Jenta mi på to er så var..

[Anonym bruker]

Tidligere i dag gikk hun mot peisen og jeg sa med bestemt stemme "nei, peiisen er au-au" .. jeg brukte ikke høy stemme eller noe, men hun ble helt fra seg og gråt med store tårer.. nesten ropte "mamma, øff ei" som betyr: mamma løfte meg :-)

 

Og når det ringer på kan hun bli helt skjelven og skvetten i kroppen.. kommer løpende "øff ei, øff ei"... hun skal alltid opp på armen, i trygghet liksom..

 

Er det vanlig eller er hun spesielt følsom?

 

Anonymous poster hash: 32890...436

[Anonym bruker]

Hun høres følsom ut, men å være følsom kan være en bra ting det. Følsomme mennesker er ofte de vakreste, fordi de har mye empati o.l:) 

Anonymous poster hash: 7e7ab...4ac

[Gladmor30]

Min 2 1/2 åring er også veldig var. Men hun er veldig god på å snakke, så hun sier d som d er..at hun er redd osv. Redd høye lyder, bråkete ting.. tåler dårlig at vi hever stemmen o.l. men d har faktisk blitt litt bedre de siste mnd. Kanskje d er en periode?

[Gjest cd0da]

Min er sånn om ho får tilsnakk. Da kommer tårene

[Anonym bruker]

Min 2 år gamle gutt er også veldig var på enkelte ting. Tilsnakk bryr han seg ikke nevneverdig om, men om vi er ute og han hører en bil eller et fly f.eks. så kommer han løpende og skal løftes opp med en gang. Og om vi starter kjøkkenmaskina hjemme... Virker som det er mest lyder det går på her.

Anonymous poster hash: 8db03...a3d

[Anonym bruker]

Takk for svar. Virker ikke som om det er helt uvanlig da.. storebror var aldri på samme måte, så jeg driver hele tiden og justerer meg for å være myk nok med henne.. storebror har behov for fasthet og tydelighet, mens minstemor nesten bare trenger små hint og vink.. hun kan feks stoppe foran noe og se på meg for å sjekke om det er lov eller trygt å gå videre.. sier jeg nei eller rister forsiktig på hodet mens jeg smiler feks så rygger hun tilbake og finner på noe annet. Hun har masse vilje også altså men bare når hun føler seg trygg... storebror buste mye mer fram.. men, barn er jo så forskjellige:-) hi

 

Anonymous poster hash: 32890...436

[Camillok]

Må smile jeg, høres ut som om du er en god mamma til to veldig forskjellige barn hun virker veldig observant og er nok bare annerledes.

 

Guttungen min også misliker høye lyder, spesielt når han er trøtt. Han var litt var og "tok imot alt" tidligere, men nå rundt 1,5 har han blitt en villbasse jeg må ta meg sammen for å være streng nok... Trenger skikkelige beskjeder den gutten for å være blid og i godt humør. Skal være obs på neste, kanskje h*n blir som jenta di? Tenker omstillingen kan være vanskelig innimellom!

[Anonym bruker]

Google høysensitivtet og høysensitive barn og se om hun passer inn i beskrivelsen. Det er helt normalt. :-)

 

Anonymous poster hash: 522cf...c0a

[Anonym bruker]

Jeg ville prøvd å ikke være altfor forsiktig med henne heller, hun må jo forberedes på hvordan hun vil bli møtt ellers i livet. Min litt større datter har en venninne som også er veldig var. Jeg merker hun synes det er veldig vanskelig når jeg sier ifra om ting når hun er hos oss. Nå har det blitt sånn at også jeg unngår å måtte si ifra om ting til henne, men sånn er det jo ikke ellers i verden. Tenker at hun kanskje kunne hatt godt av å venne seg til tydelige, men vennlige beskjeder hjemme i trygge omgivelser, nå tror jeg kanskje de nærmeste gjør henne en bjørnetjeneste ved å være for forsiktig med henne.

 

Anonymous poster hash: 33e08...e74

[Camillok]

Forresten så passer jeg selv inn blandt de høysensitive, men tåler godt direkte tale. Min mor har alltid vært vennlig, latt meg få ja til det meste innenfor rimelighetens grenser og sjelden fått kjeft. Likevel var det grenser som ikke skulle tråkkes over, sjelden jeg stod i fare for det, men de gangene det skjedde - ja da fikk jeg kjeft ! Er overhodet ikke konfliktsky. Forsiktig, se, være der, men bestemt på hvor grensa går. Gi klar beskjed om at ting ikke er farlig, ikke ta henne opp på armen for den minste lille ting, la henne prøve litt selv også.