Normalt å føle seg mindre knyttet til mor etter å ha fått barn?

[Anonym bruker]

Jeg har to små og mens jeg var gravid med den siste så merket jeg at jeg og min mor gled fra hverandre, utviklet oss i hver vår retning. Hun har mange sider

som irriterer meg i forhold til det å respondere på barns ønsker, følge barns initiativ osv. Det er ikke noe jeg direkte uttrykker, men jeg kna ofte hinte om det. Men hun sier bare at barna mine er vanskelige når de er i nærheten av meg, mens jeg tror kanskje det er sånn at barna på en eller annen måte merker denne litt rare kommunikajsonen mellom oss, og blir utrygge og rare i språket sitt. Det er noe hun aldri kunne vært enig i..... Kjenner jeg blir litt frustrert. Hun er veldig snill, men jeg syns ofte det virker som hun tror hun er mer fantastisk enn hun er og føler meg veldig distansert fra henne. Og sånn var det ikke før jeg fikk barn....

 

Noen flere som har kjent på det samme med mor og/eller far?.....

Anonymous poster hash: 8bbc1...603

[Anonym bruker]

Ja føler det samme min mor er et godt menneske men jeg takler henne maks 3 dager før jeg reiser sør over igjen.Hun kommer med sånne kommentarer som jeg ikke gidder å høre.Hun behandler meg og broren min forskjellige  han disker hun og gjør alt for han ,snakker aldri negativt meg er nok alt gale derfor jeg bare ser henne 2 ganger i året takler henne ikke lenge i gangen.

Anonymous poster hash: 0dbcf...36b

[Anonym bruker]

Ja, jeg kjenner meg litt igjen. Jeg har tre barn, og for hvert barn føler jeg at vi har sklidd lenger og lenger fra hverandre. På en måte har jeg ved å bli mor selv gjenopplevd min egen barndom, og sett min mor og hennes oppdragelse i et nytt lys. Jeg har også blitt ekstremt var på det jeg oppfatter som kritikk fra hennes side, både ift barneoppdragelse, mat, interiør, klær etc etc etc. Etter å ha blitt mor har jeg også følt behov for å snakke om ting som skjedd i barndommen eller høre hennes mening om ting, men jeg opplever at hun har ekstremt liten selvinnsikt og det irriterer meg. Så vi har gått fra å ha hatt et helt greit forhold, til å ha et ganske anstrengt forhold i dag...

Anonymous poster hash: fe21e...159

[Anonym bruker]

Ja man ser jo ting i et annet perspektiv når man får barn selv. Du begynner å sammenligne med din egen barndom og tenker på hvordan dine foreldre var og er sammen med barnebarna.Tror nok det er ganske vanlig at man får issues med foreldrene sine når man får barn. Har hatt det selv, men det var verst rett etter fødsel av første barnet. Nå etter en del år begynner det å normalisere seg. Man får ikke gjort noe med ting som har skjedd før, og man kan ikke forandre foreldrene sine.

Anonymous poster hash: e2837...dfa

[LME1001]

Jeg har nok kommet enda nærmere min mor, faktisk, og vi har vært veldig nære i alle år. Hun var med på fødselen også, og får ikke nok av sitt barnebarn! =)

[Musemorbr /]

 

Ja, jeg kjenner meg litt igjen. Jeg har tre barn, og for hvert barn føler jeg at vi har sklidd lenger og lenger fra hverandre. På en måte har jeg ved å bli mor selv gjenopplevd min egen barndom, og sett min mor og hennes oppdragelse i et nytt lys. Jeg har også blitt ekstremt var på det jeg oppfatter som kritikk fra hennes side, både ift barneoppdragelse, mat, interiør, klær etc etc etc. Etter å ha blitt mor har jeg også følt behov for å snakke om ting som skjedd i barndommen eller høre hennes mening om ting, men jeg opplever at hun har ekstremt liten selvinnsikt og det irriterer meg. Så vi har gått fra å ha hatt et helt greit forhold, til å ha et ganske anstrengt forhold i dag...

 

Anonymous poster hash: fe21e...159

Der sa du alt jeg hadde tenkt til å si. Ordrett. Nøyaktig sånn er det her også.

[Anonym bruker]

Vil tro det kommer an på forholdet til å begynne med. 

Anonymous poster hash: ed9a7...b33

[me_87]

Jeg følte meg mye mer knyttet til mamma etter jeg fikk småen faktisk.

joda hun kan gå meg på nervene med å kommentere ting jeg gjør "feil" med sønnen min,men den irritasjonen går fort over.

[Anonym bruker]

Jepp jeg har opplevd det, men som noen nevnte, forholdet var ikke helt perfekt fra før heller.

Har begynt å reflektere over barneoppdragelse fra et helt nytt perspektiv, og funnet ut at enkelte kommentarer og ting hun har gjort - og gjør fortsatt - ikke er greit. 

