Det med å invitere mobbere i bursdag/bli invitert i bursdag til mobberen sin

[Anonym bruker]

Har fulgt med diskusjonen på nett de siste dagene og vil komme med innspill her. Har opplevd å bli mobbet fra jeg gikk i barnehagen og helt til jeg gikk ut av videregående. Med mobbing mener jeg ikke erting, men systematisk psykisk nedbryting, utfrysing og ekskludering. I løpet av mine år på skolen har jeg blitt invitert i kun en bursdag, og aldri vært på lekebesøk hos noen. Vi har heller ikke feiret min bursdag med andre i klassen de første 3-4 årene på grunn av økonomien. I 5. klasse inviterte jeg samtlige jenter i klassen i min bursdag for første gang. Selv om det var jenter som aldri gadd å prate til meg, lo av klærne mine, væremåten min og nesten alt jeg sa og gjorde så gledet jeg meg vilt til endelig å få noen på besøk, pyntet meg, vi hadde god mat og kaker. Jentene kom, det skal de ha. Det ble ganske hyggelig bursdag i seg selv, men dagen etter var helvete løs. Da jeg kom på skolen ble jeg møtt med hånlig latter, det viste seg at disse jentene fortalte til alle om den bedritne bursdagen de har vært i, det slitte huset jeg hadde, hvor forferdelig maten og kakene smakte (kaker var kjøpt på bakeri, så det var ikke smaken på disse det var noe galt med), hvor stygt jeg pyntet meg og hvor patetiske gaver jeg fikk av foreldrene mine. Jeg ble mobbet enda mer etter det siden nå hadde de enda flere ting å "ta" meg på. Jeg feiret aldri mer bursdagen min helt til jeg fylte 18 og flyttet hjemmefra.

 

Jeg forstår ikke hvordan enkelte "eksperter" kan si at med en gang mobbeofferet inviterer mobberen i bursdag så opphører mobbingen og bursdagen blir alltid en hyggelig happening. Jeg forstår heller ikke dem som sier at det er bedre for barn som blir frosset ut å bli invitert i bursdag til de populære BARE fordi "alle eller ingen". Jeg synes det var bedre at jeg aldri ble invitert i mobbernes bursdag, enn å bli invitert slik jeg ble denne ene gangen - foreldrene bestemte at ALLE skulle inviteres. Jeg ble kjempeglad, kjøpte veldig fin gave, noe jeg visste denne jenta likte, pyntet meg og dukket opp på døra til jenta. Det begynte med at bursdagsbarnet nektet å gå ut av rommet sitt for å hilse på meg, så jeg ble sluppet inn av mora hennes. Da gavepakkeåpningen begynte så ble min gave sett på i to sekunder og lagt vekk. Senere da jeg skulle kaste tyggis så fant jeg gaven min i søpla. Ingen har en gang brutt forseglingen på emballasjen eller prøvd å leke med den. I tillegg ble det mye snakk og hvisking om klærne mine, jeg ble fortalt at man egentlig bruker å pynte seg når man går i bursdag og ikke gå rundt som en boms. For ei jente på 9 som nettopp har tatt på seg den eneste finkjolen hun hadde i skapet, som bare ble brukt til spesielle anledninger, var det slag under beltestedet.

 

Jeg tror rett og slett disse ekspertene ikke har opplevd noe særlig mobbing som barn selv og gir råd ut fra det de har lest i teoribøkene sine.

Anonymous poster hash: ac3f4...17d

[Anonym bruker]

Huff så forderdelig det må ha vært:( Blir barna mine mobbet kommer jeg IKKE til å be mobberne i allefall. Når det er sagt så må man selvsagt se an alder, årsak og hvordan foreldrene til mobberne er. Om de er interesserte i å få slutt på mobbingen bør man prøve å løse det da. Her i huset er det nulltoleranse for mobbing, men har bare barn under 2 enda:)

 

Anonymous poster hash: d599b...542

[Anonym bruker]

Forferdelig historie du bærer på, håper du har greid å legge den bak deg og har et godt liv nå.

