Jeg kjenner jeg blir så provosert over hun som står frem som mobber i vg i dag

[Anonym bruker]

Min mobber mobbet meg ved å utestenge meg fra felleskapet på skolen. Hun fikk alle til å snu seg mot meg, og ingen ville snakke med meg. Jeg var som luft, jeg eksisterte ikke. Min mor har fortalt meg at hun kjørte meg til skolen, slapp meg av og så jentene snu ryggen til meg å late som om jeg ikke fantes. Det var traumatisk for både min mor og meg. Min mobbers far jobbet på samme skole som vi gikk på og var min brors lærer. Mine foreldre slet med å stille høye nok krav til skolen om å konfrontere mobberen fordi de var bekymret for hvilke konsekvenser det evt. ville få for min bror.

 

Ironisk nok jobber min mobber i dag som lærer på den samme skolen. Dobbelt ironisk at hun også tapetserer facebook-veggen sin med antimobbekampanjer og artikler om mobbing og inkludering osv.

 

Jeg håper virkelig hun har lært, men har ikke noe inntrykk av at hun innser hvor slem hun var mot meg. Jeg trodde ikke at jeg brydde meg om dette lenger, men har innsett via terapi at jeg er merket for livet.  

Anonymous poster hash: 08e0d...0ee

[Anonym bruker]

Jeg og er kjempe skeptisk til henne. Når hun ikke har en større selvinnsikt en at hun må ta kontakt med tidligere medelever for å få vite hvordan hun var som medelev får meg til å tvile på at hun har endret seg så mye. Hun er nok like selvsentrert enda og bruker dette som en egotripp...

 

Anonymous poster hash: 2d5fa...932

[Anonym bruker]

Jeg synes også det er horribelt at det finnes de som faktisk forsvarer mobbere og prøver å unnskylde de med at de ikke ser mobbeofferet for de er så rusa på mobbingen sin.

Det er som å hevde at Breivik ikke kunne noe for hva han gjorde for han var så rusa på all den lidelse han skapte.

Ingen fornuftig person ville sagt noe slikt, for det er å forsvare grusomme handlinger. Ingen fornuftig person ville heller ha forsvart mobbere. Fornuftige mennesker gjør ikke noe så dumt.

Anonymous poster hash: b6415...83c

[Anonym bruker]

 

Min mobber mobbet meg ved å utestenge meg fra felleskapet på skolen. Hun fikk alle til å snu seg mot meg, og ingen ville snakke med meg. Jeg var som luft, jeg eksisterte ikke. Min mor har fortalt meg at hun kjørte meg til skolen, slapp meg av og så jentene snu ryggen til meg å late som om jeg ikke fantes. Det var traumatisk for både min mor og meg. Min mobbers far jobbet på samme skole som vi gikk på og var min brors lærer. Mine foreldre slet med å stille høye nok krav til skolen om å konfrontere mobberen fordi de var bekymret for hvilke konsekvenser det evt. ville få for min bror.

 

Ironisk nok jobber min mobber i dag som lærer på den samme skolen. Dobbelt ironisk at hun også tapetserer facebook-veggen sin med antimobbekampanjer og artikler om mobbing og inkludering osv.

 

Jeg håper virkelig hun har lært, men har ikke noe inntrykk av at hun innser hvor slem hun var mot meg. Jeg trodde ikke at jeg brydde meg om dette lenger, men har innsett via terapi at jeg er merket for livet.

 

Anonymous poster hash: 08e0d...0ee

Slikt er vondt å lese. På mobbeofrenes vegne føler jeg at det ikke finnes unnskyldninger for å mobbe, bare forklaringer.

Enhver i skolealder bør vite bedre, og de bør ta på seg ansvaret for valget de tok da de ble mobbere.

Jeg var selv en passiv mobber. Jeg syntes det var vondt, men var redd for å bli offer selv. I dag angrer jeg på at jeg ikke var sterk nok til å si ifra. Blir i dag utrolig glad hver gang jeg ser det skjer noe positivt i livet for de som ble mobbet.

 

Anonymous poster hash: 7524d...171

[skjotta]

 

Jeg synes også det er horribelt at det finnes de som faktisk forsvarer mobbere og prøver å unnskylde de med at de ikke ser mobbeofferet for de er så rusa på mobbingen sin.

Det er som å hevde at Breivik ikke kunne noe for hva han gjorde for han var så rusa på all den lidelse han skapte.

Ingen fornuftig person ville sagt noe slikt, for det er å forsvare grusomme handlinger. Ingen fornuftig person ville heller ha forsvart mobbere. Fornuftige mennesker gjør ikke noe så dumt.

 

Anonymous poster hash: b6415...83c

Det handler ikke om å forsvare, men å forklare. Vi kan ikke få slutt på det dersom vi ikke forstår hvorfor det skjer, så dersom du er interessert i å få slutt på mobbing er det lurt å sette seg litt inn i mekanikken bak mobbingen.

[Anonym bruker]

Jeg fatter ikke at dere mener at en barneskoleelev skal forstå konsekvensen av mobbingen. Fysisk mobbing - kanskje. Psykisk mobbing - ikke like lett. Jeg mobbet ikke på barneskolen, men på ungdomsskolen var jeg i den "kule" gjengen, og vi hadde mye moro på bekostning av de som var litt mer spesielle (gothere, overvektige, de litt mer trauste typene). Jeg forsto ikke selv at vi mobbet, for vi baksnakket, himlet med øynene, stengte ute - altså ingenting veldig synlig. Først i ettertid ser jeg at hele opplegget kan ha vært veldig tøft for de det gikk utover. Vi var flere gjenger, og det kan virke som at alle lot denne ukulturen gå utover de samme. Jeg kan ikkr huske å ha vært fullstendig blottet for empati, men jeg spilte rollen som den tøffeste jenta i klassen og det var uforenlig med å være venner med alle.

