Hva i alle dager er galt med meg?

[Anonym bruker]

Det siste året har vi gått igjennom mye mer enn en familie burde tåle (mistet barn, brann, kreft i nærmeste familie og en kollisjon hvor et familiemedlem svevde mellom liv og død), men likevel er jeg i godt humør. Jeg ser ikke alltid på ting som fryktelig ille, skammer meg over å si det, men liker Oppmerksomheten, klemmene og de koselige og varme meldingene jeg har fått i disse situasjonene...

Uutholdelig tanke å ha mistet barn, men noe inni meg har nesten vært litt glad siden noen viste meg tanke og kjærlighet. Det er vanskelig å sette ord på det, og eg føler meg syk som i det heletatt skriver dette nå... Ingen kan vel forstå hvordan jeg tenker, og jeg tørr ikke si det til noen. Selv om vi hadde ett nytt hus og mistet absolutt alt i brann har jeg ikke grått en eneste tåre eller vært deppa.

Når jeg fikk høre om kollisjonen tenkte jeg at jeg håper vedkommende overlever, men dør den får jeg kanskje litt oppmerksomhet fra andre

 

Dette er TRAGiSK! Jeg er ikke oppmerksomhetssyk og trekker meg fort tilside og gjør fryktelig lite av meg. Sier heller ikke stort, og følelser stenger jeg ofte inne.

Er den som ser positivt i det meste- uansett hva det måtte være.

Men dette kan da ikke være normalt? Er skremt over meg selv, nån når jeg virkelig har fått kjent på hvordan hodet fungerer i grusomme situasjoner

 

Dette er første gang jeg sier noe om dette, og det er absolutt ingen som vet noe om det syke syke mennesket jeg er!

Tilvanlig er jeg meget hjelpsom og hyggelig. Har mange gode venner som er HEr og stiller opp, og har mange baller i luften på en gang! Med en gang slike ting skjer hos andre blir jeg så uendelig trist på deres vegne og skulle ønske alt kunne gå litt tilbake- men med meg selv gir jeg blanke katten

 

Anonymous poster hash: a7d60...d51

[Anonym bruker]

Oi, dette syns jeg hørtes skikkelig ille ut. Å miste et barn og så ha et familiemedlem som svever mellom liv og død, uten å føle noe annet enn glede over eventuell oppmerksomhet? Jeg vil råde deg til å søke hjelp hos en psykolog. Har vanskelig for å tro at dette er i nærheten av normalt. God bedring.

 

Anonymous poster hash: 68045...370

[Anonym bruker]

Sykt... Søk hjelp.

 

Anonymous poster hash: 0ef83...418

[Anonym bruker]

Jeg syns det høres ut som hjernen din stenger det som har skjedd ute for at du skal slippe å takle det som har hendt. Snakk med legen din å få hjelp. Du trenger ikke å fortelle alt det du har skrevet her til legen med en gang, men si du trenger noen å snakke med.

Anonymous poster hash: 57237...b67

[Anonym bruker]

Tror også kanskje du har stengt en del ute, at det kanskje er litt uvirkelig? Også høres det ut som du er litt sulteforet på oppmerksomhet og omtanke. Jeg kan på en måte forstå deg litt, selv om jeg ikke tror jeg hadde reagert på samme måte selv. (Men sånt vet man jo aldri, og jeg håper selvfølgelig jeg ikke finner det ut heller.)

 

Jeg tror ikke det er noe veldig galt med deg, det er menneskelig og mer vanlig enn vi tror (fordi ingen tør å si det) å føle annerledes enn det man "burde" og det som er forventet i forskjellige situasjoner. Men jeg tror også det kan gjøre deg godt å få snakket med noen om dette.

Anonymous poster hash: a4b89...e29

[skinnfilla]

Ja, ville nok kanskje tatt en tlf til noen som kan hjelpe deg.

Dette høres helt vilt ut! Greit at man setter pris på at andre bryr seg, men å nesten være glad for å miste et barn?

 

Jeg skal ikke stille diagnoser, men der bør stilles et eller annet ....

[det er berre mordi]

Du bør i alle fall oppsøke ein lege med dette, og få hjelp.

Endret 15. desember 2013 av Ikkje jul opp mordi

[Anonym bruker]

Høres ut som en forsvarsmekanisme - fortrenging er kanskje det nærmeste du kommer. Når belastningen blir for stor stenger du realitetene litt ute, tar det ikke skikkelig inn over deg og responderer helt "feil". Jeg tror nok reaksjonene kommer, med tid og stunder. 

Prat med noen om det, du trenger nok hjelp til å forløse følelsene dine...

 

Lykke til!

Anonymous poster hash: 93f1d...972

[Anonym bruker]

Folk reagerer veldig forskjellig på sorg.

Jeg personlig takler ikke felles sørging. Altså gråte sammen med de jeg er glad i. Det blir for mye med både min egen sorg og de jeg er glad i sin sorg.

Jeg vrir meg unna om noen av mine nærmeste forsøker å klemme meg når noe fælt skjer og jeg blir rasende (virkelig hysterisk rasende) om noen av de forsøker å tvinge sin sorg på meg.

Gudskjellov har min familie akseptert min måte å sørge på og lar meg holde på med mitt.

Tankene jeg også har rundt disse sørgende menneskene er heller ikke pene når det står på som værst. Jeg føler nesten et hat.

Alle har forskjellige behov og tanker når noe trist skjer.

Selvsagt finnes det en korrekt oppførsel men jeg blir fryktelig egoist når noe ufattelig vondt skjer, jeg blir som et dyr som flykter.

 

 

Anonymous poster hash: dbe32...db9

[Anonym bruker]

Takk dere!

Aner ikke hvorfor jeg reagerer på denne måten, og jeg føler meg så uendelig fæl. Føler at jeg alltid må lyve om noen spørr hvordan jeg har det. De fleste ville sagt at dem hadde det helt for jævlig om dem kunne vært ærlig, men jeg føler ikke jeg kan gå frem og si at jeg har det fantastisk bra- selv om jeg til daglig har det veldig fint og bærer lite preg av alt det tragiske som har hendt. Selvfølgelig har jeg mine dårlige dager, men jeg har aldri vært i nærheten av å ramle ned i kjelleren etter alle hendelsene

 

Kan godt hende det er en måte å fortrenge på, jeg vet ikke. Men prøver å skyve det i fra meg og bare fokusere på det positive som faktisk gleder i hverdagen. Jeg vil ikke la meg falle i grus, jeg vil fungere og være mamma, kone, veninne og kollega...

Jeg har bare vært sykemeldt i 3 uker i hele år tilsammen + sykedager med alle barna som har hatt hversin runde med sykdom.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: a7d60...d51