Dere som mobbet andre i barndommen...

[Anonym bruker]

... regner med at det er noen av dere her inne også. Hvordan husker dere den tiden? Jeg var ikke den verste, men jeg var med på det. Jeg var som oftest passiv, men jeg husker at jeg stort sett skjønte at de som ble mobbet hadde det vondt.

 

En gang skjønte jeg det ikke, det var når jeg kalte to 3. klassinger for kjøttkake, da jeg gikk i 5. Måtte til rektor fordi de var redde for meg. Det skjønte jeg ikke noe av den gangen. Nå ser jeg jo at jeg bare ved å være større enn dem var litt skummel, og jeg har nok ikke sagt det på den hyggeligste måten heller, siden de ble redde.

 

Jeg er glad for at det ble tatt på alvor, for jeg gjorde aldri noe sånt igjen....

Anonymous poster hash: 07480...562

[Anonym bruker]

Jeg husker vi fikk en ny jente i klassen i 4. klasse. Hun var stor og klumsete, hadde litt gamle rare klær. Jeg tror ikke vi mobbet henne bevisst, men vi klarte bare ikke å ta henne med inn i klassemiljøet. Hun var veldig sosialt klønete, og det ble en del situasjoner. Men jeg husker så godt at vi skrev i slike dagbøker til hverandre, slike venne-bøker med spørsmål i. Jeg hadde fått hennes og skulle skrive i den. Jeg husker ikke helt hva som skjedde, men den forsvant. Jeg nektet for at jeg hadde den, og påsto hardnakket at hun hadde fått den igjen. Flere måneder senere fant jeg den oppe i et skap, mulig det var moren min som hadde ryddet den bort, jeg vet ikke, men da torde jeg ikke å innrømme at jeg hadde den likevel, så jeg kastet den. Jeg har fremdeles utrolig dårlig samvittighet for det. Hun flyttet forresten igjen året etter. Tror hun hadde blitt mobbet der hun kom fra før oss også.

 

Men jeg husker også en annen sak, på trinnet til lillebroren min, og den var fæl. Der var det en jente, i utgangspunktet svært søt, men hun kom fra en kriminelt belastet familie, og faren satt i fengsel, og de var lutfattige. Barna på dette trinnet var grusomme mot henne. Jeg gikk på ungdomsskolen den gangen, og så ikke hvordan dette fungerte i skolegården, men jeg tror hun fikk gjennomgå på alle mulige vis. Jeg hadde ingen anelse den gangen om rekkevidden av slike handlinger, konsekvenstenkning er vanskelig i denne alderen. 

 

Jeg tror mange unge mobbere faktisk ikke har peiling på konsekvensene, dette forstår de ikke før de kommer opp i 20-åra. Da kommer ofte også angeren. Jeg selv synes det er vanskelig å leve med denne dårlige samvittigheten, og tenker med gru på hvordan mobbeofferne har hatt det. Jeg gjør alt jeg kan for å oppdra mine egne barn til å bli empatiske og inkluderende barn.

 

Vi skulle gjerne ha gjort det godt igjen, men det er vanskelig. Er det noen mobbeoffere der ute som har noen forslag til hvordan voksne angrende mobbere kan gjøre opp for seg? Sone for sine synder på en måte, kanskje samtidig som ofrene føler at de får oppreisning?

 

Anonymous poster hash: 67dc7...1ca