Hvorfor få flere barn enn ett?

[Anonym bruker]

Vi heller mot å få et søsken til vår førstefødte, men har lett for å tenke at vi jo har det så bra nå og hvorfor risikere et forverret familieliv.....  Så  - gi meg dine grunner til hvorfor det er fantastisk med flere barn!

Anonymous poster hash: af56e...6d8

[Anonym bruker]

Det er enklere med flere barn. De får selskap i hverandre, noe som vil avlaste dere som foreldre. Det vil også lette på samvittigheten deres når dere MÅ gjøre noe annnet og barna har hverandre å leke med.

 

Å være enebarn er slettes ikke så verst for barnet. Jeg kjenner mange enebarn og ingen har sagt at de har hatt et veldig savn etter søsken. Men jeg har hørt flere har sagt at det er tungt å være enebarn som voksen. Det er da man lærer å kjenne på den ensomheten det er å ikke ha et eller flere nære familiemedlemmer å være sammen med. Dere vil jo etterhvert bli gamle.

Det er slitsomt å være alene om å stelle for sine foreldre. Det synes jeg man skal tenke på.

 

Jeg personlig kunne ikke i min villeste fantasi vurdert å kun hatt ett barn. Dette er så klart fordi jeg har hatt muligheten til å få flere. Ikke alle har det.

 

Anonymous poster hash: dbe53...523

[Anonym bruker]

For det første er det fler å være glad i. Det blir litt som å lure på hvorfor skaffe seg flere venner om du har en.

Søsken har også ofte mye glede av hverandre, både når de er barn og når de blir voksne.

 

I tillegg er det å få flere barn en måte å sikker alderdommen på.

 

Anonymous poster hash: 303cc...6c5

[Anonym bruker]

Jeg er enebarn og synes det er litt trist. Spesielt nå som voksen, faktisk. Det er ingen som deler akkurat min barndom, det er ingen å dele ansvar for foreldre med, jeg føler det litt tyngende.

Mest av alt savnet jeg søsken når vi var på ferie eller når det var høytid.

 

Anonymous poster hash: 55239...19e

[★julestjerne★]

Av samme grunn som ein får første. Alt du listar opp gjeld jo når ein bestemmer seg for å få nr 1 også.

[Anonym bruker]

Hvis man ser på barn som noe man må ha og at jo flere barn, jo mer forringet familieliv, så bør man begrense seg i mest mulig grad!

 

Hvis man derimot ser på barn som en berikelse og en glede er det veldig moro med flere. De har hverandre å ty til, både i glede og sorg, og ikke minst er det en berikelse som voksen å ha søsken. I kriser er det ofte familien man tyr til, og jeg har nå så gamle foreldre at de ikke kan støtte meg på samme måte som før - da er det godt å ha søsken som kjenner meg og som vet hva jeg trenger. Og det går selvsagt andre veien også.

 

 

Anonymous poster hash: 0d536...0c8

[Anonym bruker]

Først og fremst fordi barna har utrolig mye glede av hverandre, i hele oppveksten og ikke minst som voksne, da særlig når dere blir gamle og de er flere om å dele på ansvaret for å hjelpe dere.

 

Det at barna alltid har noen å leke med, snakke med, se en film med, dele ferieopplevelser med osv er flott, men også det at de har noen å bryne seg på, lære å vente på tur, dele, løse konflikter med osv er viktig.

 

Snakket akkurat med pappa om det i helgen faktisk, han har nemlig fått en atpåkladd med sin nye kone etter at de andre barna var flyttet hjemmefra så dette barnet vokser opp som eneste barnet i husholdningen. Da vi var på besøk med våre barn som er på samme alder som min lillesøster ble det flere episoder som forundret meg faktisk. Ene gangen var det fargen på noen plastglass, to av mine barn fikk glass først og da var det bare et grønt igjen til min lillesøster og hun tok helt av fordi hun ville ha et gult. Ungen er 7 år liksom, og har aldri hatt slike konflikter på hjemmebane, hun er jo alene og velger alltid først. Hun evner ikke slike små konflikter og blir helt fortvilet, hvordan i alle dager er hun rustet til å takle større utfordringer og konflikter etterhvert? 

Anonymous poster hash: 84a8e...ba7

[Anonym bruker]

Jeg er enebarn.<br /><br />Alltid savnet søsken i oppveksten, men det er faktisk verre nå som foreldrene mine har begynt å bli gamle og trenger hjelp til diverse ting.<br /><br />Jeg har hatt en fantastisk oppvekst, men savnet etter en søster/bror å dele ting med har og er vanvittig stort.<br /><br />Jeg ville at mine barn skulle få søsken, så vi har fått 4 barn...hihi... Men ser så vanvittig glede de har av hverandre.<br /><br />trenger jo ikke akkurat få 4 barn, da...men ville tenkt meg veldig godt om før jeg landet på 1 barn...

 

Anonymous poster hash: e4ceb...0e0

[Mimamimi]

Vår første datter er 9år og vår andre datter er 9mnd. Eldstemor har nok alltid savnet noen å leke med når vi har gjort ting som å dra på hytteturer, ferier til utlandet og under høytider. Det har derfor blitt til at hun har ett veldig sterkt bånd med sin ene tante som var 9år når hun ble født. Men det har jo vært litt begrenset hvor mye hun har interesse av å leke med småtroll hele tiden. 

