Vanlig å bli hyper av angst?

[Anonym bruker]

Har hatt sosial angst så lenge jeg kan huske, men nå har det toppet seg helt. Vil bare være inne, låser døren og "gjemmer meg". Er sykemeldt, og skal til behandling hos psykolog over jul...

 

Føler meg konstant urolig og bekymret, enda jeg vet det ikke er noe "farlig". Er helt utslitt...

 

Klarer ikke sitte stille et sekund, må liksom drive med noe hele tiden... "Sett deg i armkroken min og slapp av nå, kjære" sier kjæresten... sitter der og tenker på alt jeg burde gjøre, og ender opp med å trykke på mobilen for å ha noe å drive med. Skikkelig sosial!

 

Er det vanlig å være så rastløs? Gått ned 4 kilo på 2 uker, uten at det er noe ille, da jeg har litt overvekt...

 

 

Anonymous poster hash: 2d4a3...094

[Nullstress;)]

Ofte, når jeg er urolig, gruer meg til ting osv, blir jeg stresset av det. Føler for å høre noe hele tiden, klarer ikke sitte rolig.

Nå har ikke jeg angst, men det kan jo kanskje gå ut på noe av det samme?

[meg-og-mine]

Vet ikke så mye om sosial angst jeg siden jeg hadde diagnose arogafobi som er frykt for åpene plasser som kjøpesenter, buss, store forsamlinger etc etc.

 

Men når jeg hadde angst så fulgte engstelse med som hånd i hanske, bekymret meg for noe heletiden, "hva om, hvorfor, hvordan". Planla dagen min før jeg la meg, når jeg sto opp, tilrette la alt fra det å hvordan overkomme en busstur på 4 stopp til hvordan unngå å bruke så lang tid på butikken, hva gjør jeg om jeg besvimer og jeg ikke har med meg id kort som viser det er meg, hva om jeg besvimer når jeg er alene med min datter ( som var 2år den gangen).

 

Alltså man tenker mye når man har angst, vi som opplever angst prøver å forbrede og planlegge heletiden for å være et hakk forran heletiden, dette medfører mye unødvendig stress og engstelse for ting.

 

Psykolog hjalp en viss grad men det er alt opp til en selv også, hvor mye press man er villig til å legge på seg selv for å komme seg ut av angst hel*vete.

 

Ønsker deg alt godt og masse lykke til.

[Anonym bruker]

Har sosial angst, arogafobi og generell angst visstnok, ifølge legen... Så nok å tenke på kan man si!

 

Har det greit (noenlunde i alle fall) så lenge jeg er hjemme, med låste dører og uten mas fra andre utenom.

 

Men siste ukene, har jeg hatt veldig urolig følelse, og sitter altså ikke rolig et sekund...

 

Sliten, men klarer ikke sitte rolig. Sitter her og dirrer med bena mens jeg sitter. Kan ikke huske sist jeg bare satt stille et sted uten å gjøre noe...

 

Kjenner meg veldig godt igjen i det man hva om, hvorfor, hvordan ja...

 

tenker slik hele dagen!

 

HI

Anonymous poster hash: 2d4a3...094

[Anonym bruker]

Uro i kroppen er helt vanlig ved angst. Kroppen og nervesystemet er mobilisert hele tiden.

 

Har du prøvd pusteøvelser for å roe ned? Det funker veldig bra om du klarer å gjennomføre det. Det finnes forskjellige, så finn den som passer deg best. Google litt og se hva du finner. 

 

Håper du får litt mer ro snart

 

Klem til deg

Anonymous poster hash: e490d...6d4

[Anonym bruker]

Jeg har det også slik når jeg har anfallene mine, jeg har panikkangst pga hjertebank. Det jeg ble rådet til av psykologen min var å sitte i ro når jeg kjente uroen kom, kjenn på følelsen av det som skjer, og til slutt så merker du at det er ikke farlig men en naturlig reaksjon fra kroppen. Den er i flukt/kjemp modus, pumper deg full av adrenalin, og da vil du naturlig nok bli veldig rastløs, dirrer i kroppen, bli kald på fingre, nese, føtter, ører. Du kan få følelsen av at noe katastrofalt kommer til å skje, kanskje at du dør! Men det kommer ikke til å skje Adrenalinet kommer til å nå en topp, da føler du deg nesten gal av all denne uroen, men så vil den sakte men sikkert gå ned igjen til normalen. Da blir du sliten, trøtt og litt doven i kroppen.

Ikke kjemp mot følelsene eller rastløsheten som kommer, da blir du bare redd.

 

Tenk på det som i ett mareritt du skal "bekjempe", du møter frykten din og sier det du er ikke redd for dette, kom og ta meg for jeg vet at ingenting kommer til å skje! Da har du plutselig ikke dette marerittet lenger, du har bekjempet det.

Å bekjempe angst er akkurat på samme måte.

 

Jeg har vært til behandling for dette i et par måneder nå og kjenner en stor forbedring.