 

Men det jeg får ut av historien din er at de voksne virker totalt fraværende! Om min datter hadde nektet å komme ut fra rommet for å hilse hadde jeg dratt henne etter armen og tvunget henne. Hadde hun kastet gaven hadde jeg avlyst selskapet på flekken og sendt alle hjem. De fleste i vårt miljø ville gjort det samme. Her hadde heller aldri noen blitt utelatt.

Lærdommen for meg blir da at involverte voksne kan utrette mye. Ikke alt, men det ville nok gjort din barndom mye lettere.

Eller hva tror du er løsningen?

 

Anonymous poster hash: ffb7a...f9b

[Anonym bruker]

Forferdelig historie du bærer på, håper du har greid å legge den bak deg og har et godt liv nå.

 

Men det jeg får ut av historien din er at de voksne virker totalt fraværende! Om min datter hadde nektet å komme ut fra rommet for å hilse hadde jeg dratt henne etter armen og tvunget henne. Hadde hun kastet gaven hadde jeg avlyst selskapet på flekken og sendt alle hjem. De fleste i vårt miljø ville gjort det samme. Her hadde heller aldri noen blitt utelatt.

Lærdommen for meg blir da at involverte voksne kan utrette mye. Ikke alt, men det ville nok gjort din barndom mye lettere.

Eller hva tror du er løsningen?

 

Anonymous poster hash: ffb7a...f9b

 

 

Problemet var at de voksne var med på mobbingen. Vi kom fra ekstremt fattig familie og hadde ikke råd til dyre klær, jeg måtte gå på suppekjøkkenet og spise noen ganger, jeg var også sjenert og gjorde lite ut av meg. Fikk kviser veldig tidlig og det ble selvfølgelig enda en ting å mobbe for. De voksne så ned på mine foreldre som var fattige. Det verste er at jeg opplevde mobbing også i voksen alder, heldigvis nå så har jeg supre kollegaer som setter pris på meg, og foreldre og trenere i ungenes idrettsklubb er også kjempehyggelige å omgås med. Men jeg har ingen nære venner siden jeg ikke lenger tør å åpne meg for noen, er redd for at det jeg sier blir brukt mot meg, jeg blir latterliggjort eller sviktet. Ensom tilværelse, men sånn er det bare. Klarer heller aldri å gråte lenger, uansett hva som skjer, får det bare ikke til.

 

Hvis mine barn noen gang blir mobbet (noe jeg forhåpentligvis aldri opplever) så er det ikke aktuelt å invitere mobberne i selskapet deres. Jeg ønsker ikke at de skal oppleve det samme som jeg gjorde da jeg var liten.

 

Anonymous poster hash: ac3f4...17d

[O`Neill]

Jeg ble invitert i bursdagene til mine mobbere...(3stk + de hadde noen tilhengere som hang seg med når de følte for det...) men mobbingen opphørte aldri fordet...

[Anonym bruker]

 

 

Forferdelig historie du bærer på, håper du har greid å legge den bak deg og har et godt liv nå.

 

Men det jeg får ut av historien din er at de voksne virker totalt fraværende! Om min datter hadde nektet å komme ut fra rommet for å hilse hadde jeg dratt henne etter armen og tvunget henne. Hadde hun kastet gaven hadde jeg avlyst selskapet på flekken og sendt alle hjem. De fleste i vårt miljø ville gjort det samme. Her hadde heller aldri noen blitt utelatt.

Lærdommen for meg blir da at involverte voksne kan utrette mye. Ikke alt, men det ville nok gjort din barndom mye lettere.

Eller hva tror du er løsningen?

