Gutten min har fått ADHD diagnose... HJELP!

[Vibeke&gullguttene:)]

Hei,

 

Eldstegutten min på 7 år har akkurat fått denne diagnosen. Men hva gjør vi nå? Medisiner? Skal, skal ikke? Jeg ser ingen grunn til å medisinere hjemme for her er det lite symptomer. Men har sliter på skolen, mest med det sosiale og han har et veldig dårlig selvbilde. Kommer ofte opp i diskusjoner med vennene sine... Faglig er han en av de sterkeste i klassen og til tross for at han er den som følger med minst. Hva gjør medisinene med psyken? Kan han bli mindre sint og få mer selvtillitt av det? Eller er det kun for å roe deg ned på skolen så barnet skal sitte stille?

 

Hva er de viktigste syptomene til deres barn? 

 

Er så utrolig usikker!! Jeg vil jo at han skal få hjelp men er det å gi medisiner å hjelpe, eller er det å "gi opp"? Legene sier jo at medisiner ikke er noe uten tilrettelegging. Men hvem hjelper med tilrettelegging? Og har noen her fått god effekt av kun tilrettelegging?!

 

Setter stor pris på svar, jeg følermeg helt rådløs akkurat nå...

 

[Tjaa]

Virkning av medesin varier veldig fra person til person, en Adhd diagnose er noe som er et veldig bredt begrep og er også VELDIG forskjellig fra person til person, Jeg ble diagnosert med Adhd som 12 åring

og startet på medesin kort tid etterpå, ( Concerta 36 mg ) Som jeg husker jeg følte medesine var noe jeg slet med av bivirkninger: Søvnløshet, Dårlig matlyst og en nedstemt følelse generelt, Viss gutten er sterkt faglig på skolen og du ikke har store problemer hjemme så må jeg nesten spørre hvorfor skal gutten medisineres ? Sosialt kommer hvertfall ikke medesiner til og hjelpe ! Alle er forskjellige om at noen er mer vilter og sliter mer med og sitte ro på pulten sin på skolen så synes jeg så absolutt ikke at medesinering skal være et verktøy for og tone noen ned til lærere og andre er fornøyd. Boys will be boys.

[LettBris]

Heisann. Jeg har ikke et barn med ADHD, men vi har en datter på 7 år som for tiden er under utredning for samme diagnose, evnt ADD, ogg har lest så utrolig mye om diagnosene. Ser at kostholdsendringer er noe mange gjør når de får en slik diagnose, og med meget god effekt! BUP skal også sette i  gang tiltak hvor de gir dere foreldre veildning og støtte med en gang det foreligger en diagnose. Dere kan velge bort medisiner til gutten din, og likevel klare det kjempefint!

 

Masse lykke til :-)

[LKO]

Hei. Jeg er ny her på forum, og fikk selv vite i dag at min sønn på 7år har fått ADHD. Det var akkurat som jeg leste om min egen sønn når du skrev. Jeg er og veldig usikker på hva jeg skal gjøre nå. medisin eller ikke. Ser du skrev i desember, så det jeg lurer på er hva du bestemte deg for. Og evt hvordan går det nå?

[Nullstress;)]

min sønn får en depo-kapsel hver morgen. det betyr at han er bare medisinert 6-7 timer i døgnet, altså under skoledagen.

 

dette har hjulpet han til å få den roen han trengte til å "holde ut" på skolen. han er veldig skoleflink, selv om han ikke følger så godt meg så får han gjentatte ganger klassens høyeste skår.

 

men det at han er så utolig går også utover klassekameratene hans. og på dårlige dager får han nesten ingenting rett..

 

så her hadde medisineringen mye å si, og jeg angrer ikke

[Vibeke&gullguttene:)]

Nå er hverdagen litt snudd på hodet... Plutselig masse symptomer og vanskeligheter hjemme... Masse kroppslig uro, negativ, krangler/diskuterer om ALT, "alle andre gjør feil og er slemme" og jeg begynner virkelig å bli lei at alt er så "galt" hele tiden...

