteren min for å hjelpe til å finne ut hva i all verden dette er.

BUPP og bhg er også bekymret dor konsentrasjonen hennes. Hun sklir ut av enhver situasjon hvor hun ikke har en til en-kontakt med en voksen.

Det er ingen spesifikk situasjon som starter disse utbruddene.det kan være alt fra at vi skal spise, til at hun ikke får til det hun prøver på, at bamsen delvis sitter fast mellom senga og veggen så hun ikke får den løs innen et kvart sekund, til at hun ikke får viljen sin eller et annet barn får oppmerksomhet.

 

Hun er veldig glad, konsentrert og fornøyd i alle situasjoner så lenge hun er i fokus, og slik har det alltid vært.

Det er ikke ren trass eller ren "jeg vil ha vilja mi", det har de utelukket allerede. Men utover det mener de hun er for liten for utredning, så vi skal få veiledning for å kunne møte henne på det hun trenger slik atlillebror og de andre barnehagebarna også får det de trenger.

Jeg er glad for at ppt kommer inn nå. Jeg ble overlykkelig da BUPP tok henvisningen gra legen på alvor og jeg endelig ble hørt etter to års kjemping mot barnevern,familiesenter og helsestasjon.

Alle sa bare at "sånn er barn", "du er bare en bekymret førstegangsmor" og slike ting.

Vondt og vanskelig når jeg ser hun er så annerledes fra andre barn...

Men jeg er sliten, jeg er redd og bekymret for jenta mi, jeg er også bekymret for gva dette gjør med lillebror...

 

Noen her som har erfaring med dette?

Vil bupp og ppt kunne gi noen hjelp i det hele tatt, eller må hun slite så mye frem til hun er gammel nok til å utredes? Jeg ønsker ikke å spekulere i hva som kan være problemet, men jeg syns det er viktig at hun og vi får hjelp raskt, for hun har det jo ikke bra når det er sånn, og det har ikke lillebror og foreldre heller. Får hun en spesifikk diagnose, så vil hun vel ihvertfall få rett hjelp?

 

Ønsker meg en å prate med som kjenner til problematikken...

 

Hilsen bekymret mor...

 

Anonymous poster hash: 4c17c...2a7

Anonymous poster hash: 82e67...63d

[Anonym bruker]

Litt nærmere har vi kommet. Bupp mener hun er høysensitiv. Men vi er ikke ferdig der. Bupp har koblet inn en annen barnepsykiatrisk avdeling. De kommer hjem til oss og observerer. De sier ikke stort de heller,men bekrefter at hun er veldig sensitiv,at de forstår jeg syns dette er vanskelig og sier de vil hjelpe meg med datteren min så hun og jeg får det bedre,samt lillebror.

Her har 3årstrassen kommet for fullt i tillegg,så det er veldig herlig om dagen..

 

Ikke gi deg ift helsevesenet. Krev,mas,spør,forklar. Jeg håper dere får hjelp :-) Bytt lege om du ikke blir hørt.

Allier deg med barnehagen. Dems mening veier mye. Lykke til :-)

 

Hi

 

 

 

Anonymous poster hash: 4c17c...2a7

[Anonym bruker]

Litt nærmere har vi kommet. Bupp mener hun er høysensitiv. Men vi er ikke ferdig der. Bupp har koblet inn en annen barnepsykiatrisk avdeling. De kommer hjem til oss og observerer. De sier ikke stort de heller,men bekrefter at hun er veldig sensitiv,at de forstår jeg syns dette er vanskelig og sier de vil hjelpe meg med datteren min så hun og jeg får det bedre,samt lillebror.

Her har 3årstrassen kommet for fullt i tillegg,så det er veldig herlig om dagen..

 

Ikke gi deg ift helsevesenet. Krev,mas,spør,forklar. Jeg håper dere får hjelp :-) Bytt lege om du ikke blir hørt.

Allier deg med barnehagen. Dems mening veier mye. Lykke til :-)

 

Hi

 

 

 

Anonymous poster hash: 4c17c...2a7

Jeg som nevnte det med hjelpestønad, og du spurte hva det var for. Limt inn fra

NAV.no :

"Barn under 18 år som har et pleie- og tilsynsbehov som er vesentlig større enn det som dekkes av ordinær hjelpestønad kan få forhøyet hjelpestønad.

Det er den totale arbeidsbelastningen til den som utfører pleien/tilsynet som er avgjørende, og ikke omfanget av utgifter til leid hjelp eller inntektstap som følge av pleiebyrden"

 

 

 

Anonymous poster hash: cd3c5...54f

[Anonym bruker]

jeg har en sønn som nå skal begynne på skolen. han har hatt mye av det samme som du beskriver. Vi skjønnte at noe var galt ganske tidlig da han ikke eide frykt, han var aldri redd for fremede og han eide ikke den  "normale skepsisen som barn /babyer har til mennesker de ikke kjenner eller som de sjelden treffer.

 

Han ødela ALT han kom over, vi hadde ekko i leiligheten da han var liten pga at vi måtte fjerne ALT av pynt, blomster, duker osv.

