Hva i alle dager skal jeg gjøre? Hvis jeg skal ha flere barn må vi få dem nå.. Men mannen nekter.

[Anonym bruker]

På grunn av min (og hans) alder må vi få evt. flere barn nå. Trodde det var opplest og vedtatt at vi skulle det, men der tok jeg visst feil.

Min mann "tør" ikke å få flere barn. Han synes vi har det så fint nå, og er redd for å blandt annet ødelegge familiedynamikken med flere. Vi har det veldig fint nå, det har han rett i, men tanken på å ikke få flere barn? Tanken på at mitt barn skal vokse opp uten søsken? Det er trist å tenke på..

Vi har snakket om dette masse de siste ukene, og han har bestemt seg. Han ønsker ikke å prøve på fler. Jeg er så lei meg.

Anonymous poster hash: 34d0c...512

[Anonym bruker]

Skjønner det er tungt men vil han ikke kan han ikke tvinges.

 

 

Anonymous poster hash: 97e1f...6ae

[Anonym bruker]

Skjønner det er tungt men vil han ikke kan han ikke tvinges.

 

 

Anonymous poster hash: 97e1f...6ae

 

Nei, jeg vet det

 

Anonymous poster hash: 34d0c...512

[Anonym bruker]

Jeg sliter med akkurat det samme. Bortsett fra at jeg har ventet i to år på at han skal ombestemme seg. Vi har et barn. For en stund tilbake var han på glid, og så ble jeg gravid. Dessverre endte det med SA, og nå er han tilbake på at han ikke vil. Jeg er helt ute av meg og begynner å miste følelsene for han pga dette. Vurderer sterkt å gå fra han. Dette blir en trist jul.

 

Anonymous poster hash: b1bee...2c3

[Anonym bruker]

Kanskje han trenger noen måneder å venne seg til tanken?

Eneste løsningen er å forsøke å ha noen rolige fine samtaler der begge letter på hjerter uten å anklage eller krangle.

 

Anonymous poster hash: 97e1f...6ae

[Gjest Julia1984]

Hvor gammel er du da?

[Heihånåerdetjuligjen]

Har du lagt fram alle de gode argumentene for å skaffe barnet deres et søsken? Jeg synes du skal gi ham litt tid a la 6 måneder f.eks, innen da må han ha kommet fram til en endelig avgjørelse. Vær klar på at du krever at han skal vurdere det nøye og at det er veldig viktig for deg. Prøv å ikke snakke noe om det eller mase i løpet av tenketiden hans, det vil  bare ha en negativ virkning.

 

Dersom han fremdeles er steil etter tenkeperioden, så synes jeg du bør innfinne deg med det. Er ikke så mye annet å gjøre.

[Anonym bruker]

All sympati. 

 

Vet ikke helt hva jeg ville gjort hvis jeg var deg. Jeg er så desperat etter å få to barn selv (vi har en) at jeg vet at et nei fra min ville ødelagt forholdet mitt veldig.

 

Det er det som er så utrulig vanskelig med å få barn. At en må ha to og være enig. Eller, i vår likestilte verden er det sånn. En vil jo at begge skal ha lyst og alt skal være på stell før en får et barn. Og at en prøver. At det ikke skal være bare et uhell. Ikke rart at fødelsraten går ned. 

 

Håper at han ombestemmer seg. Eller at du klarer å innfinne deg med tanken på at det bare blir ett barn. Uten å føle at du blir bitter hvis dere ikke engang prøver på et nytt. 

 

Skjønner utrulig godt at du blir trist. 

Anonymous poster hash: c8243...a08

[Havhesten]

Jeg ville synes det var så viktig at jeg ville tatt ham med til psykolog/familieterapi

 

Hver eneste dag tenker jeg hvor glad jeg er for at de er to søsken hjemme hos oss. Et argument er at det er utrolig mye lettere med to enn ett barn pga at de aktiviserer hverandre. Familiedynamikken blir utrolig spennende med ett menneske med egne meninger som innlemmes.

