Ser ut som jeg blir alene igjen....

[Anonym bruker]

Tror jeg har innsett det nå. Vi vil forskjellige ting fremover.

 

Jeg har barn fra før og han har ingen, vi har vært sammen i 4 år. Da var barnet 2 når han kom  inn i bildet.

 

Han klarer ikke å innfinne seg med at jeg har barn, og ønsker en frihet til å gjøre ting sammen som vi da naturlig nok ikke har (bortsett fra når barnet er hos faren). 

 

Jeg ønsker en familie med han, hvor han er motivert til A4 livet, muligens et nytt barn og en stabil fremtid med oss som familie i fokus. Han ønsker ikke barn da han bor så langt fra sin familie og ikke har noe beskyttelsesnett dersom det blir slutt.

 

Det er så mange ting som taler mot oss, og det er så stressende å leve med å vite at han ikke egentlig "trives" i situasjonen. Jeg føler at jeg ikke klarer å være en så god mor som jeg vet jeg kan, fordi jeg må slukke branner hele tiden og gjerne i forkant før de oppstår. 

 

Likevel elsker vi hverandre, og har det utrolig bra som par. Bare ikke som familie..

 

Vi har tid til parterapitime nå i januar, men jeg har en veldig dårlig følelse. Før har det vært pga at jeg er redd for at han skal gå fra meg, men nå er det mer fordi jeg er redd jeg ikke orker mer selv. Ser for meg at livet blir mye enklere med bare meg og barnet, uten disse tankene hengende over hele tiden.

Vet ikke hva jeg vil med dette, kanskje noen gode råd, trøstende ord, eller bare å få det ut her som ingen vet hvem jeg er.

 

Takk for at du leste.

Dette blir en rar jul....

 

 

Anonymous poster hash: 9f53d...0cb

[Anonym bruker]

Det er vel til don fordel han er i bildet. Ver der til fordel for barnet ditt

 

Anonymous poster hash: 9a769...a0b

[Anonym bruker]

Når jeg leser det du skriver, så kan det se ut som om du allerede har tatt ditt valg? Jeg hadde aldri klart å sette en mann foran barna mine. Slik brannslukking som du snakker om, er vel ikke akkurat det perfekte i lengden?

Kan forstå at julen blir rar. Håper du har noen gode venner du kan snakke med, og få gjennomluftet ting litt. Noen ganger hjelper det jo at andre med et perspektiv utenfra sier sitt også? Håper du finner en løsning på ting som du kan leve med.

God Jul!!! 

Anonymous poster hash: df1a9...4ab

[Anonym bruker]

Nei, høres ikke ut som du kan leve sånn vær heller en god mor til barnet ditt som du veit du kan god jul, og kos deg masse med barnet sender også en klem

 

Anonymous poster hash: 7396d...e70

[Anonym bruker]

Jeg setter ikke mannen foran barnet, men jeg har jo forsøkt å være den som skal holde alt harmonisk hele tiden hvis du skjønner hva jeg mener.

Tingen er at veldig ofte så er han en super stefar, og han har bra perioder hvor han trives i rollen og trives som familiemann. Men så er det de andre periodene hvor det er omvendt. Jeg har også forsøkt å gi han frihet til å gjøre sine ting, men han vil liksom bidra med sitt også. Så det er litt vanskelig...

 

Jeg har heldigvis både venner og familie å snakke med, så det hjelper jo på.

Siste sjans nå er at vi skal finne en løsning eller få en åpenbaring på en eller annen måte. Gjør vi ikke det så funker det jo ikke lenger. Takk for klem og klem tilbake!

Anonymous poster hash: 9f53d...0cb

[Anonym bruker]

jeg mente ikke at du satte mannen forran barnet heller, men mere deg selv. bare for og gi en dytt i tankegangen din.. denne voksne guttungen er ikke ditt ansvar. synd og høre at det er sånn for deg, men her må du ta et riktig valg. vil du kjempe for og få han helt på gli, vente til han kanskje en dag lir helt der eller skal du la han få livet uten barn han ønsker nå.

Anonymous poster hash: 9a769...a0b

[Anonym bruker]

Det er nettopp det. 

 

Han vil så gjerne "ville det" selv også men kan jo ikke gå på akkord med seg selv. Og vi kan ikke sette livene våre på vent noen av oss for å vente på noe som kanskje aldri kommer (vi er i midten av 30-årene begge to).

 

Takk for svar

 

Vi har nå iallefall avtalt å vente med å ta en avgjørelse før terapien er over sånn at vi har prøvd det vi kan for å få endret det som er galt. Det føles bare så lenge å vente til midten av januar.... Phu

Anonymous poster hash: 9f53d...0cb

[Anonym bruker]

Jeg er sikker på at du kan finne en mann som deler dine mål i livet om å bli en "A4" familie med flere barn og et relativt harmonisk familieliv (alle krangler jo innimellom). Det høres ut som om dere har totalt foskjellige mål i livet. Dersom han ønsker å være fri og dyrke egne interesser, så er kanskje ikke familielivet noe for ham. Det må man jo respektere. Han er ikke mindre verdt for det, han passer bare kanskje ikke inn i din familie. 

