Inspirert: Bør jeg få barn?

[Anonym bruker]

Jeg er 22 år og går 2.året i et bachelor studium. For ca 3 måneder siden hadde jeg veldig mange gravid symptomer og var sikker på at jeg var gravid. Siden jeg ikke ville teste for tidlig ventet jeg 1-2 uker og da fikk jeg og samboer endel tid til å snakke om "hvis, om og hvis ikke". Vi synes begge det var for tidlig, men ble enige om at dersom jeg var gravid så skulle vi greie oss uansett. 

Da jeg testet negativt flere ganger ble jeg veldig skuffet. Har alltid vært veldig glad i barn og babyer og har ønsket meg min egen en lille familie siden jeg var i tidlig tenårene og drømt ganske mye disse årene. Samboer sa:"vi får begynne å prøve om ca et år" fordi han da er godt etablert i jobb og babyen kommer ut til jeg er ferdig med bachelor. 

Så luftet jeg for han at jeg gjerne vil ta master og at jeg da er nødt til å ta det i utlandet siden de ikke har denne i Norge. Han ble ganske skuffet og lurte på om vi ikke hadde tenkt til å få barn om noen få år. Men det går vel fint an å flytte til Sverige eller Danmark med et eller to barn i barnehagealder? 
 

Jeg har en kronisk sykdom som er ganske ille for tiden og det heller mot at jeg må sykemelde meg 50% fra studiene og har da 3 år igjen for å avslutte bacheloren min med denne sykemeldingen. 
Da kommer jeg ikke til å bli ferdig med studiene før jeg er nesten 30. 

Pga den kroniske sykdommen min er det ikke sikkert jeg kan jobbe i det hele tatt, i beste fall 50% når jeg er ferdig og har hørt at mange får barn mens de studerer fordi det er gode støtteordninger.  

Har så veldig lyst på en liten en om ikke aaaltfor lenge (les: 8 år).. 

Hva synes dere? Høres det ok ut å begynne å prøve om ca/litt under et år? Vet ikke om jeg greier å vente nesten 10 år til! 

Hilsen Anonym babysyk!
PS: synes dere det er rart at en "ungjente" som meg er på et slikt forum uten å ha barn og ikke er prøver? Opprettet konto da jeg trodde jeg var gravid for å huke tak i all mulig informasjon jeg kunne. 

Anonymous poster hash: 3cd9a...bad

[Anonym bruker]

Ingen?

Anonymous poster hash: 3cd9a...bad

[Anonym bruker]

Er det vi som skal ta den avgjørelsen ?

 

 

 

Anonymous poster hash: 96e6e...925

[Anonym bruker]

Nei, men hadde vært fint med innspill fra noen som vet hvordan det er å ha baby  
Har ingen annen erfaring en jobber som barnevakt og lignende. 

Anonymous poster hash: 3cd9a...bad

[Anonym bruker]

Hvordan går det å ivareta et barn sammen med den kroniske sykdommen din?

 

Anonymous poster hash: c6485...6fd

[Anonym bruker]

Det er mange som har greid det med samme sykdom før meg. Grunnen til at jeg muligens velger å be om sykemelding er jo for å prøve å bli bedre og holde meg så frisk som overhodet mulig. 

Kommer ikke til å la være å følge den aller største drømmen min pga en kronisk sykdom og samboer er uansett inneforstått med at han nok må gjøre mer pga sykdommen og det er han klar for når vi velger å begynne å prøve. 

Anonymous poster hash: 3cd9a...bad

[Anonym bruker]

Jeg er av dem som synes 22 er for ungt til å få barn, så jeg ville sagt nei, men et mange er uenige med meg.

 

Du har egentlig lagt en fin plan, men du tar ikke høyde for hva morsrollen (og en graviditet) gjør med deg, både kroppslig og sjelelig. Det er jo vanskelig å skjønne før 'det er for sent', men du kan bli mye mer sliten enn du kan forestille deg. Det er ikke sikkert du vil orke å fullføre utdanningsløpet ditt med barn. Det er heller ikke sikkert du vil orke å levere barnet fra deg når det etter din mening er for lite. Mange faktorer her, altså, og det er helt umulig å planlegge alt. Ting blir aldri helt som man tror uansett.