 

Den gangen jeg fikk hun var jeg 16år, så tankene var ikke der på å få en til med det første. Jeg hadde nok med hun og det å bli kjent med meg selv som voksen. Samt utvikle min egen personlighet.

 

Nå som vi fikk lillemor ønsker vi hun skal få en søster eller bror snarest mulig for å ha den luksussen det er å ha noen å leke med hele oppveksten. For ikke å snakke om gledene ved å ha søsken som voksen.

 

Dessuten, jo flere barn, jo mer moro  

 

Økonomi er en stor grunn til at flere og flere velger å ha enebarn eller max to barn. 

Men trenger en virkelig å kjøpe ny tlf til 5000 kr? Ett teppe til stuegulvet for 2000kr? 

Den billigste hvitevaren i butikken, var en gang den dyreste de hadde i samme butikk. Hvorfor ikke kjøpe den istedenfor? 

Det er mange steder en kan roe ned forbruket uten at det har noe som helst å si. Hvorfor ikke bruke pengene på livslang kjærlighet??? <3

[Anonym bruker]

Jeg har nettop hatt en runde med meg selv det siste halvåret. Mannen har hele tiden ønsket seg mer enn ett barn, jeg har vært litt mer skeptisk til mer enn ett.

Men etter mye tenking, lister med for/imot, babyprat, venner som har fått baby osv. så innså jeg at en til hadde vært en enorm berikelse på livet mitt.

Jeg elsker datteren min over alt på jord og syntes familien er perfekt som den er nå, men tanken på at lillemor skal få en søster eller bror, se samspill, forskjeller og likheter gjorde at jeg nå sitter her gravid i 9 uke.

Noen dager kan jeg kjenne på frykten for at jeg kanskje har ødelagt dynamikken i familien men oftest er det en glede.

Det er spennende å gå å tenke på hvordan dette barnet blir, om det er gutt eller jente, kjenne den herlige babylukten, små føtter og hender, det å vite at jeg har laget to barn, og ja alt som følger med..

Selv om jeg ikke helt føler meg gravid enda, så leser vi om utviklingen til barnet hver uke og det gjør så godt.

 

Gå inn i deg selv og kjenn etter om det er noe du kommer til å angre på at du ikke gjorde, og så må du tenke på det at om du ikke er klar nå, vil ikke det si at du ikke er klar om et år eller fem.

Anonymous poster hash: 550c6...3fe

[Anonym bruker]

Hvorfor la være å få flere enn ett: Frihet. Når barnet blir større er det så mye enklere å gjøre det man har lyst til om man bare har ett, enten det er med eller uten barn. Lettere å få barnevakt til ett barn enn flere, lettere å ha med seg ett barn på ting, og spesielt om ikke den andre forelderen kan være med.

 

Om dette ikke er viktig for deg, så kjør på. Jeg ser ingen flere grunner til å la være.

Anonymous poster hash: 08c4d...4b6

[Anonym bruker]

Jeg er enebarn selv og har alltid savnet søsken. Følt meg mye alene om ting og det hadde vært fint å dele det med noen som kjente meg og oppveksten min godt.

 

Nå som jeg har fått to barn selv er jeg så glad og litt overrasket over det gode forholdet dem imellom.

Det er et forhold bare de har som ikke handler om oss som foreldre. Det er godt å se at de ikke er alene.

 

Dessuten har vi alle fire det veldig mye moro sammen. Vi kunne hatt det med en også selvsagt, men balansen er veldig fin nå.

Anonymous poster hash: de388...85c

[Anonym bruker]

Jeg er enebarn og har aldri savnet søsken i barndommen. Det føles litt ensomt som voksen, mens iden jeg ikke kjenner noe annet er det heller ikke en stor krise. Jeg bare sammenligner med mannen som har 2 søsken, og ser at de har noe som jeg ikke får, men det er liksom på et teoretisk nivå og jeg synes ikke synd på meg selv i det hele tatt. En ting er at mine foreldre var veldig flinke til å ta vare på hverandre og er fremdeles kjærester etter 40 års ekteskap, mens svigers suger big time på det området, noe som har smittet over min mann og hans søsken; det kan være en personlighetssak, men det kan også være fordi man ikke får tid til å være kjærester når man har 3 barn, full jobb og ingen familie i nærområdet.

 

Føler meg forøvrig også presset til å ha barn nr 2 fordi det er noe som samfunnet forventer, men er veldig redd for at det vil ta knekken på oss.

 

Anonymous poster hash: 2fd6b...04c

[Anonym bruker]

Jeg har to eldre brødre, men ser dem aldri. Vi bor i forskjellige land og de kommer aldri hjem til jul eller andre anledninger. Så jeg kunne like godt ha vært enebarn. Vi har god tone oss imellom og jeg er glad i brødrene mine, men ikke mer enn jeg er i mine nære venner. Jeg savner nok det å ha søsken like mye som enebarn Ingen garanti for nære familierelasjoner med søsken når man blir voksen. Og man kan like gjerne bygge gode nettverk med venner. 