 

Anonymous poster hash: ffb7a...f9b

 

Problemet var at de voksne var med på mobbingen. Vi kom fra ekstremt fattig familie og hadde ikke råd til dyre klær, jeg måtte gå på suppekjøkkenet og spise noen ganger, jeg var også sjenert og gjorde lite ut av meg. Fikk kviser veldig tidlig og det ble selvfølgelig enda en ting å mobbe for. De voksne så ned på mine foreldre som var fattige. Det verste er at jeg opplevde mobbing også i voksen alder, heldigvis nå så har jeg supre kollegaer som setter pris på meg, og foreldre og trenere i ungenes idrettsklubb er også kjempehyggelige å omgås med. Men jeg har ingen nære venner siden jeg ikke lenger tør å åpne meg for noen, er redd for at det jeg sier blir brukt mot meg, jeg blir latterliggjort eller sviktet. Ensom tilværelse, men sånn er det bare. Klarer heller aldri å gråte lenger, uansett hva som skjer, får det bare ikke til.

 

Hvis mine barn noen gang blir mobbet (noe jeg forhåpentligvis aldri opplever) så er det ikke aktuelt å invitere mobberne i selskapet deres. Jeg ønsker ikke at de skal oppleve det samme som jeg gjorde da jeg var liten.

 

Anonymous poster hash: ac3f4...17d

Igjen oppfatter jeg de voksne som fraværende eller som en del av problemet. Det er helt uakseptabelt og at noen ser ned på andre og tillater slik behandling av et barn på bakgrunn av sosioøkonomisk status hører ikke hjemme noe sted. Forkastelig er det!

Godt å høre at det går bedre nå, men synd at det påvirker livet ditt fortsatt.

 

Anonymous poster hash: ffb7a...f9b

[Anonym bruker]

 

 

Forferdelig historie du bærer på, håper du har greid å legge den bak deg og har et godt liv nå.

 

Men det jeg får ut av historien din er at de voksne virker totalt fraværende! Om min datter hadde nektet å komme ut fra rommet for å hilse hadde jeg dratt henne etter armen og tvunget henne. Hadde hun kastet gaven hadde jeg avlyst selskapet på flekken og sendt alle hjem. De fleste i vårt miljø ville gjort det samme. Her hadde heller aldri noen blitt utelatt.

Lærdommen for meg blir da at involverte voksne kan utrette mye. Ikke alt, men det ville nok gjort din barndom mye lettere.

Eller hva tror du er løsningen?

 

Anonymous poster hash: ffb7a...f9b

 

Problemet var at de voksne var med på mobbingen. Vi kom fra ekstremt fattig familie og hadde ikke råd til dyre klær, jeg måtte gå på suppekjøkkenet og spise noen ganger, jeg var også sjenert og gjorde lite ut av meg. Fikk kviser veldig tidlig og det ble selvfølgelig enda en ting å mobbe for. De voksne så ned på mine foreldre som var fattige. Det verste er at jeg opplevde mobbing også i voksen alder, heldigvis nå så har jeg supre kollegaer som setter pris på meg, og foreldre og trenere i ungenes idrettsklubb er også kjempehyggelige å omgås med. Men jeg har ingen nære venner siden jeg ikke lenger tør å åpne meg for noen, er redd for at det jeg sier blir brukt mot meg, jeg blir latterliggjort eller sviktet. Ensom tilværelse, men sånn er det bare. Klarer heller aldri å gråte lenger, uansett hva som skjer, får det bare ikke til.

 

Hvis mine barn noen gang blir mobbet (noe jeg forhåpentligvis aldri opplever) så er det ikke aktuelt å invitere mobberne i selskapet deres. Jeg ønsker ikke at de skal oppleve det samme som jeg gjorde da jeg var liten.

 

Anonymous poster hash: ac3f4...17d

Igjen oppfatter jeg de voksne som fraværende eller som en del av problemet. Det er helt uakseptabelt og at noen ser ned på andre og tillater slik behandling av et barn på bakgrunn av sosioøkonomisk status hører ikke hjemme noe sted. Forkastelig er det!

Godt å høre at det går bedre nå, men synd at det påvirker livet ditt fortsatt.

