Helsepersonell som sier "bekkenløsning er et ord som bare finnes på norsk"

[Anonym bruker]

Har møtt helsepersonell i forbindelse med behandling av bekkenløsning som kommer med denne setningen. Og legger ut i lange lag om hvordan det kun er norske kvinner som får dette.

 

Jeg tar jo dette litt personlig og føler det at jeg blir møtt med mistro til mine smerter. Akkurat som om de mener at det bare eksisterer i mitt hode.

 

Var i nederland i graviditeten og skulle forklare mine plager. Og nei. De kaller det ikke bekkenløsning. De kaller det bekkeninstabilitet. På engelsk kalles det forresten pgp, eller pelvis gridle pain. Og det har flere underkategorier etter hvor smerten sitter osv.

 

Så nei kjære kiropraktor, fysioterapeut, lege og sykepleier. Det heter kanskje ikke bekkenløsning. Men plagene er de samme og i følge forskning fra utlandet er det like vanlig i hele europa og amerika.

 

Så dere bør ta de holdningene deres og stappe de godt opp i ræven.

 

Takk for meg.

 

Anonymous poster hash: 7fe6a...f9c

[Gjest UndrendeUllteppe]

Hehe, jeg er enig

[sug lut]

Pelvic girdle pain in pregnancy, lower back pain, pelvic pain in pregnancy. Selvsagt finnes det, men det finnes plenty dumme helsearbeidere og den følelsen av at du har nok ikke egt vondt er bare så utrolig ekkel og unødvendig. Been there.. Bli sint i stedet, det hjalp meg. Lykke til!!

[I scream for icecream!]

Jeg skulle til fysioterapeut i pga bekkenløsning med det første barnet mitt, og det aller første han sa til meg var: "Graviditet er ikke en sykdom, vet du! "En eller annen dame" løp maraton, hun, i ÅTTENDE måned!" Jeg husker ikke hva jeg svarte, mest trolig bare nikket jeg svakt. Jeg husker hvertfall at jeg følte meg utrolig dum. Når jeg tenker på det nå, blir jeg kjempesint! Han hadde aldri gått gravid, hvordan i alle dager kan han uttale seg om mine plager på den måten? Greit nok at gravditet ikke er en sykdom, men alle plagene som følger med er da ikke mindre vonde av den grunn? Det hele toppet seg da han glemte meg fastspent i sånne treningsslynger, høygravid og på ryggen.. Jeg kom meg ikke løs og måtte rope om hjelp da jeg til slutt holdt på å svime av. La meg bare si at jeg aldri skal tilbake dit.

 

Nei, sånne mennesker fortjener ikke at man bruker energi på dem, men skjønner frustrasjonen din! 

[Anonym bruker]

Hun ene jeg gikk til hadde vært gravid 3 ganger og aldri hatt bekkenløsning. Hun mente det var kvinners egen feil om de fikk bekkenløsning. Det var jo bare å trene.

 

Jeg trente jeg helt til jeg endte i rullestol dersom jeg måtte gå i mer enn 3 minutter. Og etter det fortsatte jeg med svømming uten at jeg ble mirakuløst friskere av den grunn.

 

Hadde jeg ikke svømt så hadde jeg kanskje vært verre nå måneder etter fødsel. Jeg kan trene. Jeg kan gå men det gjør fortsatt inn i svartens vondt.

 

Anonymous poster hash: 8d91b...bb3

[Himmel og hav]

For noen år siden hadde en bekjent av meg hadde så store bekkenplager etter fødselen at hun ikke kunne gå mer enn noen få skritt før hun måtte sitte, eller aller helst ligge. Hun satt stort sett i rullestol, og klarte ikke å ta seg av babyen på egen hånd. Legen hennes og nav sa at de måtte sende henne til en spesialist for utredning slik at far kunne ta over permisjonen. Hun ble mektig forbauset da hun ble sendt til en....wait for it...psykolog! Psykologen på sin side hadde visst blitt like forundret.