 

Jeg er i dag et veldig empatisk menneske som bryr meg om alle rundt meg - både barn og voksne. Har også 4 årig pedagogisk utdanning på høgskolenivå.

 

Anonymous poster hash: fdca7...b71

[Anonym bruker]

Jeg fatter ikke at dere mener at en barneskoleelev skal forstå konsekvensen av mobbingen. Fysisk mobbing - kanskje. Psykisk mobbing - ikke like lett. Jeg mobbet ikke på barneskolen, men på ungdomsskolen var jeg i den "kule" gjengen, og vi hadde mye moro på bekostning av de som var litt mer spesielle (gothere, overvektige, de litt mer trauste typene). Jeg forsto ikke selv at vi mobbet, for vi baksnakket, himlet med øynene, stengte ute - altså ingenting veldig synlig. Først i ettertid ser jeg at hele opplegget kan ha vært veldig tøft for de det gikk utover. Vi var flere gjenger, og det kan virke som at alle lot denne ukulturen gå utover de samme. Jeg kan ikkr huske å ha vært fullstendig blottet for empati, men jeg spilte rollen som den tøffeste jenta i klassen og det var uforenlig med å være venner med alle.

 

Jeg er i dag et veldig empatisk menneske som bryr meg om alle rundt meg - både barn og voksne. Har også 4 årig pedagogisk utdanning på høgskolenivå.

 

Anonymous poster hash: fdca7...b71

Det virker ikke som du har noe anger.

"Vi skjønte ikke hva vi gjorde"

 

Anonymous poster hash: 236b0...86d

[Anonym bruker]

 

Jeg fatter ikke at dere mener at en barneskoleelev skal forstå konsekvensen av mobbingen. Fysisk mobbing - kanskje. Psykisk mobbing - ikke like lett. Jeg mobbet ikke på barneskolen, men på ungdomsskolen var jeg i den "kule" gjengen, og vi hadde mye moro på bekostning av de som var litt mer spesielle (gothere, overvektige, de litt mer trauste typene). Jeg forsto ikke selv at vi mobbet, for vi baksnakket, himlet med øynene, stengte ute - altså ingenting veldig synlig. Først i ettertid ser jeg at hele opplegget kan ha vært veldig tøft for de det gikk utover. Vi var flere gjenger, og det kan virke som at alle lot denne ukulturen gå utover de samme. Jeg kan ikkr huske å ha vært fullstendig blottet for empati, men jeg spilte rollen som den tøffeste jenta i klassen og det var uforenlig med å være venner med alle.

 

Jeg er i dag et veldig empatisk menneske som bryr meg om alle rundt meg - både barn og voksne. Har også 4 årig pedagogisk utdanning på høgskolenivå.

 

Anonymous poster hash: fdca7...b71

Det virker ikke som du har noe anger.

"Vi skjønte ikke hva vi gjorde"

 

Anonymous poster hash: 236b0...86d

 

Husker selv at jeg som passiv mobber fra 7 år, visste veldig godt at det var forferdelig galt å både baksnakke, fryse ut og himle med øynene. Fikk svært vondt av den det gjaldt. Likte ikke mobberene, men fryktet dem. Hvis du ikke skjønte dette ved ungdomskolealder er det bekymringsverdig hva slags oppdragelse du fikk, samt hvilket empatinivå du besatt.

 

Anonymous poster hash: 7524d...171

[Anonym bruker]

Jeg fatter ikke at dere mener at en barneskoleelev skal forstå konsekvensen av mobbingen. Fysisk mobbing - kanskje. Psykisk mobbing - ikke like lett. Jeg mobbet ikke på barneskolen, men på ungdomsskolen var jeg i den "kule" gjengen, og vi hadde mye moro på bekostning av de som var litt mer spesielle (gothere, overvektige, de litt mer trauste typene). Jeg forsto ikke selv at vi mobbet, for vi baksnakket, himlet med øynene, stengte ute - altså ingenting veldig synlig. Først i ettertid ser jeg at hele opplegget kan ha vært veldig tøft for de det gikk utover. Vi var flere gjenger, og det kan virke som at alle lot denne ukulturen gå utover de samme. Jeg kan ikkr huske å ha vært fullstendig blottet for empati, men jeg spilte rollen som den tøffeste jenta i klassen og det var uforenlig med å være venner med alle.

 

Jeg er i dag et veldig empatisk menneske som bryr meg om alle rundt meg - både barn og voksne. Har også 4 årig pedagogisk utdanning på høgskolenivå.

 

Anonymous poster hash: fdca7...b71

Hadde du angret og tatt ansvar i dag, hadde det vel vært mer ærlig å si at du ikke brydde deg, enn at du ikke forstod bedre.

Hvis ungen min har vært opptatt av å inkludere alle fra hun var 6, og spottet dem som falt utenfor, burde en ungdomsskoleelev ha fått med seg det samme. Ærlig talt!

 

Anonymous poster hash: 7524d...171

[Anonym bruker]

Det kan nesten virke som at de aller fleste mobbere senere får en karriere som lærer eller en helsefagarbeider..

 

Hvorfor er det slik?

 

Hun som mobbet meg på barneskolen holder faktisk på med en lærerutdanning nå

 

Dette må være personer som liker å være en slags ledertype.

De vil jobbe med mennesker som er under dem, som yngre elever eller syke og svake. Ja for dette får dem vel til å føle seg mektige autoritetspersoner;)

 

Anonymous poster hash: 2c7d8...a3a