 

Anonymous poster hash: ffb7a...f9b

 

 

 

Er ikke enig at det er voksne det er noe galt med når det fortsetter på videregående. Siste året på videregående er de fleste myndige personer, som foreldre ikke lenger har det juridiske foresattansvaret for. Når du er 16-18 år og mobber så er det faktisk din skyld, du vet selv hva du gjør og forstår hva konsekvenser av mobbingen kan bli.

 

Anonymous poster hash: ac3f4...17d

[Anonym bruker]

 

 

 

Forferdelig historie du bærer på, håper du har greid å legge den bak deg og har et godt liv nå.

 

Men det jeg får ut av historien din er at de voksne virker totalt fraværende! Om min datter hadde nektet å komme ut fra rommet for å hilse hadde jeg dratt henne etter armen og tvunget henne. Hadde hun kastet gaven hadde jeg avlyst selskapet på flekken og sendt alle hjem. De fleste i vårt miljø ville gjort det samme. Her hadde heller aldri noen blitt utelatt.

Lærdommen for meg blir da at involverte voksne kan utrette mye. Ikke alt, men det ville nok gjort din barndom mye lettere.

Eller hva tror du er løsningen?

 

Anonymous poster hash: ffb7a...f9b

Problemet var at de voksne var med på mobbingen. Vi kom fra ekstremt fattig familie og hadde ikke råd til dyre klær, jeg måtte gå på suppekjøkkenet og spise noen ganger, jeg var også sjenert og gjorde lite ut av meg. Fikk kviser veldig tidlig og det ble selvfølgelig enda en ting å mobbe for. De voksne så ned på mine foreldre som var fattige. Det verste er at jeg opplevde mobbing også i voksen alder, heldigvis nå så har jeg supre kollegaer som setter pris på meg, og foreldre og trenere i ungenes idrettsklubb er også kjempehyggelige å omgås med. Men jeg har ingen nære venner siden jeg ikke lenger tør å åpne meg for noen, er redd for at det jeg sier blir brukt mot meg, jeg blir latterliggjort eller sviktet. Ensom tilværelse, men sånn er det bare. Klarer heller aldri å gråte lenger, uansett hva som skjer, får det bare ikke til.

 

Hvis mine barn noen gang blir mobbet (noe jeg forhåpentligvis aldri opplever) så er det ikke aktuelt å invitere mobberne i selskapet deres. Jeg ønsker ikke at de skal oppleve det samme som jeg gjorde da jeg var liten.

 

Anonymous poster hash: ac3f4...17d

Igjen oppfatter jeg de voksne som fraværende eller som en del av problemet. Det er helt uakseptabelt og at noen ser ned på andre og tillater slik behandling av et barn på bakgrunn av sosioøkonomisk status hører ikke hjemme noe sted. Forkastelig er det!

Godt å høre at det går bedre nå, men synd at det påvirker livet ditt fortsatt.

 

Anonymous poster hash: ffb7a...f9b

Sånn som jeg ser folk her inne, og i rl ellers, ser på andre som av ulike grunner ikke kan jobbe (eks uføre), så er jeg ikke i tvil om at voksne mobber. Fy fader så mye lavmål karakteristikker noen kan lire av seg uten at de vet historien til dem det gjelder. Jeg kjenner mennesker som er på aap og later som de har en jobb, pga holdningene som florerer i samfunnet. Dette snapper barna opp, så blir ikke bare foreldrene stigmatisert pga at de uforskyldt har havnet i en vanskelig situasjon og ikke kan jobbe, men også barna deres. Skammelig er det!

 

Til HI: sterkt å lese historien din. Trist lesning. Som du sier er det flere nyanser her, og det å invitere alle løser ikke nødvendigvis mobbingen i alle tilfeller.

 

Barn kan være så grusomme mot hverandre!

 

Anonymous poster hash: adb74...7f4

[Anonym bruker]

Hei Hi og dere andre.

