Migrene, og mannen bare dro (langt)

[Iiiiik]

Det høres ut som om du og mannen gjør det samme egentlig. Begge oppfatter at dere kommer den andre i møte, at dere prøver å forstå og at den andre ikke er fornøyd med innsatsen. "Jeg klarer meg selv nesten hver dag, men allikevel blir han irritert når jeg ber ham være hjemme" "Jeg gjorde alt for henne den morgenen, allikevel ble hun ikke fornøyd da jeg til slutt dro". Begge har selvfølgelig godt innblikk i egne prioriteringer og beveggrunner, mens den andres motivasjon og gode intensjon er vanskeligere å få øye på. Og dermed ender begge med å tenke at den andre kun ser seg selv og til syvende og sist ender dere sikkert begge med å føle dere misforstått og ikke elsket.

 

Jeg ville satt meg ned og prøvd å blitt enige om hva som er viktig i relasjonen, hva dere trenger og hva dere kan gi hverandre. Hvis det er mulig, ville jeg nok gjort en ny vurdering av hvorvidt det er lurt med ulønnet permisjon og å ha barnet hjemme helt til høsten. Det er på et vis å be om bråk. Med én i arbeid får man dårligere råd og det er en belastning på forholdet og hvis barnet er i barnehage, slipper dere vanskeligheter hvis du må være sengeliggende en dag pga migrene. Et annet alternativ er å prøve å utvide nettverket slik at du har flere å spille på enn mannen og moren din.

[Anonym bruker]

Og mannen har fremdeles rett til å ta ut sykt barn dag når barnepasser er syk, så skjønner ikke argumentene til dere som mener familien går i minus om mannen må være hjemme og ta seg av babyen?

Anonymous poster hash: 75403...76f

[Anonym bruker]

Mannen har rett til å ta ut dager, men det er likevel sett på som rimelig irriterende på arbeidsplassen at man blir borte. Og jeg forstår fortsatt mannen din godt. Ja, jeg har bare en unghund, andre dyr, studier og jobb, men jeg er selv kronisk syk og vet hva det innebærer å ha migrene. Min mor har det også. Hun kaster opp og blir skikkelig dårlig. Hun var alene med 2-3 barn da hun hadde anfall. Pappa kunne ikke være borte fra jobb fordi mamma var syk, og der var hun enig i. Så det handler litt om innstilling og å takle situasjonen dere selv har satt dere i. Det virker som di er veldig opptatt av å være syk og bli tatt hånd om. Mannen din er interessert i den nye jobben og holder dere forsørget med penger. Ofte syns menn at barn under 1 år er vanskelig å forholde seg til så det vil nok komme seg.

 

Anonymous poster hash: f3168...ce9

[Anonym bruker]

Min mann hadde nok heller ikke blitt hjemme, tenker jeg.. Ikke mer enn én gang i året i alle fall.

Ellers er jeg takknemlig for at jeg ikke har migrene, det høres fælt ut! Og det er en snodig greie, er det ikke? For hva ER det egentlig?

 

Anonymous poster hash: 139e7...96e

[Anonym bruker]

Mannen kan jo ikke være hjemme flere dager i uka uansett årsak. Da blir han ikke videre populær hos arbeidsgiver og kolleger som må gjøre jobben hans. Jeg har også kraftig migrene uten at mannen ha mulighet til å være hjemme. Tror barnehageplass eller barnevakt er løsningen. Regner med at dere har barnesikret huset, slik at barnet kan bevege seg fritt i stua, mens du ligger på en madrass på stuegulvet. Og dere som synes mannen hørtes omsorgsfull ut; man slår ikke på lyset når noen har migreneanfall!

Anonymous poster hash: c70d3...4ba

[Anonym bruker]

Mannen har rett til å ta ut dager, men det er likevel sett på som rimelig irriterende på arbeidsplassen at man blir borte. Og jeg forstår fortsatt mannen din godt. Ja, jeg har bare en unghund, andre dyr, studier og jobb, men jeg er selv kronisk syk og vet hva det innebærer å ha migrene. Min mor har det også. Hun kaster opp og blir skikkelig dårlig. Hun var alene med 2-3 barn da hun hadde anfall. Pappa kunne ikke være borte fra jobb fordi mamma var syk, og der var hun enig i. Så det handler litt om innstilling og å takle situasjonen dere selv har satt dere i. Det virker som di er veldig opptatt av å være syk og bli tatt hånd om. Mannen din er interessert i den nye jobben og holder dere forsørget med penger. Ofte syns menn at barn under 1 år er vanskelig å forholde seg til så det vil nok komme seg.