Synes det er ganske trist i forhold til barnebarna - vil gjerne at de skal ha et godt forholdt til besteforeldre, men etter forrige gang hun var her på besøk føler jeg rett og slett ikke at jeg orker å ha henne i hus på lenge.. :/

Anonymous poster hash: 7897b...a0d

[Anonym bruker]

Jeg har nok kommet enda nærmere min mor, faktisk, og vi har vært veldig nære i alle år. Hun var med på fødselen også, og får ikke nok av sitt barnebarn! =)

Å, det hørtes deilig ut! Får håpe at mine barn en gang tenker sånn om meg. Heller tvilsomt, for jeg er på ingen måte den fødte mor..

 

Anonymous poster hash: 63a3e...3f6

[Liv & Røre]

Jeg føler også at jeg har et dårligere forhold til min mor etter at jeg fikk barn. For min del tror jeg at det skyldes at jeg har begynt å reflektere over hennes barneoppdragelse og de valg hun tok. Dette gjelder for øvrig min far også. Begge prioriterte seg selv og mente det var viktig å realisere seg selv. Noe som ble ekstra sårbart siden jeg er enebarn.

 

I tillegg er ingen av de nevneverdig interessert i barnebarna heller, selv om min mor hevder hun er det. Derfor har vi minimalt med kontakt i dag.

 

Veldig trist i grunnen for jeg følte ikke de var glade i meg som barn, og heller ikke som voksen.

[Anonym bruker]

Jeg føler også at jeg har et dårligere forhold til min mor etter at jeg fikk barn. For min del tror jeg at det skyldes at jeg har begynt å reflektere over hennes barneoppdragelse og de valg hun tok. Dette gjelder for øvrig min far også. Begge prioriterte seg selv og mente det var viktig å realisere seg selv. Noe som ble ekstra sårbart siden jeg er enebarn.

 

I tillegg er ingen av de nevneverdig interessert i barnebarna heller, selv om min mor hevder hun er det. Derfor har vi minimalt med kontakt i dag.

 

Veldig trist i grunnen for jeg følte ikke de var glade i meg som barn, og heller ikke som voksen.

Trist å høre da.

 

Anonymous poster hash: 0dbcf...36b

[Liv & Røre]

 

Jeg føler også at jeg har et dårligere forhold til min mor etter at jeg fikk barn. For min del tror jeg at det skyldes at jeg har begynt å reflektere over hennes barneoppdragelse og de valg hun tok. Dette gjelder for øvrig min far også. Begge prioriterte seg selv og mente det var viktig å realisere seg selv. Noe som ble ekstra sårbart siden jeg er enebarn.

 

I tillegg er ingen av de nevneverdig interessert i barnebarna heller, selv om min mor hevder hun er det. Derfor har vi minimalt med kontakt i dag.

 

Veldig trist i grunnen for jeg følte ikke de var glade i meg som barn, og heller ikke som voksen.

Trist å høre da.

 

Anonymous poster hash: 0dbcf...36b

 

Det føltes veldig mye tristere å skrive det og lese det enn jeg var klar over. Tenker ikke over det i hverdagen. Fornuften sier meg jo at de selvfølgelig er glade i meg, ihvertfall mamma. Og de har alltid vært snille med meg. De var bare ikke spesielt interesserte i å følge meg opp utover skolen.

Konklusjon: snille, men litt selvsentrerte foreldre/besteforeldre. 

[★julestjerne★]

Det blir meir gnisningar no, då ho blir fornærma når eg gjer stikk motsatt val av kva ho gjorde med oss, td når det gjeld måltida. Eg er også litt for kjapp til å gjere klart at eg ikkje vil gjere sånn og slik som ho gjorde. Så vi må nok ta skulddeling.

[Anonym bruker]

Begge deler. Vi kom nærmere i det å begge ha erfart svangerskap, fødsler, småbarnstiden - mange felles referanser i å være mødre. 

Samtidig fikk jeg min egen familie da ungene kom, så den andre familien - den gamle familien - blir mindre viktig, på en måte. 

Anonymous poster hash: aaee4...08e

[Anonym bruker]

Ja sånn har jeg det også. Nå er det ikke hun som er min nærmeste familie lenger, men min samboer og mine barn. Dessuten ser jeg godt hvilke feil hun gjorde med min oppdragelse.

Jeg tror hun egentlig var ferdig med barn og jeg fikk seile litt i min egen sjø. Kan aldri huske at hun pratet med meg når jeg ble ungdom. Jeg ble aldri forberedt på "verden" for å si det sånn, på noe annen måte enn at jeg praktisk sett ble veldig selvstendig. Mener hun skulle ha pratet med meg om hvordan ting fungerer sånn sosialt, og at ting ikke er så enkelt som man tror når man er 15 liksom.... Vanskleig å forklare... :-)

Min far var ALLTID på jobb, og hun satte ingen krav til hvordan han oppførte seg ovenfor meg. Han kunne godt sette meg igjen i bilen i et par timer mens han besøkte en kompis, liksom.... Jeg trodde det var normalt...

Anonymous poster hash: fcfff...605

[Anonym bruker]

Hos oss har det å få barn knyttet meg og min mor nærmere hverandre.

 

Anonymous poster hash: 2659a...4af