[Lille krøll]

Har det motsatt jeg. Vi snakket om å få to barn og nå vil ikke jeg lengre. Mest fordi mitt liv kommer bli så forandret med et barn til. Slik det er bå får jeg det beste av 2 verdener, et underbart barn og mitt liv som jeg ønsker. Jeg kan ikke gjøre det jeg ønsker med et barn til. Føler meg presset til å få et til barn, "det var avtalen vår". Jeg vet ikke hva jeg kommer gjøre men vet at jeg ikke liker å bli presset.

[Anonym bruker]

Hva skjer med ekteskapet dersom du overtaler han og dere får et barn med spesielle behov?

 

Anonymous poster hash: cbe34...45e

[Anonym bruker]

Vi er i motsatt situasjon, og jeg forstår godt at det er vanskelig for deg. Mannen her kunne godt tenke seg 2, mens jeg nøler veldig. Jeg er enebarn selv og vet at det blir ensomt for gutten når han blir voksen (jeg har aldri savnet søsken som barn), og skulle gjerne hatt mot til å ha ett barn til.

 

Men min mor har kreft ov vil antakelig ikke leve om 5 år, min svigermor er 78 år gammel, vi får null hjelp fra mannens søsken (som har store barn og fikk massivt med hjelp fra svigrs i sin tid) eller andre og all min familie bor i utlandet. Får vi et barn til, må vi være helt sikre på at vi fikser alt helt alene og det er jeg ikke sikker på. Jeg slet også i babytiden, jeg er ikke flink med babyer i det hele tatt. Jeg er rett og slett redd for at et nytt barn ville tatt knekken på oss.

 

Hvor gammel er du egentlig? Jeg er snart 38 og har gitt meg 1 år på å bestemme meg, maks 2. Vi er begge 2 friske, men jeg måtte liksom sette meg selv en frist, og det er 40.

 

Anonymous poster hash: 91383...fef

[Anonym bruker]

Vi er i motsatt situasjon, og jeg forstår godt at det er vanskelig for deg. Mannen her kunne godt tenke seg 2, mens jeg nøler veldig. Jeg er enebarn selv og vet at det blir ensomt for gutten når han blir voksen (jeg har aldri savnet søsken som barn), og skulle gjerne hatt mot til å ha ett barn til.

 

Men min mor har kreft ov vil antakelig ikke leve om 5 år, min svigermor er 78 år gammel, vi får null hjelp fra mannens søsken (som har store barn og fikk massivt med hjelp fra svigrs i sin tid) eller andre og all min familie bor i utlandet. Får vi et barn til, må vi være helt sikre på at vi fikser alt helt alene og det er jeg ikke sikker på. Jeg slet også i babytiden, jeg er ikke flink med babyer i det hele tatt. Jeg er rett og slett redd for at et nytt barn ville tatt knekken på oss.

 

Hvor gammel er du egentlig? Jeg er snart 38 og har gitt meg 1 år på å bestemme meg, maks 2. Vi er begge 2 friske, men jeg måtte liksom sette meg selv en frist, og det er 40.

 

Anonymous poster hash: 91383...fef

Når jeg leser dette tenker jeg at det er desto viktigere for dere å få et barn til. Barnet deres har jo ikke en gang jevngamle søskenbarn. Skal h*n være helt alene når dere dør da?

 

Anonymous poster hash: a8f2a...a9b

[Klarer selv!]

Hva skjer med ekteskapet dersom du overtaler han og dere får et barn med spesielle behov?

 

Anonymous poster hash: cbe34...45e

Hva skjer med ekteskapet hvis de kun får et barn når det er så viktig for HI. Sannsynligheten for at det blir et brudd er stor i begge situasjoner.

