Hvor mye hjelper stefar til med dine barn?

[Anonym bruker]

Jeg bare lurer. Han jobber nordsjøturnus og har fri når han er hjemme. Jeg kan jobbe natt når han er hjemme for da ser jo han til barna på natten, ser til at de kommer seg opp om morgenen og gir dem frokost. Når jeg kommer hjem rundt halv 9 (jeg må kjøre litt over 1 time fra jobb) så ordner jeg det som måtte være igjen og kjører dem i barnehagen. Sover fra rundt halv 10 til 15, henter barna, ordner middag og er sammen med dem til leggetid. Har jeg tid da slumrer jeg på sofaen en halvtime tid før jeg drar på jobb igjen. 

Han har barna sine ganske lite, er mye borte, men blir vel sånn ca som vanlig samvær opplegg tilsammen (annahver helg, en dag i uka..). Han lager ikke middag om det bare er oss og han som skal spise..det er min oppgave, sier han ser ikke vitsen med å lage middag hver dag, ikke alltid han kommer inn å spiser sammen med oss heller men holde på med noe ute istedet. Når barna hans er her har jeg prinsipielt ikke laget mat, da lager han til oss alle da, men blir kanskje brødskiver på lørdag og pannekaker eller noe lignende på søndag. Han er flink til å lage mat altså.

Forventer ikke at han skal gjøre så mye for barna mine men jeg hadde sett for meg at ting skulle bli litt enklere når vi var to voksne i samme hus, desverre har det blitt motsatt for alt inne faller på meg og alt med barna som før selvfølgelig, mens han er opptatt med diverse prosjekter når han er hjemme i friperiodene sine.

Anonymous poster hash: b8dc2...c39

[Silverfox]

Huff, er det ikke fryktelig slitsomt å skulle ha alt så adskilt?

 

Jeg forsøker å legge eventuelle planer som krever barnevakt nå ungene er hos sin pappa, og jeg spør selvsagt alltid samboer om han kan være med dem om det skulle være absolutt nødvendig, men ellers er alle vi som bor sammen en stor familie. Han bruker like mye tid på storebrødrene sitt rom og ting som må gjøres for dem som han bruker på sin egen sønn.

 

Vi har jo valgt å være i familie med hverandre, og visste hvem og hva som ingikk i denne familien da vi ble samboere.

[Anonym bruker]

Huff, er det ikke fryktelig slitsomt å skulle ha alt så adskilt?

 

Jeg forsøker å legge eventuelle planer som krever barnevakt nå ungene er hos sin pappa, og jeg spør selvsagt alltid samboer om han kan være med dem om det skulle være absolutt nødvendig, men ellers er alle vi som bor sammen en stor familie. Han bruker like mye tid på storebrødrene sitt rom og ting som må gjøres for dem som han bruker på sin egen sønn.

 

Vi har jo valgt å være i familie med hverandre, og visste hvem og hva som ingikk i denne familien da vi ble samboere.

Vi lever nok for adskilt ja, ikke mitt ønske men sånn er det. Jeg har barna mine 100 %, har ikke så mange å spørre om barnevakt. Jeg spurte om han kunne passe dem litt mer i de periodene han er hjemme så jeg fikk tatt noen nattevakter ekstra men det hadde han liten lyst til fordi han syntes han måtte bruke mer tid på sin sønn og ha mere tid til å fikse ting og tang hjemme her.. Det er vanskelig for meg å jobbe fult npr han er borte pga turnus jeg også, så kunne trengt å ta igjen litt når han er her men..

 

Anonymous poster hash: b8dc2...c39

[oslojente80 Mina f 07.09.06]

Jeg hadde ikke godtatt dette... Er selv alenemamma til et barn. Hun er hos pappaen sin annenhver helg.

Kjæresten min har 2 barn 50/50. Vi flytter sammen neste høst. Og da blir vi en FAMILIE.

Dvs at alle barna er like viktige, og at det ikke blir sånn mine og dine barn mht følge opp..