 

Jeg har opplevd det jeg også, å bli mistrodd:"du får bevege deg litt mer, da vet du, gå deg noen lange turer så du får løst opp i muskulaturen...", fikk jeg beskjed om på svangerskapskontroll. Enkelt, når man må ha krykker for å kunne gå fra sofaen til do. Da er det nok en gåtur som skal til for å bli bra, gitt! 

[kosemamma<3]

Jeg er helt enig! F.eks min arbeidsgiver mente på at jeg bare sa at jeg hadde vondt for å slippe å være på jobb. Ærlig talt! Da blir jeg sint, for jeg er IKKE slik! Jeg har faktisk enda vondt i bekkenet og ungen nærmer seg 9 mnd.

[Anonym bruker]

Jeg er fysioterapeut og har jobbet masse sammen med kiropraktorer. Hverken jeg eller de har noen gang satt spørsmålstegn ved om bekkenløsning/-låsningssmerter er et reellt problem, heller tvert imot!

 

Men, jeg vet at det dessverre er en del som jobber i helsevesenet som bagatelliserer selv de som er verst rammet. Holdningen disse (ofte leger, dessverre) viser manglende kunnskaper!

 

Enkel kunnskap om anatomi sier at leddbåndene blir - MÅ bli - løsere under et svangerskap hvis kvinnen skal være i stand til å føde barnet. Løsere leddbånd gjør at man får mindre stabilitet, noe som krever mer muskelarbeid for å forsøke å opprettholde stabiliteten. Det er mye nerveender som blir overstimulert og som kan sende mye smertesignaler til hjernen.

Hvorfor noen blir så mye hardere rammet enn andre, det vet man ikke sikkert. Det er trolig ikke bare én årsak. Hvor stabil/ustabil leddene var før graviditeten, hvor godt trent man var, hormonstatus, ernæringsstatus..... .det er mye som kan spille inn!

 

Til HI: det er synd du er møtt av slike holdninger! Min anbefaling til deg er å finne andre behandlere, noen som kan mer om bekkenløsning/-låsning enn de du har vært borti gjør.

 

Og ikke skjær alle over en kam - for min erfaring er at de fleste tar det på alvor (selv om jeg vet det finnes en del unntak).

 

Jeg tror noen prøver å "ufarliggjøre" smertene for den gravide ved å fortelle det de gjør. Dessverre oppnår de som regel bare at den gravide føler at hun ikke blir tatt på alvor og mister tillit til terapeuten.

"Ufarliggjøring" er greit og ofte noe som er nødvendig - men da skal det gjøres slik at pasienten likevel føler seg sett og tatt på alvor! Det skal ikke gjøres slik at det bagatelliserer pasientens smerter eller får denne til å føle seg mistenkeliggjort.

 

Lykke til videre, HI! Finn en behandler som tar deg på alvor!

 

Anonymous poster hash: 4af22...ad6

[Anonym bruker]

Jeg var hjemmeværende husmor, og fikk begge mine barn i England. Som hjemmeværende gikk jeg på alle mulige tilstelninger for gravide og småbarnsmødre, møtte aldri noen med bekkenløsning.

Så flyttet jeg tilbake til fedrelandet, var fremdeles hjemmeværende, gikk på åpen barnehage og klubber med barndomsvenninner og studievenninner med barn. Annenhver hadde bekkenløsning.

 

Synest jo det var litt rart, jeg da?!

 

Anonymous poster hash: 27ef6...78d

[Anonym bruker]

Jeg var hjemmeværende husmor, og fikk begge mine barn i England. Som hjemmeværende gikk jeg på alle mulige tilstelninger for gravide og småbarnsmødre, møtte aldri noen med bekkenløsning.

Så flyttet jeg tilbake til fedrelandet, var fremdeles hjemmeværende, gikk på åpen barnehage og klubber med barndomsvenninner og studievenninner med barn. Annenhver hadde bekkenløsning.