 

Det finnes jo mange ulike typer mobbing. Jeg ser jo at jeg var "heldig" (alt er relativt) for jeg ble bare mobbet barnehagen + barneskolen + litt på ungdomskolen. Har aldri opplevd det etterpå. 

 

Men det er virkelig det verste jeg har vært med på til nå. 

 

Min er erfaring var også som din Hi at voksne, og især lærerne var en del av problemet. For å referere til VG kvinnen som sto fram som mobber nå og angret seg, hun hadde vunnet en anti-mobbepris! Er jo helt vilt. Tenk hvor sårt for de hun mobbet at hun vant den prisen. De må virkelig ha følt seg utrulig ensom og ikke sett. Noe de åpenbart var. Hvis lærerne visste så lite om hva som egentlig skjedde at de ga en slik pris til noen som i voksen aldrer til og med husker litt hvor ille hun var.  

 

Jeg følte generelt at voksne ikke likte meg, at ingen likte meg bortsett fra familien min og dyr og ensomhet som var eneste stedene jeg kunne slappe av.

 

Derfor er mobbing så interessant og vanskelig å løse. Fordi det er jo ikke bare et problem, mitt problem er jo ikke likt et annet mobbeoffer sitt.

 

Problemet har derfor ikke bare en løsning.

 

Men jo, gode voksne med et hjerte som kan være glad i og se de ikke perfekte barna, det tror jeg også kan forhindre mobbing. 

 

Men mye mobbing er jo forskjeller tenker jeg. De verste mobberne hadde en helt annen familie enn min. Og, noen av de, liker jeg ikke som personer den dag i dag. Pga personlighet, væremåte. Men prøver jo å tiligi de. De var jo barn. 

 

Men de voksne især på barneskolen vil jeg aldri, aldri tilgi. Den ene gangen jeg møtte den ene kvinnelige læreren så kjente jeg at litt hat blusset opp. Noe jeg aldri som voksen bruker å føle, men følte mye som barn. 

 

Men i mitt tilfelle sluttet det jo før ungdomskolen. Ett barn som fortsetter så lenge å mobbe andre tenker jeg har litt ondskap i seg dessverre. Iallfall hvis mobbingen er for å oppnå noe, for å få makt. Hvis en mobber fordi en har det ille hjemme f.eks er det jo et rop om hjelp, og en kan forandre seg som voksen. Men hvis en mobber fordi det er gøy og gir makt.. da føler jeg at personen har særdeles lite empati. 

 

 

Anonymous poster hash: c4a4c...e35

[Gjest meg&mini]

Herregud, at noen kan være så grusomt stygge mot andre:(

 

Hvis mine barn blir mobbet, skal de virkelig få slippe å ha møbberne der.

Hvorfor skal disse barna belønnes? Mest sannsynlig kommer ikke mobbingen til å ta slutt, men mobberne finner flere ting å ta offeret på.

[Gjest meg&mini]

Jeg hadde også hatt full forståelse for at mitt barn ikke ble invitert, hvis mitt var mobberen.

Man må også se an alderen, synes jeg.

Hadde barna gått i barnehagen eller i tidlig på barneskolen, kunne dette kanskje løses ved å la barna leke sammen.

Men sent på barneskolen, ungdomsskolen og vgs. Da synes jeg at de er såpass store og at mobbingen får konsekvenser

[Bananen]

Jeg ser ikke problemet med å ikke invitere mobberne sine i egen bursdag. Men jeg ser problemet med å invitere alle bortsett fra 1.

 

Hvis en av mine ikke kommer overens med alle, greit da skal de få slippe å invitere alle. Men de får fortsatt ikke utelate noen få. Da må dem korte ned listen sin, og heller blande skolevenner og andre venner om de ønsker mange.

 

Det er der vi foreldre kan bidra. Ikke la mobbeofrene bli mobberne. Og der er det kun oss foreldre som kan stoppe denne "sirkelen".