[Anonym bruker]

 

Jeg bare lurer. Han jobber nordsjøturnus og har fri når han er hjemme. Jeg kan jobbe natt når han er hjemme for da ser jo han til barna på natten, ser til at de kommer seg opp om morgenen og gir dem frokost. Når jeg kommer hjem rundt halv 9 (jeg må kjøre litt over 1 time fra jobb) så ordner jeg det som måtte være igjen og kjører dem i barnehagen. Sover fra rundt halv 10 til 15, henter barna, ordner middag og er sammen med dem til leggetid. Har jeg tid da slumrer jeg på sofaen en halvtime tid før jeg drar på jobb igjen. 

Han har barna sine ganske lite, er mye borte, men blir vel sånn ca som vanlig samvær opplegg tilsammen (annahver helg, en dag i uka..). Han lager ikke middag om det bare er oss og han som skal spise..det er min oppgave, sier han ser ikke vitsen med å lage middag hver dag, ikke alltid han kommer inn å spiser sammen med oss heller men holde på med noe ute istedet. Når barna hans er her har jeg prinsipielt ikke laget mat, da lager han til oss alle da, men blir kanskje brødskiver på lørdag og pannekaker eller noe lignende på søndag. Han er flink til å lage mat altså.

Forventer ikke at han skal gjøre så mye for barna mine men jeg hadde sett for meg at ting skulle bli litt enklere når vi var to voksne i samme hus, desverre har det blitt motsatt for alt inne faller på meg og alt med barna som før selvfølgelig, mens han er opptatt med diverse prosjekter når han er hjemme i friperiodene sine.

 

Anonymous poster hash: b8dc2...c39

 

 

Hvorfor skriver du at du prinsipielt ikke lager mat når hans barn er der? Blir ikke det det samme som at han ikke bidrar så mye når bare dine barn er der. Her må dere isåfall skjerpe dere begge to og ikke skille så mye på mine og dine barn!! 

 

Anonymous poster hash: a230e...bc1

[Gjest Sekretøsa]

Han gjør akkurat det samme som meg, hverken mer eller mindre.

[Anonym bruker]

Min mann gjør det en far ville gjort. Og vel så det.

For meg var det en forutsetning.

Vi bytter på henting og levering, matlaging og husarbeid.

Er ikke det en selvfølge?

 

Anonymous poster hash: 36c62...589

[MrsMilla]

Jeg har selv en stefar, og er sjeleglad for at han tok det som en selvfølge at vi alle var en familie, og ikke skilte på meg og min halvsøster eller liknende. Høres grusomt ut for barna, og kjempegrunnlag for sjalusi og såre følelser, med slik forskjellsbehandling i familien. Alt eller ingenting.

[Anonym bruker]

 

 

Jeg bare lurer. Han jobber nordsjøturnus og har fri når han er hjemme. Jeg kan jobbe natt når han er hjemme for da ser jo han til barna på natten, ser til at de kommer seg opp om morgenen og gir dem frokost. Når jeg kommer hjem rundt halv 9 (jeg må kjøre litt over 1 time fra jobb) så ordner jeg det som måtte være igjen og kjører dem i barnehagen. Sover fra rundt halv 10 til 15, henter barna, ordner middag og er sammen med dem til leggetid. Har jeg tid da slumrer jeg på sofaen en halvtime tid før jeg drar på jobb igjen. 

Han har barna sine ganske lite, er mye borte, men blir vel sånn ca som vanlig samvær opplegg tilsammen (annahver helg, en dag i uka..). Han lager ikke middag om det bare er oss og han som skal spise..det er min oppgave, sier han ser ikke vitsen med å lage middag hver dag, ikke alltid han kommer inn å spiser sammen med oss heller men holde på med noe ute istedet. Når barna hans er her har jeg prinsipielt ikke laget mat, da lager han til oss alle da, men blir kanskje brødskiver på lørdag og pannekaker eller noe lignende på søndag. Han er flink til å lage mat altså.

Forventer ikke at han skal gjøre så mye for barna mine men jeg hadde sett for meg at ting skulle bli litt enklere når vi var to voksne i samme hus, desverre har det blitt motsatt for alt inne faller på meg og alt med barna som før selvfølgelig, mens han er opptatt med diverse prosjekter når han er hjemme i friperiodene sine.