 

Synest jo det var litt rart, jeg da?!

 

Anonymous poster hash: 27ef6...78d

 

Mens jeg aldri har møtt noen som har sagt de har hatt bekkenløsning. Og alltid bodd i Norge. Personlige erfaringer sier ikke så mye.

 

Anonymous poster hash: bf28b...032

[Anonym bruker]

Har møtt helsepersonell i forbindelse med behandling av bekkenløsning som kommer med denne setningen. Og legger ut i lange lag om hvordan det kun er norske kvinner som får dette.

 

Jeg tar jo dette litt personlig og føler det at jeg blir møtt med mistro til mine smerter. Akkurat som om de mener at det bare eksisterer i mitt hode.

 

Var i nederland i graviditeten og skulle forklare mine plager. Og nei. De kaller det ikke bekkenløsning. De kaller det bekkeninstabilitet. På engelsk kalles det forresten pgp, eller pelvis gridle pain. Og det har flere underkategorier etter hvor smerten sitter osv.

 

Så nei kjære kiropraktor, fysioterapeut, lege og sykepleier. Det heter kanskje ikke bekkenløsning. Men plagene er de samme og i følge forskning fra utlandet er det like vanlig i hele europa og amerika.

 

Så dere bør ta de holdningene deres og stappe de godt opp i ræven.

 

Takk for meg.

 

Anonymous poster hash: 7fe6a...f9c

 

De har bare ikke opplevd bekkenløsning selv. Så de aaaaaner ikke hva de snakker om.

 

Det samme er med alternativ medisin eller behandling. osv. Skolemedisinen tror stortsett ikke på det

 

Anonymous poster hash: efd25...11e

[Anonym bruker]

Jeg bor i USA, og da jeg fikk slike plager ba legen meg om aa ta det med en ryggspesialsist, for det var ikke i forbindelse med graviditeten, i hvertfall. To uker etter mistet jeg, og smertene forsvant etter et par dager.

 

Det er nesten ingen som snakker om bekkenplager i USA. Det er isåfall bare en del av graviditeten, virker det som.

Anonymous poster hash: 5faf3...698

[Anonym bruker]

Syns det er rart at jeg får store smerter og plager med å ikke kunne bevege meg normalt så fort jeg kommer i 2. trimester jeg da Jeg ønsker jo ikke dette, og holder ut i jobb/daglig rutine frem til minst 7. mnd, gjort begge ganger. Så fort babyen er ute får jeg trent igjen og kroppen kommer seg utrolig fort! Men trener jeg mens jeg går gravid blir det bare verre, ledd og muskler blir betente og ryggen min overkompanserer så ille at jeg får smerter i ryggen oppå bekkensmertene...

 

Legene jeg har hatt under begge svangerskap og samtlige JM og pleiere har vært flinke med min bekkenløsning, vært ekstra forsiktig ved undersøkelser for å ikke legge for mye press på de vonde områdene og gitt meg god oppfølgning og tips for å takle hverdagen

 

Anonymous poster hash: ecfdf...b93

[Superdolly]

Jeg har vært heldig og unngått bekkenløsning, men jeg har hatt hyperemesis i alle mine svangerskap. Og jeg opplevde en lege som nektet meg sykmelding, selv om jeg kastet opp døgnet rundt og raste ned i vekt. "Slutt med det tullet, da vel," sa han og trakk på skuldrene. Akkurat som om det var viljestyrt.

 

Det finnes dessverre litt for mange i helsevesenet som bagatelliserer svangerskapsplager. Herregud, det er jo bare et kvinnfolk, liksom. Sikkert en survete hypokonder, virker det som de tenker.

 

Jeg har også fått slengt frasen "svangerskap er ikke en sykdom" i trynet. Litt for mange ganger. Greit nok det, men hva når man faktisk blir syk av svangerskapet? Greit nok som #8 skriver, man gjerne vil ufarliggjøre ting overfor den gravide. Men ikke for enhver pris.