Det HI må gjøre når mannen hennes har bestemt seg er å vurdere om hun kan leve med det. Kan hun ikke det må hun ta konsekvensen av det og forlate mannen, og mannen må ta konsekvensen av sitt valg som førte til at han mistet familien sin. Argumenter som "vil du virkelig gjøre barnet ditt til skilsmisse barn pga at du vil ha et barn til?" som ofte kommer er et godt arguement, men det er et argument som både HI og mannen eventuelt må ta til seg og tenke igjennom. Det er like rettferdig at mannen til HI må gi seg som at HI må gi seg! 

[Anonym bruker]

Min mann ville heller ikke. Har fra før jeg har ikke. Han var fast bestemt. Vi snakket lenge og vel om det og jeg fikk forklart min side og ønsket om å få oppleve dette.

Til slutt ble han entusiast og nå er vi prøvere og håper og gleder oss.

 

Ikke gi opp han KAN snu om dere klarer å kommunisere og høre hverandre.

 

Lykke til. :-)

 

Anonymous poster hash: 97e1f...6ae

[Sint naken biltyv]

 

Vi er i motsatt situasjon, og jeg forstår godt at det er vanskelig for deg. Mannen her kunne godt tenke seg 2, mens jeg nøler veldig. Jeg er enebarn selv og vet at det blir ensomt for gutten når han blir voksen (jeg har aldri savnet søsken som barn), og skulle gjerne hatt mot til å ha ett barn til.

 

Men min mor har kreft ov vil antakelig ikke leve om 5 år, min svigermor er 78 år gammel, vi får null hjelp fra mannens søsken (som har store barn og fikk massivt med hjelp fra svigrs i sin tid) eller andre og all min familie bor i utlandet. Får vi et barn til, må vi være helt sikre på at vi fikser alt helt alene og det er jeg ikke sikker på. Jeg slet også i babytiden, jeg er ikke flink med babyer i det hele tatt. Jeg er rett og slett redd for at et nytt barn ville tatt knekken på oss.

 

Hvor gammel er du egentlig? Jeg er snart 38 og har gitt meg 1 år på å bestemme meg, maks 2. Vi er begge 2 friske, men jeg måtte liksom sette meg selv en frist, og det er 40.

 

Anonymous poster hash: 91383...fef

Når jeg leser dette tenker jeg at det er desto viktigere for dere å få et barn til. Barnet deres har jo ikke en gang jevngamle søskenbarn. Skal h*n være helt alene når dere dør da?

 

Anonymous poster hash: a8f2a...a9b

Enig.

Jeg ville ikke ha to, ble med på det likevel. Angret hele graviditeten men når hun først kom, *lykkelykkelykke*

[Anonym bruker]

Elsker du ham høyere enn viktigheten av å få et barn til? Hva om dere uansett går fra hverandre om ti år, og han plutselig får to tette med en 30-åring mens du sitter der ufruktbar?

Anonymous poster hash: 49a1f...898

[Anonym bruker]

Spør du fordi du vurderer å forlate mannen over dette?

 

For meg skurrer det veldig hvis du er villig til å splitte familien, med alt det innebærer for det barnet du allerede har, fordi du synes ikke det er nok med han/henne.. For hva ønsker du egentlig for det barnet du allerede har? En trygg oppvekst med mamma og pappa som bor sammen, men kanskje ingen søsken. Eller 2 hjem, steforeldre (og muligens stesøsken) og _kanskje_ noen søsken? Du er tross alt ikke garantert et vellykket svangerskap og sunt barn selvom du finner en annen mann. Men du har muligheten til å gi det barnet du allerede har, en trygg og god oppvekst med både mamma og pappa.

 

 

Anonymous poster hash: ce532...474

[Anonym bruker]

Et ekteskap går begge veier. Han vil ikke, det må du bare respektere.

Blir sjokkert over holdningene her inne.

Anonymous poster hash: 7d3f8...964

[Anonym bruker]

 

Vi er i motsatt situasjon, og jeg forstår godt at det er vanskelig for deg. Mannen her kunne godt tenke seg 2, mens jeg nøler veldig. Jeg er enebarn selv og vet at det blir ensomt for gutten når han blir voksen (jeg har aldri savnet søsken som barn), og skulle gjerne hatt mot til å ha ett barn til.