 

Det mest fornuftige er å gjøre ferdig utdannelsen før man får barn, men hvis det er sjanser for at din helsetilstand blir verre om 10 år er det sikkert like greit å hoppe i det. Jeg forutsetter at du er i et trygt og stabilt forhold.

 

Det er selvsagt bare du og mannen din som kan ta avgjørelsen, men forhåpentligvis får du flere innspill her som gir deg noe å tenke på fra flere sider.

 

Lykke til:)

 

Anonymous poster hash: df48f...bcb

[Anonym bruker]

Hvordan går det å ivareta et barn sammen med den kroniske sykdommen din?Anonymous poster hash: c6485...6fd

Herregud, skal ikke folk med kronisk sykdom få barn?

 

 

Anonymous poster hash: 97f7d...90d

[Gjest Smil:-)]

Jeg syns det er perfekt å få barn når man er i 20 årene. Du kan fint få barn nå hvis det passer med økonomi og helse. Det finnes ingen garantier uansett. Og tenker man med fornuften passer det aldri. Det er mange fordeler med å få barn tidlig. Jeg tok utdannelse etter mine to barn. jeg tenker man har hele livet på å skaffe utdannelse, men å få barn er kun i en kortere tidsperiode. Man bruker de pengene man har, så ofte vil man klare seg. har man det trangt så kjøper man ikke noe til seg selv. å studere med barn er mange ganger lettere enn uten barn. Man blir mer strukturert. det er tungt i de periodene barnet er syk. Må regne med forkjølelse og omgangsyke, og typisk er at man selv blir smittet.

Lykke til med det du måtte velge. Å få barn er det beste valg jeg har tatt. Det er bedre enn å gå på skole, og jobbe.

[Anonym bruker]

 

Hvordan går det å ivareta et barn sammen med den kroniske sykdommen din?Anonymous poster hash: c6485...6fd

Herregud, skal ikke folk med kronisk sykdom få barn?

 

 

Anonymous poster hash: 97f7d...90d

Hvis hun ikke klarer å ta seg av barnet pga den kroniske sykdommen burde hun ikke få barn

 

Anonymous poster hash: ce3fb...004

[Anonym bruker]

 

Hvordan går det å ivareta et barn sammen med den kroniske sykdommen din?Anonymous poster hash: c6485...6fd

Herregud, skal ikke folk med kronisk sykdom få barn?

 

 

Anonymous poster hash: 97f7d...90d

Var det det jeg skrev?

Jeg SPURTE, fordi kronisk sykdom KAN (altså: KAN) gjøre noe med ens evner til å ivareta barn på en god måte.

 

Er liksom sånn det er med mange sykdommer, at de setter en ut av spill på ulike måter.

 

Anonymous poster hash: c6485...6fd

[Anonym bruker]

Hvis du må sykemeldes fordi du ikke orker å studere pga sykdommen. Og heller ikke greier jobbe. Da orker du ikke få barn heller. Og hvertfall ikke mens du studerer. De kommer ikke med storken og med en nanny disse her. Bli voksen først og tenk på det igjen da. Er sykdommen din arvelig?

 

Anonymous poster hash: 537b6...353

[Anonym bruker]

Jeg ble gravid da jeg hadde fullført 2 år av bacheloren min og var 22 år. Fortsatte å studere på fulltid under svangerskapet, leverte bacheloroppgaven to dager etter fødsel og bestod eksamen med glans (fikk B både på oppgaven og eksamen) da babyen var 6 uker. Valgte å studere videre på fulltid gjennom permisjonstiden også, null problem med lite obligatorisk undervisning. Men gode støtteordninger... Vel, man får penger fra Lånekassen, that's it. Og evt NAV hvis man har jobbet seg opp foreldrepenger, jeg gjorde det og fikk 6500 kr fra NAV i tillegg til stipend fra Lånekassen. Men jeg anbefaler ikke å få barn under studietiden pga støtteordningene, akkurat. Og det er ingen tvil om at man må være strukturert for å få det til, men poenget mitt er at man må se muligheter fremfor begrensninger. Hadde forresten en baby med kolikk i 8 uker på toppen av dette også. Alt går!

