Angrer på planlagt graviditet

[Anonym bruker]

Nå aner jeg ikke hva jeg skal gjøre, får panikk. Får jeg dette er livet mitt totalt fastlåst minst de neste 18 årene. Vurderer abort selv om det river i hjertet ved tanken. Jeg skulke ønske noen som fortjener det mer heller kunne blitt gravid. Vil bare gråte og gråte. Mannen min gleder seg, vet ikke hva jeg skal si til ham. Skal snart til legen og han vil være med. Er helt fortvilet over hele situasjonen.

 

Anonymous poster hash: 345ca...500

[Anonym bruker]

Pust dypt ned i magen, dette går bra. Hva er det som gjør at du får panikk?

 

Er det tanken på at du mister frihet som er skummelt, eller er du ikke i et godt forhold?

 

Anonymous poster hash: c66a8...1a9

[Anonym bruker]

Her tror jeg du må skru på fornuften. Å få barn vil kreve mye av deg og ja litt låst blir man men livet er jo langt fra over. Finnes så mange muligheter til å kombinere barn og andre ting man ønsker seg i livet.

 

Jeg fikk selv temmelig panikk da jeg ble planlagt gravid men det gikk over. Pust ut og ro ned...dette går kjempebra:)

 

Anonymous poster hash: 76bd4...7bf

[Mimamimi]

Hvorfor bestemte du deg for å bli gravid? hvilke grunner hadde du? 

 

<3 det ordner seg 

[Anonym bruker]

Jeg gikk gjennom samme fase som deg, det var planlagt, ønsket, håpet på og prøvd en stund.. Så satt det, først glede, så panikk. Forsto ikke hvorfor jeg gjorde dette, hvorfor binde seg opp med unger? Det ble jo som en berøvelse av min frihet... Jeg ringte Amathea og snakket med ei dame der.. Og det roet meg.. Etter 2 uker med total panikk over at vi ventet barn, og tanker om at abort måtte bli løsningen, så fant jeg ro.

Sitter nå med en kjærkommen liten en, og jammen tok det ikke lang tid før vi fikk nr 2 heller.

 

Mitt råd: Kontakt Amathea! Der får du hjelp til å sortere tankene, hjelp til å være realistisk om det hele, om du faktisk ønsker dette, eller om du (uten å forstå det) har "innsett" at dette er feil for deg her og nå.

Anonymous poster hash: 16ace...f83

[Anonym bruker]

Takk for svar, veldig godt å lese at jeg ikke er helt alene om slike tanker. Jeg har jo alt barn, det er redselen for at forventningene ikke vil innfris. Jeg har gått fra å glede meg og tenke på alt det fine til at jeg minnes alt det vanskelige. Det var jo aldeles ikke rosenrødt å ha spedbarn, mye arbeid, mas, usikkerhet, søvnløshet, krangling og fødselsdepresjon. Orker jeg en ny runde? Vil jeg da kunne gi nok omsorg til dem? Nesten stygt å skrive det, men en SA ville gjort ting mye lettere. Bestemt meg for at hvis noe sånt skulle skje så steriliserer jeg meg.

 

Får prøve å ringe Amathea kansje, sortere litt tanker.

 

Anonymous poster hash: 345ca...500