Lykke til kjære deg, det kommer til å gå bra til slutt

Anonymous poster hash: f68f6...7aa

[Anonym bruker]

Det er veldig vanlig. Det er nok en slags flukt for å slippe og kjenne ordentlig på angsten og hva den betyr? Kan det være det?

 

Siden du bare føler deg trygg hjemme med låst dør, så har du på en måte skapt ditt eget lille fengsel. Livet er så mye mer enn det. Den eneste nøkkelen ut av fengselet ligger hos deg selv. Prøv og kjenne på angsten og hva den forteller deg. Deretter må du utfordre deg selv litt hver dag. Det er kun når du lever i sannhet med deg selv at du kan bli frisk. Frykt er ikke en hindring, den er kun et gjerde du skal klatre over.

 

Anonymous poster hash: 12113...215

[Anonym bruker]

Jeg har periodevis gjennom hele livet slitt med angst.

Det du beskriver er lett gjenkjennelig.

For meg fungerte uroen i kroppen, at jeg ikke kunne sitte stille, som en avledning til angsten jeg følte.

Fikk jeg et anfall brukte jeg overskuddet av energi til å gjøre ting.

Sikkert feil, men det funka på meg.

Ble helt koko av å sitte stille.

Kroppen er jo i en fight-or-flight modus. Adrenalinet pumper og musklene spennes.

Faren ved dette er jo at i lengden bryter stresset kroppen ned og immunforsvaret ditt svekkes.

 

Jeg var veldig mye syk på mitt verste. Konstant forkjøla og hadde allskens virus og infeksjoner.

 

Jeg ønsker deg lykke til videre og du skal vite at du ikke er alene om å ha det slik!

Anonymous poster hash: 1f00b...0e2

[Anonym bruker]

Takk for gode svar! :-)

 

Har alltid vært plaget med angst, men aldri gjort noe med det. Skulle levere minsta i bhg for et par mnd siden og innså da at nå var angsten ille... fikk noja på vei ut, og nærmest løp bort til bilen, startet den og kjørte avgårde som om at jeg hadde et monster i hælene, Føler at alle ser på meg, og at jeg MÅ ha et sted å rømme til. Får panikk om jeg står i kø i butikken, og de bak kassa bruker lang tid. Tenk om det kommer noen jeg kjenner, som jeg ikke vil snakke med? Sånne tanker har jeg hele tiden...

 

Blitt verre og verre rett og slett, så nå føler jeg meg best innelåst hjemme Akkurat nå vil jeg ikke engang tenke på å måtte jobbe, være sosial eller noe som helst... bare være!

 

Gleder meg likevel veldig til første time hos psykolog, for er utrolig slitsomt å gå sånn...

 

Barna spør hvorfor jeg er sykemeldt, ikke så lett å svare på den... "Men du er jo ikke syk du, mamma?"...

 

Hm.....

 

HI

Anonymous poster hash: 2d4a3...094

[Anonym bruker]

 

Takk for gode svar! :-)

 

Har alltid vært plaget med angst, men aldri gjort noe med det. Skulle levere minsta i bhg for et par mnd siden og innså da at nå var angsten ille... fikk noja på vei ut, og nærmest løp bort til bilen, startet den og kjørte avgårde som om at jeg hadde et monster i hælene, Føler at alle ser på meg, og at jeg MÅ ha et sted å rømme til. Får panikk om jeg står i kø i butikken, og de bak kassa bruker lang tid. Tenk om det kommer noen jeg kjenner, som jeg ikke vil snakke med? Sånne tanker har jeg hele tiden...

 

Blitt verre og verre rett og slett, så nå føler jeg meg best innelåst hjemme Akkurat nå vil jeg ikke engang tenke på å måtte jobbe, være sosial eller noe som helst... bare være!

 

Gleder meg likevel veldig til første time hos psykolog, for er utrolig slitsomt å gå sånn...

 

Barna spør hvorfor jeg er sykemeldt, ikke så lett å svare på den... "Men du er jo ikke syk du, mamma?"...

 

Hm.....

 

HI

 

Anonymous poster hash: 2d4a3...094

 

Det første steget mot å bli frisk er faktisk å innse at du har et problem, det andre er å søke hjelp for det. Så du er på god vei allerede

Jeg innså at jeg hadde et problem da jeg ikke klarte å lage middag engang uten å ta 100 luftepauser utenfor fordi jeg ikke klarte å stå i ro, og da jeg var hos lege for å få sykemelding så knakk jeg helt sammen og tryglet nesten om å få hjelp. Jeg ble henvist til psykolog og fikk time relativt raskt.

Mine tips til deg er at du legger alle kortene på bordet for psykologen din, fortell om alle følelser og tanker du har, for jo mer han/hun får vite om deg så blir det letter for dem å hjelpe deg.

 

Det finnes ingen mirakelkur for angst, men litt etter litt vil du bli bedre, så forbered deg på at ting kan ta tid. Ta det i ditt tempo, ikke press deg mer enn du klarer. Det kommer til å bli bedre skal du se

 

Hilsen anonym #6

 

Anonymous poster hash: f68f6...7aa