 

Jeg for min del valgte etterhvert å ta alle kontroller hos jordmor. Hun kunne ikke sykmelde meg, men i det minste følte jeg meg sett og trodd på. Og jammen hostet hun opp en tam lege som skrev sykmelding da jeg hadde gått ned så mye og var så dehydrert at jeg svimte av på kontroll også.

[Fertila]

Faktisk ble bekkensmerter hos kvinner nevnt av legekunstens far Hippokrates i antikkens Hellas.

 

Ja, det er sikkert bare noe vi nordmenn har funnet på for å få sykepenger under graviditeten.

 

 Hvis en lege eller sykepleier hadde fortalt meg det under graviditeten min, tror jeg jammen jeg hadde kastet opp. Og nei, jeg var ikke plaget med svangerskapskvalme. Vondt i bekkenet derimot - hell Yeah!

[Koneogkone+2jenter]

Jeg har vært hos fysioterapetene på Bekkopp, underavd av Kysthospitalet, og de jeg har vært hos har vært veldig beviste på å ikke bruke ordet bekkenløsning, men bekkensmerter/plager.

Forklarer smertene med hormonelle forandringer, og at bekkenet visstnok ikke kan løsne noe. Jeg vet ikke hva som er rett, vondt er det, og lite behandling som funker.

[Ugl@ ruger...]

Nei, svangerskap i seg selv er ingen sykdom, men for noen av oss er det en fattig trøst når vi faktisk blir skikkelig dårlige. Had både hypermesis, bekkenløsning, slitt enormt med halsbrann og kraftig ødem. Hadde noen kommet å sagt til meg: Svangerskap er ingen sykdom så skulle jeg svingt krykkene mine rundt ørene på vedkommende!

Hadde heldigvis oppegående lege, jordmor og fysioterapaut.

[Anonym bruker]

Noen som har fortalt at det er kun skandinaviske kvinner som blir plaget med dette siden de tåler mindre enn andre, og at mange sier det bare for å daffe hjemme sykmeldt. Vel, det er snart 9 måneder etter fødsel nr 3, og jeg kan fortsatt ikke løpe mer enn 3-4 minutter uten at bekkenet lager helvete og jeg må stoppe. Så har jeg vondt resten av den dagen jeg prøvde å trene. Og gjett hva? Jeg er ikke en gang skandinavisk, så det må nok være et reelt problem. Ikke har jeg vært overvektig eller satt på ræva hele svangerskapet heller.

Anonymous poster hash: c68c1...eff

[Anonym bruker]

Jeg har vært heldig og unngått bekkenløsning, men jeg har hatt hyperemesis i alle mine svangerskap. Og jeg opplevde en lege som nektet meg sykmelding, selv om jeg kastet opp døgnet rundt og raste ned i vekt. "Slutt med det tullet, da vel," sa han og trakk på skuldrene. Akkurat som om det var viljestyrt.

 

Det finnes dessverre litt for mange i helsevesenet som bagatelliserer svangerskapsplager. Herregud, det er jo bare et kvinnfolk, liksom. Sikkert en survete hypokonder, virker det som de tenker.

 

Jeg har også fått slengt frasen "svangerskap er ikke en sykdom" i trynet. Litt for mange ganger. Greit nok det, men hva når man faktisk blir syk av svangerskapet? Greit nok som #8 skriver, man gjerne vil ufarliggjøre ting overfor den gravide. Men ikke for enhver pris.

 

Jeg for min del valgte etterhvert å ta alle kontroller hos jordmor. Hun kunne ikke sykmelde meg, men i det minste følte jeg meg sett og trodd på. Og jammen hostet hun opp en tam lege som skrev sykmelding da jeg hadde gått ned så mye og var så dehydrert at jeg svimte av på kontroll også.

 

# 8 her

 

Det er veldig uheldig at så mange opplever det du og de andre her beskriver! Det skal ikke være slik!

 

Jeg vil bare presisere en ting - det med ufarliggjøring.