 

Min første store kjærlighet valgte jeg bort fordi jeg så at vi var så utrolig ulike og vi hadde så utrolig ulik definisjon av lykke. Han ville leve et travelt storbyliv og ble kvalm av tanken på å bo utenfor Oslo. Jeg på min side orket ikke tanken på å bo oppi folk hele tiden, og jeg ble deprimert av det. Vi elsket hverandre høyt, men jeg visste at om vi skulle fortsette sammen, så ville jeg måtte leve et liv jeg egentlig ikke ville ha. Derfor gikk jeg gjennom et smertefullt brudd med ham. 

 

Jeg er uendelig glad for mitt valg. Jeg har funnet en mann som deler mine mål, mine verdier og som har sammenfallende interesser. Vi er veldig enige om hvordan vi vil leve livet vårt. 

 

Når dette er sagt: ingen kan fortelle deg hva som er riktig for deg. Jeg gir deg ikke råd, jeg bare forteller hva jeg selv opplevde og hvilket valg jeg tok. 

Anonymous poster hash: d3944...95a

[Anonym bruker]

Tusen takk for at du delte din erfaring

 

Ja, du har nok forstått essensen i dette problemet. Og det kan høres ut som det er ganske likt min situasjon. Her er det heller ikke snakk om å flytte ut av byen, og det syns jeg er veldig synd....

 

Vi krangler sjelden, og det vi krangler om er disse tingene her, aldri noe annet. 

Vi er også generelt ganske forskjellige og har ulike interesser. Men fungerer også veldig bra sammen som kjærester, har samme humor og har vår greie som par.

 

Håper at vi skal klare å fikse det, men forbereder meg nå veldig mentalt på at det ikke lar seg fikse. Det er vondt, men det må til dersom noen av oss liksom skal bli helt lykkelige. Nå er vi halvveis på kompromisser med oss selv hele veien, og jeg lengter veldig etter et barn til og et søsken til barnet mitt (er snart 35 år)... 

 

Håper i såfall muligheten ikke er over for meg til å få en til senere.

 

Men først og fremst skal jeg nå sørge for den jeg allerede har. Det er det viktigste og det jeg må prioritere nå.

 

HI

Anonymous poster hash: 9f53d...0cb

[Anonym bruker]

Fikk snakket litt igår kveld igjen.

 

Hans hovedproblem er at han ikke helt takler stefarrollen, jeg tror han har for høye forventninger til seg selv og for høye forhåpninger. Som jeg sa til han så er det jeg forventer ikke noe mer enn at han og barnet skal like hverandre, at han skal være en omsorgsperson i livet hans, og at han såklart bidrar med hverdagslige ting i huset. Alt som har med barnet å gjøre er MITT ansvar (og pappaen sitt) og i og med at h*n allerede har en pappa så er det ikke forventet at samboer skal ha en pappa rolle.  

Jeg tror dette er litt sårt for han, for han har for høye forventninger til seg selv som sagt.

 

Han sier også at problemet er ikke at han har lyst til å gå ut og finne på noe hver dag, og dra på fylla etc. Problemet er at vi ikke har MULIGHETEN til å gjøre det. Jeg sa da at det er jo det han valgte den gangen for 4 år siden, jeg er en pakke, og med den pakka følger det et barn. Han er fullt klar over at det har vært hans valg, men han trodde ikke det skulle bli så vanskelig for han som det nå er blitt.

 

Vi har altså en del å snakke om i terapien og som jeg sa til han, så er det store endringer som skal til for at vi skal kunne fortsette. Vi må inn i et annet spor, og han må få vridd om tankegangen sin og ikke holde livet til begge på vent for noe som aldri kommer til å skje. 

 

Så da har vi iallefall funnet ut at vi skal nyte julen nå, ikke tenke så mye mer på det før terapitimen (vi har snakket det ihjæl allerede) og gå inn i parterapien med et åpent sinn.

 

HI

Anonymous poster hash: 9f53d...0cb

[Anonym bruker]

Jeg synes det høres ut som om han er litt usikker på følelsene for deg. Og når de ikke er komplett er det umulig for han å trives i stefarrollen.

 

Jeg tenker at vis han går fra deg så kommer han til å angre senere. Han er nok i den sonen "gresset er grønnere på den andre siden".

 

Anonymous poster hash: 059f3...871

[Anonym bruker]

Det er det som er problemet #11

 

Som han sier: Hadde det ikke vært for at jeg elsker deg og at vi har det så bra sammen i 80 prosent av tiden så hadde jeg ikke blitt her. 

 

Det hadde vært mye enklere om det var en av oss som ikke elsket den andre lenger.

 

HI

Anonymous poster hash: 9f53d...0cb