Anonymous poster hash: ea556...aa1

[Anonym bruker]

Har en tre år eldre bror men har ofte følt meg som alenebarn. Fikk aldri noe relasjon i barndommen da han var slu og sladret på meg for alt. Har ikke noe forhold til han idag. Han har samboer og bor i hjembyen som mine foreldre. Jeg bor to timer unna men har tatt mere av mine foreldre enn han som bor ti min unna de. Mamma er alvorlig syk og jeg har gjort alt mens han har såvidt stukket innom. Tviler på at han tar noe ansvar når de blir gamle og skralle. Ingen garanti for søskenlykke fordi man får flere enn ett barn.

 

Samboer har en tre år yngre lillebror. De har særdeles liten kontakt.

 

Anonymous poster hash: ba4ff...d0e

[Anonym bruker]

Er ene barn og aldri savnet søsken heller. Nå blir det bare et barn her i hus også og ser bare positivt på det

Anonymous poster hash: 711a6...55a

[Gjest <3Barn&Engler<3]

- Flere å gi kjærligheten sin til <3

- de har hverandre å leke med i oppveksten

- når de er voksene, og dere foreldrene trenger hjelp, så er de flere om det, man slipper å stå alene om dette

- når dere foreldre går bort, så sitter ikke ungen igjen alene, man har en søsken å dele sorg og glede med

 

For oss var det ikke om å gjøre å sikre alderdommen vår, eller at eldste fikk noen å leke med nå, det er jo ekstra positivt i det, men hovedgrunnen ligger i berikelsen av å ha flere barn, og berikelsen for det barnet vi hadde allerede, de blir to om det som virkelig teller her i livet.

 

Jeg har to søstre, og må si det ble ingen dans på roser i det heletatt, var alltid en som falt utenfor, og jeg kom ikke over ens med hun som var nærmest meg i alder før vi var voksene og ventet barn begge to. Mens min eldste søster, som er 9 år eldre enn meg, er like mye som en bestevenn som søster til tider, det har hun vært hele veien. Så her må det bli partall i "flokken".

[Anonym bruker]

Tusen takk for gode innspill som taler for å få en liten til. Spesielt argumentene med at barna har selskap i hverandre og tanken på at de har hverandre i voksen alder.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: af56e...6d8

[Anonym bruker]

Har en tre år eldre bror men har ofte følt meg som alenebarn. Fikk aldri noe relasjon i barndommen da han var slu og sladret på meg for alt. Har ikke noe forhold til han idag. Han har samboer og bor i hjembyen som mine foreldre. Jeg bor to timer unna men har tatt mere av mine foreldre enn han som bor ti min unna de. Mamma er alvorlig syk og jeg har gjort alt mens han har såvidt stukket innom. Tviler på at han tar noe ansvar når de blir gamle og skralle. Ingen garanti for søskenlykke fordi man får flere enn ett barn.

 

Samboer har en tre år yngre lillebror. De har særdeles liten kontakt.

 

Anonymous poster hash: ba4ff...d0e

 

Signerer denne. Har jobbet i helsevesenet i mange år, og har utallige eksempler på hvordan det ene voksne barnet sliter seg helt ut og alltid stiller opp for de syke foreldrene sine. Mens de andre voksne barna gir faen, selv om de kanskje bor mye nærmere. Masse krangling, forferdelige arveoppgjør, egoisme og så videre. Det er ikke bare idyll med søsken heller!

 

Anonymous poster hash: 2e2a0...b7b

[Anonym bruker]

Jeg er både enebarn og har søsken, så jeg kan se det fra begge sider. Var enebarn til jeg var 10 da min far fikk flere barn. Jeg ser dem ikke så ofte da vi bor mange mil fra hverandre og har aldri bodd sammen. 

 

Da jeg var liten savnet jeg aldri søsken, syns det var helt fint å være enebarn. Da søsknene mine kom til verden syns jeg det var stor stas, og ettersom vi ikke bor sammen har vi alltid hatt et godt forhold istedenfor at de var "plagsomme småsøsken". Nå når jeg er voksen og de begynner å bli voksne ser jeg absolutt verdien av å ha søsken framfor å være enebarn, også for barna mine sin del. De har stor glede i tanter, onkler og søskenbarn (på min manns side), dette er jo noe de ikke hadde hatt om vi begge var enebarn.

 

Jeg har selv to barn og har egentlig aldri vurdert å kun få ett. Dette rett og slett fordi jeg selv følte jeg ville ha en familie med mer enn ett barn i

Anonymous poster hash: fb95b...f58

[Urwa]

Jeg er enebarn og synes det er litt trist. Spesielt nå som voksen, faktisk. Det er ingen som deler akkurat min barndom, det er ingen å dele ansvar for foreldre med, jeg føler det litt tyngende.

Mest av alt savnet jeg søsken når vi var på ferie eller når det var høytid.

 

Anonymous poster hash: 55239...19e

Signerer den jeg også Dette var faktisk hovedgrunnen til at jeg valgte å få 4 barn selv