Gir snart opp..

[Anonym bruker]

Hei. Dette er min historie og grunnen til at jeg snart gir opp...

 

Jeg hadde en helt ok oppvekst med foreldre og søsken. Fikk det vi trengte og litt til. Bodde i et bra nabolag og hadde et stort nettverk av venner og familie. Har aldri hatt noe spesielt godt forhold til mine foreldre da deres fokus var på karriere, reiser og status. Mamma var streng, men rettferdig. Pappa var aggressiv og oppfarende, og tråkket over grensene mange ganger. Det var både trusler, klyping, ris og arrest fra vi var 1-2 år.

 

Men livet gikk greit, verken mer eller mindre, frem til jeg ble 10 år. Jeg fikk mensen og klarte ikke si det til min mor, jeg ble deprimert og startet selvskading og jeg begynte å protestere når noe var galt. Jeg hadde allerede blitt mobbet siden bhg og hadde foreldre som brydde seg sånn passe om det. Fra jeg var 10 begynte det meste å gå galt. Jeg begynte å treffe gutter, sminket meg og kledde meg utfordrende. Mamma og pappa snakket knapt sammen og feriene ble gjort hver for seg. Rett før jul da jeg var 12 år skulle mine foreldre skilles. Det var sårt, men jeg tenkte samtidig at jeg kunne bli kvitt pappa.

 

Sånn gikk det ikke og jeg ble tvunget til å bo hos pappa. Han fikk seg raskt ny dame vi måtte flytte inn med og vi mistet barndomshjemmet. Pappa fortsatte med trusler og andre former for kontroll. Jeg måtte flere ganger låse meg inne for å unngå slag. Jeg stakk av og prøvde å ta selvmord flere ganger. Jeg så døde mennesker hele tiden og var skremt. Jeg så dem på natten da jeg var alene og på soverommet på kvelden. Fortalte aldri dette. Gikk til psykolog pga mamma og pappa, men stolte ikke på henne så jeg løy.

 

Da jeg var 13 år ble jeg voldtatt av en eldre elev på skolen. Sa ingenting. Det gikk flere måneder og mensen var borte så jeg fortalte mamma det. Var ikke gravid og mamma var ikke sikker på om hun trodde på at det var voldtekt.

 

Årene gikk og jeg var i et utall usunne forhold med sjalusi, utroskap, kontrollering osv. Jeg var fortsatt deprimert og ønsket å dø, men jeg klarte å finne andre gleder i livet. 19 år gammel ble jeg alvorlig syk og ble lagt inn flere ganger. Ingen fant ut hva det var. Jeg flyttet hjemmefra og lagde mitt eget liv. Flyttet igjen, lenger unna og ting gikkbebedre og bedre. Endte opp i nok et usunt forhold, men kom meg ut av det. Så fant jeg mannen min og alt ble mye bedre. Jeg følte at livet endelig var blitt bra. Jeg fant en mening med å leve. Tiden gikk, vi giftet oss og ville ha barn. Så fikk jeg beskjed om at jeg er steril. Og så falt alt det gode jeg hadde bort. Meningen med livet ble tatt fra meg.

 

Vi fikk beskjed om at vi kunne få hjelp med IVF, men hver gang det nærmer seg dukker det opp noe som må gjøres. Noe som må opereres, medisiner som må testes og undersøkelser som må gjennomføres. Hele prosessen siden jeg fikk vite det har tatt over et år. Og med tiden vi prøvde før det føles det som en evighet. Nå skulle det endelig bli vår tur. Om bare 4 måneder skulle vi i gang og så gjør mannen min det han ikke skal. Han melder seg helt ut. Snakker knapt med meg, viser ingen interesse lenger og har pga noen dumme valg mistet inntekten vi trengte for å få gjennomført IVF.

 

Føler hele livet mitt bare er fyllt med motgang. Har aldri noen som backer meg opp eller tror på meg. Da jeg ville starte utdannelse mente mamma jeg var for dum. Min far snakker jeg lite med for der er det bare kjeft å få. Han vil ikke forstyrres. Mine søsken bryr seg ikke og har nok med seg selv. Og nå har jeg mistet håpet om at manne vil forstå og ønsker en fremtid. Har helt alene fullført skolen, en master, spart opp egenkapital, gjort det bra i alle jobber også nåværende, men til hvilken nytte? Jeg kommer meg aldri videre og ingenting er noen gang bra nok..

 

Anonymous poster hash: 940ef...7ae

[Anonym bruker]

Oi, det var litt av liv du har hatt hittil ingen råd, ville bare sende deg en klem

Og ikke gi opp

 

Anonymous poster hash: e8868...d25

[Januars lykkeliten]

 

Tenk hva du faktisk har klart. Du må være et utrolig sterkt menneske !

Ting trenger ikke alltid å være perfekt. Det holder at det er bra nok for deg

 

Lykke til !

[AnonymeAnine]

Du har fått til masse! Prøv og fokuser på det du har fått til. Klem

[Anonym bruker]

Kanskje hadde det vært en ide å søke litt rådgivning i forhold til mannen for å få han på banen igjen. Ønsker deg lykke til. Du har jo fått til mye i livet og burde være stolt av dine prestasjoner. Masse lykke til og en klem til deg.

 

Anonymous poster hash: b6a83...e9c

[Havhesten]

Kjære deg, lykke til. Du er en sterk kvinne. Se på alt du har fått til til tross for motgang. Kjenn styrken i deg selv.

 

Finn ut hva som får mannen til å tvile. Det er hardt med IVF, det vet alle som har vært i nærheten av det.

 

Ikke gi opp, du kommer til å få det bedre!

 

Klem fra meg

[PrøvLykken]

Vil bare sende en stor klem! Du må være en fantastisk person som har klart så mye uten særlig støtte!  Håper du finner ut hva det er mannen din tenker på, så dere kan komme gjennom det sammen.

 

Håper du klarer å finne styrken din fram - igjen. For du har vist at du har det!

[Anonym bruker]

Tusen takk for all støtte. Har forsøkt og snakke med min mann angående IVF. Jeg får ingen svar, kun diffuse halvveis svar om at joda, han vil han. Han vil tydeligvis det så lenge jeg ordner og gjør alt slik at han slipper, men det blir helt feil. Slik var han ikke for noen måneder siden. Han var tilstede, interessert, nysgjerrig...

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 940ef...7ae