 

Anonymous poster hash: b8dc2...c39

 

 

Hvorfor skriver du at du prinsipielt ikke lager mat når hans barn er der? Blir ikke det det samme som at han ikke bidrar så mye når bare dine barn er der. Her må dere isåfall skjerpe dere begge to og ikke skille så mye på mine og dine barn!! 

 

Anonymous poster hash: a230e...bc1

 

Vel, i starten laga jeg alltid middag når hans barn var her med synes han i det minste kan hjelpe til da om ikke ellers. Hvis jeg en dag sa at i dag kunne kanskje han lage middag så kunne han si noe sånt som at hans barn egentlig heller foretrekker brødskiver istedet for middag..selv om de sier til meg at det ikke er tilfelle. Etterhver orker jeg ikke, når de er her annahver helg så synes jeg han burde klare såpass. Legger han opp til middagsfri hele helga så lager jeg jo noe til alle sammen, men sån prinsipielt så verger jeg meg for å gjøre ting jeg synes han også burde hjelpe til med.

 

Anonymous poster hash: b8dc2...c39

[Anonym bruker]

Min mann gjør det en far ville gjort. Og vel så det.

For meg var det en forutsetning.

Vi bytter på henting og levering, matlaging og husarbeid.

Er ikke det en selvfølge?

 

Anonymous poster hash: 36c62...589

Det høres fint ut men sånn er det desverre ikke her.. Har vel hentet barna to ganger det siste året, da fordi jeg ble forsinket på tur hjem fra jobb. Men jeg har ikke masa på han om det heller da.

Når han er hjemme har han så mange prosjekter på gang at alt av husarbeid, unger og matlaging blir på meg så til syvende og sist blir det mere på meg nå enn som alenemor. Opplever at barna hans kommer til meg istedet for til han for å spørre om ting, få hjelp, spørre etter mat osv..synes det er koslig jeg men trist at han er så travel hele tiden at de heller kommer til meg.

 

Anonymous poster hash: b8dc2...c39

[Anonym bruker]

Wake up HI, og lukt kaffegruten, her  er det på tide med et oppvaskmøte mellom deg og samboern! Jeg kan forstå at du vil han skal hjelpe mer til og har dermed gått til det skritt at du har sunket ned på hans nivå for å få han til å forstå dette. Problemet er imidlertid at han enten 1. ikke forstår at han må bidra mer, eller 2 forstår det og reglerett blåser en lang marsj i det....

 

Jeg hadde nektet å leve i en slik dysfunksjonell familiedynamikk, og tror heller ikke dette er et særlig bra oppvekstmiljø for noen av barna. Dere lever jo paralelle liv, ikke i et samliv...

 

Familievernkontoret neste!

 

Anonymous poster hash: 1a5d7...0b8

[Anonym bruker]

Høres ikke bra ut. Jeg gjør noe mer ifht min sønn enn min mann, men husarbeid/middagslaging deler vi likt, og det er en selvfølge at han også stiller opp for å hente/bringe på trening, gå på foreldremøter etc. Vi får et barn til nå og for meg hadde det vært uaktuelt å ha en familie hvor jeg har to barn og han ett.

Anonymous poster hash: f50de...b18

[Gjest PeppaGris]

Han hjelper ikke til i det hele tatt... For vi er ikke to venner som hjelper hverandre for å få ting til å gå opp, vi er et par som har valgt å bo sammen og da har han heldigvis tatt det som en selvfølge å ta like stor del her hjemme som jeg gjør. Vi har også fått barn sammen, men han skiller ikke "sitt" fra "mitt". Han tar med "min" på tur/kino/bursdager, han tar oppvask, vasker klær, handler inn mat og lager middag, vasker klær, vasker gulv, rydder, han skysser til idrett/skole, hjelper med lekser, er med på alle fotballkamper, spiller brettspill og leker sammen, gir gode råd, sier når det er behov for å bli tøffere og trøster når noe er vondt. En stefar er jo en far det også!

[Nullstress;)]

han oppdrar han som hans egen