Men min mor har kreft ov vil antakelig ikke leve om 5 år, min svigermor er 78 år gammel, vi får null hjelp fra mannens søsken (som har store barn og fikk massivt med hjelp fra svigrs i sin tid) eller andre og all min familie bor i utlandet. Får vi et barn til, må vi være helt sikre på at vi fikser alt helt alene og det er jeg ikke sikker på. Jeg slet også i babytiden, jeg er ikke flink med babyer i det hele tatt. Jeg er rett og slett redd for at et nytt barn ville tatt knekken på oss.

Hvor gammel er du egentlig? Jeg er snart 38 og har gitt meg 1 år på å bestemme meg, maks 2. Vi er begge 2 friske, men jeg måtte liksom sette meg selv en frist, og det er 40.Anonymous poster hash: 91383...fef

Når jeg leser dette tenker jeg at det er desto viktigere for dere å få et barn til. Barnet deres har jo ikke en gang jevngamle søskenbarn. Skal h*n være helt alene når dere dør da? Anonymous poster hash: a8f2a...a9b

Vel, han har 6 søskenbarn fra min manns side, så helt alene er han ikke. Og jeg er veldig nær en av mine kusiner som har 2 på samme alder.

 

For å være helt ærlig, jeg hadde det så fælt de 2 første årene med nr 1, at det spørs om jeg ville klare en baby til, ikke minst nå som min mor kanskje ikke klarer seg mye lenger og min svigermor begynner å vise tegn til demens. Kanskje best for poden å ha en velfungerende mor og far som har det bra sammen enn å ha søsken men ikke en fungerende familie. Men vet mange dømmer oss for det, det er visst veldig viktig å ha 2 barn, selv om det betyr at man er ulykkelig.

 

Anonymous poster hash: 91383...fef

[Anonym bruker]

Jeg tvang mannen. Han var fraværende og deppa gjennom hele graviditeten og det meste av de første to-tre årene. Nå er hun fire år og pappas øyensten. 

 

Så jeg angrer ikke, selv om det var tøft å være så alene om det. Jeg SKULLE ha to barn.

Anonymous poster hash: 67a97...364

[Anonym bruker]

 

Et ekteskap går begge veier. Han vil ikke, det må du bare respektere.

Blir sjokkert over holdningene her inne.

 

Anonymous poster hash: 7d3f8...964

 

 

Jeg blir sjokkert over din holdning. Ja et ekteskap går to veier, men hva er det som tilsier at det er HI som må gi opp sitt store ønske i livet? Det er like logisk/rettferdig at mannen må jenke seg. 

 

Anonymous poster hash: dd6da...9c5

[Anonym bruker]

Spør du fordi du vurderer å forlate mannen over dette?

 

For meg skurrer det veldig hvis du er villig til å splitte familien, med alt det innebærer for det barnet du allerede har, fordi du synes ikke det er nok med han/henne.. For hva ønsker du egentlig for det barnet du allerede har? En trygg oppvekst med mamma og pappa som bor sammen, men kanskje ingen søsken. Eller 2 hjem, steforeldre (og muligens stesøsken) og _kanskje_ noen søsken? Du er tross alt ikke garantert et vellykket svangerskap og sunt barn selvom du finner en annen mann. Men du har muligheten til å gi det barnet du allerede har, en trygg og god oppvekst med både mamma og pappa.

 

 

Anonymous poster hash: ce532...474

Men det er helt greit at mannen er villig til å splitte familien fordi han absolutt ikke vil ha barn? Det er to personer i denne situasjonen og hadde det blitt brudd ville det vært to personer med like mye skyld. HI fordi hun eventuelt forlot mannen pga hun ønsket et barn til, og mannen fordi han valgte å ofre familielivet for sin rigide holdning rundt ett barn til spørsmålet.

 

Anonymous poster hash: dd6da...9c5