 

Så her er det medisiner blitt, depot tablett som han får før han går på skolen og det varer da i ca 8 timer... Skoledagen er blitt mye bedre etter medisinen, han følger med mer, lært seg å rekke opp hånda og kommer i mye færre konflikter enn før... Virker som om han tenker seg meg om og henger seg ikke opp i alt... MEN når han da kommer hjem og dette er ute av kroppen begynner spetakkelet... Og det er så energitappende og frustrerende... Ingenting jeg sier/gjør fungerer, føler jeg bare går å kjefter på han hele tiden... Når jeg prøver å gjøre noe hyggelig med han blir det bare enda verre , som om han ikke tåler at vi koser oss for da blir alt så mye verre etterpå... Det er jo mer "jobb" og trass med han nå enn da han var 3 år...

 

Har dere noen tips/ oppmuntrende ord? Hva fungerer/fungerer ikke hos dere?

[Mum84]

Hei! Tenkte jeg skulle skrive et innlegg her, selv om det ikke er noe jeg i utgangspunktet pleier å skrive/dele. Kjenner meg veldig igjen i frustrasjonen din og det er så utrolig sårt og vondt å ha det slik. Har en gutt på nå 12 år som fikk diagnosen ADHD da qhan var 7 år gammel. Det har vært mye slit og hverdagen har ofte føltes som en kamp for å si det mildt. Han er ikke blitt tenåring enda - men det føles som å ha hatt en i hus hele livet.

 

Etter at vår sønn fikk diagnosen fikk vi muligheten til å bli med på et kurs gjennom kommunen som baserte seg på "de utrolige årene" og er et foreldreveiledningskurs rettet mot de som har barn med ulike utfordringer. Kurset gikk over flere måneder og hjalp oss et godt stykke på vei mot en enklere hverdag, vi følte at vi fikk tildelt noen "verktøy" som vi kunne anvende i ulike settinger ift vårt barn. Det var sårt etterlengtet da vi virkelig var kommet inn i en ond sirkel med mye sinne og frustrasjon i hjemmet. Vil derfor sterkt anbefale å gå til anskaffelse av boken av Carolyn Webster Stratton, den er GULL verdt! Les den og anvend den i hverdagen med deres gutt, det er betryggende å ha en slik bok å lese i når ting står på som verst.

 

Vi har gått noen runder med oss selv og vår situasjon før vi klarte å ta ett valg i forbindelse med medisinering eller ei, det har ikke vært enkelt. Til tider tar jeg meg selv i å tenke fremdeles om vi har gjort rett valg- det er ikke lett og en sliter med samvittigheten. Han startet først opp på Concertta, men fikk en del bivirkninger som ble så plagsomme at han måtte gå over på ritalin. Nå tar han ritalin 20mg som varer 8 timer - altså så lenge en skolehverdag varer. Om det er det beste alternativet å gå på 8 timers medisin er jeg også veldig usikker på. Jeg tenker at så lenge han har det bra sosialt og ikke "sliter" ut kompiser slik at de ikke orker han - så bil vi fortsette å kun forholde oss til åtte timers medisin. Om sommeren tar vi han av medisinen, i samarbeid med lege - da vi sjekker om det er mulighet for at han kan klare seg uten medisiner når han starter opp på skolen til høsten igjen. Kontaktlærer gir oss tilbakemelding på hvordan han klarer seg - om det er behov for å starte opp igjen på medisin eller ei. Gjennom hele skoleåret har vi regelmessig kontakt med lærer gjennom mail, telefon og møter. Det er utrolig viktig med et godt og tett samarbeid. Vi har så og si ukentlig kontakt - vi er heldige og har en fantstisk kontaktlærer. Hun gir oss ikke kun beskjed om vår gutt har hatt en dårlig dag på skolen, men gir oss også ett innblikk i de gode dagene. Det gjør godt at ikke dialogen kun er basert på de vanskelige episodene.