 

Når han begynte i barnehagen var han rett under året og allerede da begynte han og vise stor aggresjon. Han kunne bite, slå, dytte osv. Raserianfall hadde han yppig om ikke ting gikk hans vei om han følte seg urettferdig behandlet, måtte gjøre ting han ikke ville eller han missforsto sosiale koder da kan han bli rasende: slå og sparke, gå til fysisk angrep både på barn og voksne.

 

han fikk i vinter diagnosen : Adhd med lærevansker og betydelig adferds problem. Vi fikk medisiner og nå er han en helt annen gutt. Han fins ikke agresiv lengre og han har nå fått venner

Anonymous poster hash: 34014...ccc

[Anonym bruker]

Takk for svar. Har hatt en pedagog her hjemme etter anbefaling av barnehagen. Bhg er en enorm støtte, og vi får mye råd og støtte derfra. Pedagogen har ikke gjort mye annet enn å anbefale oss videre hjelp. Måtte nok sterkere lut til enn en veileder fra kommunen. Holdt på i ett år nå, på tide med endring her nå snart

 

Litt nærmere har vi kommet. Bupp mener hun er høysensitiv. Men vi er ikke ferdig der. Bupp har koblet inn en annen barnepsykiatrisk avdeling. De kommer hjem til oss og observerer. De sier ikke stort de heller,men bekrefter at hun er veldig sensitiv,at de forstår jeg syns dette er vanskelig og sier de vil hjelpe meg med datteren min så hun og jeg får det bedre,samt lillebror.

Her har 3årstrassen kommet for fullt i tillegg,så det er veldig herlig om dagen..

 

Ikke gi deg ift helsevesenet. Krev,mas,spør,forklar. Jeg håper dere får hjelp :-) Bytt lege om du ikke blir hørt.

Allier deg med barnehagen. Dems mening veier mye. Lykke til :-)

 

Hi

 

 

 

Anonymous poster hash: 4c17c...2a7

Anonymous poster hash: 82e67...63d

[Anonym bruker]

Takk for svar. Har hatt en pedagog her hjemme etter anbefaling av barnehagen. Bhg er en enorm støtte, og vi får mye råd og støtte derfra. Pedagogen har ikke gjort mye annet enn å anbefale oss videre hjelp. Måtte nok sterkere lut til enn en veileder fra kommunen. Holdt på i ett år nå, på tide med endring her nå snart

 

 

Litt nærmere har vi kommet. Bupp mener hun er høysensitiv. Men vi er ikke ferdig der. Bupp har koblet inn en annen barnepsykiatrisk avdeling. De kommer hjem til oss og observerer. De sier ikke stort de heller,men bekrefter at hun er veldig sensitiv,at de forstår jeg syns dette er vanskelig og sier de vil hjelpe meg med datteren min så hun og jeg får det bedre,samt lillebror.

Her har 3årstrassen kommet for fullt i tillegg,så det er veldig herlig om dagen..

 

Ikke gi deg ift helsevesenet. Krev,mas,spør,forklar. Jeg håper dere får hjelp :-) Bytt lege om du ikke blir hørt.

Allier deg med barnehagen. Dems mening veier mye. Lykke til :-)

 

Hi

 

 

 

Anonymous poster hash: 4c17c...2a7

Anonymous poster hash: 82e67...63d

Det er slitsomt når det tar så tid... Jeg skjønner hvordan du har det. Jeg maste høl i hue på alle mulige forskjellige i helsevesenet i halvannet år før de gadd å høre. Nå har vi vært på bupp i 1 år,og har ennå ikke fått et eneste råd,tips eller hjelp. Det er observasjoner og prating og utspørring,men tilbakemeldingene uteblir. Jeg forstår jo at det tar tid med utredning,men noen ganger føles det bare håpløst og som bortkastet tid. Men må jo bare holde ut til de har gjort det de trenger.

Litt hjelp er det jo i å vite at hun er høysensitiv,da kan jeg lese meg opp selv,og soørre andre mødre i samme situasjon.

Men jeg kjenner jeg er litt skuffet over tidsbruken,for i mellomtiden har jo jenta mi det vanskelig,og jeg og lillebroren får gjennomgå daglig. Det sliter på merker jeg,og jeg ønsker meg veldig en bruksanvisning noen ganger.(vet jo selvsagt at det ikke finnes).

Her har vi veldig god støtte fra barnehagen da, og vi har et veldig nært og godt samarbeid.

En annen liten fordel er jo at bupp har iallefall utelukket noen ting,som litt "farligere" diagnoser i det psykiatriske og at det ikke er samspillproblemer hjemme.

Det hjelper ihvertfall meg litt å vite at det ikke er jeg som har gjort noe galt som mor.

 

Bupp er veldig støttende da,psykologspesialisten vi har viser stor forståelse for at vi har det vanskelig,og lover å ikke gi slipp på oss,så det blir jo hjelp å få snart håper jeg.

 

Prøv å hold ut så godt du kan,blås ut frustrasjon og bekymringer hos venner og familie hvis du trenger. Det hjelper ihvertfall for meg.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 4c17c...2a7