Som behandler blir man lært at det å ufarliggjøre ufarlige plager/sykdommer overfor pasientene har en positiv effekt ift pasientens psykiske reaksjon på den situasjonen h*n er i. Og gjort på rette måten, så har dette også en beroligende effekt, altså at pasienten ikke går og innbilder seg at det som feiler er mer farlig enn det det faktisk er.

 

Men dessverre blir ufarliggjøring av mange innen helsevesenet omgjort til en bagatellisering. Og en bagatellisering har som regel bare motsatt effekt av det en ufarliggjøring har til hensikt å oppnå - pasienten føler at den ikke blir tatt på alvor, og blir man ikke tatt på alvor så blir man bekymret, man blir kanskje redd, og man blir i hvert fall irritert eller sint, noen blir kanskje også deprimert.

Det flere av dere har opplevd er bagatellisering - ikke ufarliggjøring på god måte.

 

Når jeg snakker om ufarliggjøring så er det egentlig en måte å lære pasienten om hva som skjer i kroppen, forklare hvorfor man har de smertene man har, hva det innebærer og hva det ikke innebærer av endringer i kroppen. Ved sterke smerter blir mange redde, da hjelper det som regel å vite hva som skjer, hvorfor man har smerter, og selv om man kanskje har det j..... vondt, så er det ikke noe direkte farlig, samt at det ofte hjelper å vite hva fremtidsutsiktene sansynligvis er for pasienten. Dette i tillegg til tips om hva pasienten selv kan gjøre, hva den skal være forsiktig med og hva den bør unngå gir som regel pasienten en følelse av litt større kontroll i en ellers vanskelig situasjon.

 

Ikke noe av det jeg her nevner skal bli gjort for å bortforklare pasientens smerter eller bagatellisere dem. Faktisk så kan man i noen tilfeller påvirke pasientens smerter i positiv retning bare vet å vise at man forstår hvordan h*n har det. Og det er ikke noe bagatellisering, jeg sier ikke at smertene dermed er psykisk! Men hvis man ikke blir tatt på alvor så bekymrer man seg mer, leter ofte desperat etter hjelp, er redd for å ikke bli tatt på alvor, spenner seg mer, flere spenninger fører ofte til mer smerter. Når man da føler seg sett og forstått så forsvinner en liten del av spenningene, og dette kan i seg selv ta en liten del av smertene. Ikke hos alle, men hos noen.

 

Superdolly - du skriver ikke ufarliggjøring for enhver pris. Jeg er hjertens enig!! Men de som egentlig bagatelliserer pasientens plager, de driver ikke med ufarliggjøring. Ufarliggjøring skal gjøres ut fra et faglig perspektiv, med faglig relevant begrunnelse i tillegg til empati for pasientens situasjon. Bagatellisering gjør det motsatte av en ufarliggjøring!

 

Jeg oppfordrer stadig mine pasienter å spørre sine leger, jordmødre, andre terapeuter (inklusive meg selv! ) "hva begrunner du det med?" eller "hva mener du da forklarer mine smerter/symptomer?" eller "jeg forstår ikke dette, kan du forklare det slik at jeg forstår?" eller "er du helt sikker på dette?". Noen leger og terapeuter tar dette til seg og begynner å svare ordentlig og ser pasienten etter slike direkte spørsmål.

Når pasientene mine ikke kommer noen vei med slike spørsmål, da ber jeg dem skifte lege, jordmor, terapeut! Helsepersonell kan ikke alltid gi sikre svar, men vi skal i hvert fall gjøre vårt ytterste, og kan vi ikke nok om det pasienten søker hjelp for, så skal vi anbefale dem å oppsøke noen som kan mer enn oss eller andre som kan hjelpe der dette er mulig.

 

Man skal kunne stole på den man kommer til for hjelp! Og man skal ikke finne seg i bagatellisering.