 

Det er du som må kjenne etter hva som føles riktig og hva du ønsker å prioritere. Og du må snakke seriøst med samboeren din om hvor mye han klarer å stille opp. Dere må være realistiske og ikke romantisere tilværelsen med nyfødt baby - den er ikke bare rosenrød. Det er tøffe tak. Lykke til - hva enn dere bestemmer dere for.

 

Anonymous poster hash: 22d14...f72

[Isola&Lille+julegave]

Jeg kan bare snakke utifra egen erfaring, men jeg er veldig glad jeg ventet med barn til studiene var ferdig! Du står mye friere til å velge og vrake i studiesteder, studiereiser osv. Særlig med tanke på at du ikke er 100% frisk, blir det kanskje litt mye på en gang.

Og du har god tid!!

[Anonym bruker]

jeg er 100% ufør pga medfødt alkoholskade & kan med hånda på hjertet si at jeg hadde aldri begynt å prøve å bli gravid som 20 åring om jeg ikke hadde gått hjemme. når jeg jobber eller studerer slår symtomene ut for fuldt. men når jeg bare har hundene & matlanging å bekymre meg for til daglig går det kjempe fin, uten sykdom & konstante sykehusbesøk. har også passet lille bror masse (allt fra noen timer til 1 uke i strekk) fra han var ca 6 mnd til han ble 8 pga at begge foreldrene hans jobber mye natt osv så vet jeg fungerer greit med små barn også sambo er endel eldre en meg & har stabil, godt betalt jobb så vi klarer oss bra økonomisk & er flinke til å dele på opgaver osv fordi han vet jeg blir fort sliten & har mye migrene.  Vi har tenkt mye på dette & har funnet ut at det passer for oss å prøve nå. jeg kommer aldri til å jobbe eller studere så har masse tid til et barn & sambo tjener nok til at vi kommer til å ha et behagelig liv. om det passer sån & dere begge vil ha barn er det ikke umulig å gjøre det vi prøver enda & håper på gode nyheter snart masse lykke til

Anonymous poster hash: cc311...c10

[Anonym bruker]

Vi har fått to barn mens vi studerte, mannen tok bachelor og jeg master. Det har gått veldig greit både økonomisk og faglig. Fleksible hverdager er et stort pluss når man har små barn. Vi har vært heldige da barna har vært veldig lite syke, så der har vi ikke hatt noen problemer.  Eldste fikk vi da jeg var 21, og lillesøster noen år senere.

 

Siden du er kronisk syk vet jeg ikke hva du burde gjøre. Kanskje hør med fastlegen din hva han eller hun anbefaler deg å gjøre? Du bør prøve å tenke over hvordan sykdommen din preges av lite søvn og en krevende hverdag. Jeg er 100% frisk, men barn og krevende studier er et hardkjør. Man må ha bein i nesa for å komme seg gjennom alt Lykke til med valget!

Anonymous poster hash: f083d...535

[Anonym bruker]

Det er kanskje ugunstig å få barn når man sliter med en kronisk sykdom, men jeg er ikke dum. Jeg vet at det kommer til å være krevende, men jeg er sikker på at det blir like krevende om jeg er 24 eller 34. Tenker at jeg kommer til å være syk resten av livet med opp- og nedturer og at jeg ikke kan ofre mammarollen for denne sykdommen. Har allerede ofret mye. 
Og jeg har tenkt til å ta et år permisjon fra studiene til barnet er stort nok til å begynne i barnehage. Kommer selvfølgelig til å vente med nr.2 til jeg er ferdig med studiene. 

Tusen takk for alle svar og innspill  
HI

Anonymous poster hash: 3cd9a...bad