 

Rutiner er alfa omega, det er jo et gjennomgående tips som en finner når en leser om barn med adhd. Det å ha god tid er avgjørende for å komme seg gjennom gjøremål på en grei måte. Jeg har ofte følt på følelsen som andre også beskriver med at "han gjør KUN dette for å hisse meg opp" det er noe jeg må legge ifra meg og konstant ha i bakhodet - dette gjør han ikke med vilje. Jeg prøver å veilede han innen sosial kompetanse. Han fikk sitt første søsken i en alder av syv og ettersom hun har blitt større har det vært flere anledninger å trene seg på. Prøver å inkludere han mest mulig ved å prate om hans forståelse av en situasjon og hvordan han tror lillesøster føler seg i situasjonen - om det kunne vært en annnen måte å løse situasjonen på. Da får jeg ham til å resonnere å tenke - muligens/forhåpentligvis lære noe istedet for å bare sende han på rommet. Sendes han på rommet - føler han seg urettferdig behandlet og lærer ingenting. Når det er sagt så er det ikke slik at jeg aldri sender han på rommet, de gangene jeg føler at nå klarer/evner jeg ikke å løse dette på en god måte - da sender jeg han opp - både for min egen del, småsøstrene og hans egen. Visst han går over grensen på noe som ikke er akseptabelt, da har vi en regel om at det telles sakte til ti. Om han ikke hører etter eller gjør som fortalt og vi har tellt til ti - blir det konsekvens. ( Dette må IKKE misbrukes og må brukes når det er høyst nødvendig) Dette har vi nøye forklart han før vi satte igang og vi har gjort det klart at konsekvensen blir ingen spilling ( pc som er det han liker å spille på). Konsekvensen er alltid den samme, ellers blir det for vanskelig å forholde seg til. Konsekvensen bør også skje samme dag for å ha virkning. Spilletiden for vår sønn er utrolig viktig for han, så han er utrolig kjapp med å lye når vi teller ( kan gjøres i trass/sinne - det ignorerer jeg. Det viktigste er at han gjennomfører og gi skryt etterpå!)

 

Det å ha et barn med adhd er utrolig krevende, men har også gitt meg utrolig mye! Jeg hadde aldri trodd jeg skulle være sterk nok til å stå i alt vi har stått i sammen. Men jeg har klart det og kommer til å fortsette å klare det - jeg har vokst enormt på å få ham! Han gir oss latter, sinne, tårer - glede, alt i en herlig salig blanding! Vår oppgave er å guide han gjennom oppveksten på best mulig måte og gi han verketøy for hvordan han kan hanskes med ulike situasjoner i voksenlivet. Jeg er streng, men det kreves. Samtidig er det viktig å rose, rose og atter rose når han mestrer. Den viktigste gaven vi som foreldre kan gi våre barn er selvtillit!

 

Det var litt av det jeg hadde å fortelle, føler jeg kunne skrevet side opp og ned. Må gjerne komme med spørsmål om noen lurer på noe.

[Anonym bruker]

Bra innlegg Mum 84.

Jeg kjenner igjen sønnen min på punkt og prikke. Og han er 7 år OG han har en lillebror på snart ett år.

I går fikk jeg vite av ei vennine at han erter sønnen hennes, dersom han er sammen med de barna han ikke skal være sammen med. (Læreren hans prøver å skille dem, men lykkes ikke alltid. Særlig ikke i den siste skoleuken, hvor alt er utenfor rammen.)

Anonymous poster hash: a4eb2...aef

[BVB]

• Anbefaler dere som har barn med diagnosen ADHD å lese det dere finner på nettet om Pyroluria og Kryptopyrroler. Både på engelskspråklige og tyskspråklige sider dukker det opp mer og mer informasjon om at dette kan være bakenforliggende årsaker til en rekke lidelser, blant annet ADHD. En tysk forsker uttrykte det slik: Hvis dette viser seg å stemme - ja da er det århundrets medisinske skandale.