Av og til kommer selvfølgelig pasienter med bagatellmessige problemer som blir slått stort opp av pasienten, men da blir det for helsepersonellet bare enda viktigere å ufarliggjøre og det å gi kunnskap til pasienten.

 

Som du kanskje forstår er jeg ikke alltid like populær når jeg selv ender som pasient Ikke alltid like populær terapeut hos enkelte leger heller, når det hender jeg påpeker ting som burde vært gjort anderledes, andre undersøkelser som bør tas etc.

 

Som pasient selv spør jeg og jeg krever svar. Jeg er ikke ute etter at leger eller andre skal sy puter under armene mine, men jeg krever svar. Hvis det er på sin plass at helsepersonellet sparker meg i baken i steden for, så er det også greit - hvis de forklarer hvorfor og det er en fornuftig begrunnelse for det.

 

 

 

Anonymous poster hash: 4af22...ad6

[Anonym bruker]

Alle har vel bekkenløsning i svangerskapet , det ER noe som skjermes bekkenet , men det er varierende om en har plager med det eller ikke!

 

Anonymous poster hash: 0209d...aee

[Anonym bruker]

* skjer med - ikke skjermes...

 

Anonymous poster hash: 0209d...aee

[Anonym bruker]

Å hjelpe meg, skjønner godt du reagerer! Jeg er sykepleier og jobber på et stort legesenter med både jordmor, helsesøster og fysioterapeut på huset. Har aldri hørt at noen har stillt spørsmålstegn ved den diagnosen, så jeg HÅPER at du bare har vært uheldig i ditt møte med helsepersonell. Det finnes råtne epler der som i  alle andre bransjer desverre.

 

Jeg har heller aldri opplevd at de har mistrodd noen med svangerskapsplager, hverken i form av bekkenløsning, hypermesis eller andre ting. Det å gå gravid er ingen sykdom, men det fører unektelig en del plager med seg, og den holdningen tror jeg alle de jeg jobber med har.

 

Jeg har jo selv vært gravid, og vært plaget med kvalme og oppkast hele svangerskapet begge gangene. Og jeg har aldri følt meg mistrodd av helsevesenet. Kanskje heller av kollegaer, eller enkelte venniner som selvfølgelig har hatt det myyyye verre. 

 

Men uansett hvem som mistror en, så er det forferdelig ubehagelig. Håper du slipper å oppleve det igjen. Jeg har aldri hatt bekkenplager, men det ser ikke mye godt ut. Håper du får det bedre! Lykke til!

Anonymous poster hash: 772fe...cc6

[Superdolly]

 

 

Jeg har vært heldig og unngått bekkenløsning, men jeg har hatt hyperemesis i alle mine svangerskap. Og jeg opplevde en lege som nektet meg sykmelding, selv om jeg kastet opp døgnet rundt og raste ned i vekt. "Slutt med det tullet, da vel," sa han og trakk på skuldrene. Akkurat som om det var viljestyrt.

 

Det finnes dessverre litt for mange i helsevesenet som bagatelliserer svangerskapsplager. Herregud, det er jo bare et kvinnfolk, liksom. Sikkert en survete hypokonder, virker det som de tenker.

 

Jeg har også fått slengt frasen "svangerskap er ikke en sykdom" i trynet. Litt for mange ganger. Greit nok det, men hva når man faktisk blir syk av svangerskapet? Greit nok som #8 skriver, man gjerne vil ufarliggjøre ting overfor den gravide. Men ikke for enhver pris.

 

Jeg for min del valgte etterhvert å ta alle kontroller hos jordmor. Hun kunne ikke sykmelde meg, men i det minste følte jeg meg sett og trodd på. Og jammen hostet hun opp en tam lege som skrev sykmelding da jeg hadde gått ned så mye og var så dehydrert at jeg svimte av på kontroll også.

# 8 her

 

Det er veldig uheldig at så mange opplever det du og de andre her beskriver! Det skal ikke være slik!

 

Jeg vil bare presisere en ting - det med ufarliggjøring.

Som behandler blir man lært at det å ufarliggjøre ufarlige plager/sykdommer overfor pasientene har en positiv effekt ift pasientens psykiske reaksjon på den situasjonen h*n er i. Og gjort på rette måten, så har dette også en beroligende effekt, altså at pasienten ikke går og innbilder seg at det som feiler er mer farlig enn det det faktisk er.

 

Men dessverre blir ufarliggjøring av mange innen helsevesenet omgjort til en bagatellisering. Og en bagatellisering har som regel bare motsatt effekt av det en ufarliggjøring har til hensikt å oppnå - pasienten føler at den ikke blir tatt på alvor, og blir man ikke tatt på alvor så blir man bekymret, man blir kanskje redd, og man blir i hvert fall irritert eller sint, noen blir kanskje også deprimert.

Det flere av dere har opplevd er bagatellisering - ikke ufarliggjøring på god måte.

 

Når jeg snakker om ufarliggjøring så er det egentlig en måte å lære pasienten om hva som skjer i kroppen, forklare hvorfor man har de smertene man har, hva det innebærer og hva det ikke innebærer av endringer i kroppen. Ved sterke smerter blir mange redde, da hjelper det som regel å vite hva som skjer, hvorfor man har smerter, og selv om man kanskje har det j..... vondt, så er det ikke noe direkte farlig, samt at det ofte hjelper å vite hva fremtidsutsiktene sansynligvis er for pasienten. Dette i tillegg til tips om hva pasienten selv kan gjøre, hva den skal være forsiktig med og hva den bør unngå gir som regel pasienten en følelse av litt større kontroll i en ellers vanskelig situasjon.

 

Ikke noe av det jeg her nevner skal bli gjort for å bortforklare pasientens smerter eller bagatellisere dem.

 

Superdolly - du skriver ikke ufarliggjøring for enhver pris. Jeg er hjertens enig!! Men de som egentlig bagatelliserer pasientens plager, de driver ikke med ufarliggjøring. Ufarliggjøring skal gjøres ut fra et faglig perspektiv, med faglig relevant begrunnelse i tillegg til empati for pasientens situasjon.

 

 

 

Anonymous poster hash: 4af22...ad6

(Klippet vekk mye fornuftig)

 

Jeg skjønner alt du sier her. Og jeg vil gjerne også føye til at de eneste gangene jeg har opplevd dette i møte med helsevesenet har vært som gravid. Jeg har bl.a. slitt med ryggplager i mange år, og opplever der å få både god og saklig informasjon, ufarliggjøring som fungerer slik den skal og hjelp når jeg trenger det. Som gravid derimot, fikk jeg ikke det.

 

Og det er her jeg mener helsevesenet har mye å lære. For mitt møte med legen under graviditeten var ikke positivt. Og jeg bor på bygda, slik at det ikke bare er å bytte lege heller. Dette vil da innebære en kjøretur på en åtte-ti mil for en konsultasjon.

 

I det nevnte tilfelle, legen som ba meg slutte å kaste opp, fikk jeg attpåtil høre fra alle hold at vi var jo såå heldige som hadde fått denne legen til bygda. Han var jo utdannet gynekolog og greier! Jada, superflink. Bortsett fra at han fikk meg til å føle meg som en pyse. Bagatellisering.

 

Og det jeg står igjen med etter tre svangerskap, er jo da spørsmålet om hvorfor i all verden gravide skal behandles slik. Som nevnt har jeg ikke opplevd dette noen gang når jeg ikke har vært gravid.

[Håper<3]

Kjenner meg godt igjen i denne bagatelliseringen! Var hos en lege som mente jeg selv hadde skyld i bekkenplagene fordi jeg, som alle andre gravide damer, presset magen fremover for å vise verden hvor gravid jeg var og derfor fikk vondt av den dårlige holdningen dette gav meg. Jeg hadde aldri møtt denne personen før men han visste tydeligvis hvordan "jeg spradet rundt og viste meg frem"... Tulling!