 

Anonymous poster hash: f3168...ce9

Alle håndterer situasjoner forskjellig, og at din mor taklet migrenen annerledes enn jeg, er jo bare bra! Det finnes også grader av både hodepine, kvalme og også magesmerter ved migrene (blant flere andre ting også). Jeg kan også miste synet ved migrene, få sorte felter, "lysglimt" i sidesynet osv. Jeg er svimmel, og kan finne på å besvime opptil flere ganger i løpet av et anfall. Jeg blir såpass dårlig at jeg ikke klarer å ta hånd om noe barn, sånn er det bare. Og hadde du lest innlegget godt nok, er jeg overhodet ikke opptatt av å bli oppvartet og dullet med, - langt ifra! Jeg hater begge deler. Jeg vil at BArBYEN skal bli tatt hånd om på en ansvarlig måte. Alt handler til syvende og sist om babyen her, ikke om migrenen, meg eller mannen. Det handler om at noen må ta hånd om babyen, og når jeg ikke var i stand, så må da den andre forelderen kunne trå til. For det er jo hans barn også, jeg er ikke alene om å være forelderen hennes. 

 

Det andre du skriver har jeg ingen kommentar til. Jeg synes det er helt tatt ut av setting. Jeg har ikke skrevet noe om at mannen ikke klarer å forholde seg til babyen.

 

Anonymous poster hash: f5e3f...920

[Anonym bruker]

 

Mannen har rett til å ta ut dager, men det er likevel sett på som rimelig irriterende på arbeidsplassen at man blir borte. Og jeg forstår fortsatt mannen din godt. Ja, jeg har bare en unghund, andre dyr, studier og jobb, men jeg er selv kronisk syk og vet hva det innebærer å ha migrene. Min mor har det også. Hun kaster opp og blir skikkelig dårlig. Hun var alene med 2-3 barn da hun hadde anfall. Pappa kunne ikke være borte fra jobb fordi mamma var syk, og der var hun enig i. Så det handler litt om innstilling og å takle situasjonen dere selv har satt dere i. Det virker som di er veldig opptatt av å være syk og bli tatt hånd om. Mannen din er interessert i den nye jobben og holder dere forsørget med penger. Ofte syns menn at barn under 1 år er vanskelig å forholde seg til så det vil nok komme seg.

 

Anonymous poster hash: f3168...ce9

Alle håndterer situasjoner forskjellig, og at din mor taklet migrenen annerledes enn jeg, er jo bare bra! Det finnes også grader av både hodepine, kvalme og også magesmerter ved migrene (blant flere andre ting også). Jeg kan også miste synet ved migrene, få sorte felter, "lysglimt" i sidesynet osv. Jeg er svimmel, og kan finne på å besvime opptil flere ganger i løpet av et anfall. Jeg blir såpass dårlig at jeg ikke klarer å ta hånd om noe barn, sånn er det bare. Og hadde du lest innlegget godt nok, er jeg overhodet ikke opptatt av å bli oppvartet og dullet med, - langt ifra! Jeg hater begge deler. Jeg vil at BArBYEN skal bli tatt hånd om på en ansvarlig måte. Alt handler til syvende og sist om babyen her, ikke om migrenen, meg eller mannen. Det handler om at noen må ta hånd om babyen, og når jeg ikke var i stand, så må da den andre forelderen kunne trå til. For det er jo hans barn også, jeg er ikke alene om å være forelderen hennes. 

 

Det andre du skriver har jeg ingen kommentar til. Jeg synes det er helt tatt ut av setting. Jeg har ikke skrevet noe om at mannen ikke klarer å forholde seg til babyen.

 

Anonymous poster hash: f5e3f...920

 

Jeg er HI, forresten.

 

Anonymous poster hash: f5e3f...920

[Siamese Hellhound]

Synes han burde tatt mer hensyn, jeg. Det høres ut som om han er veldig ambisiøs i jobben sin, og sikkert vil gjøre et godt inntrykk der, særlig siden han kanskje er ganske ny i jobben?

 

Kanskje det ikke er så 'barnevennlig' miljø på jobben hans heller? Hva skal dere gjøre når ungen er hjemme fra bhg med vannkopper etter den tredje forkjølelsen på rappen, er det bare dine sykedager som skal brukes? Setter det på spissen nå, men det å være småbarnsfar er ikke nødvendigvis så lett å kombinere med alle slags jobber hvis man ikke har en kone man kan lene seg på 110%. Hvis man er så dårlig som det høres ut som du er, er det jo faktisk uforsvarlig å gå fra dere.

 

Og jadda, det finnes sikkert noen som har vært hjemme med migrene og fire ettåringer samtidig som de fikk gjort unna både julebaksten og storrengjøringa, men det synes jeg du skal gi blanke i.

[Anonym bruker]

 

Mannen kan jo ikke være hjemme flere dager i uka uansett årsak. Da blir han ikke videre populær hos arbeidsgiver og kolleger som må gjøre jobben hans. Jeg har også kraftig migrene uten at mannen ha mulighet til å være hjemme. Tror barnehageplass eller barnevakt er løsningen. Regner med at dere har barnesikret huset, slik at barnet kan bevege seg fritt i stua, mens du ligger på en madrass på stuegulvet. Og dere som synes mannen hørtes omsorgsfull ut; man slår ikke på lyset når noen har migreneanfall!

 

Anonymous poster hash: c70d3...4ba

 

Jeg har aldri bedt ham om å være hjemme flere ganger i uken. Dette var første gangen i hele mitt liv hvor jeg har bedt ham om å være hjemme. Jeg har to ganger tidligere i år spurt om han har mulighet til å komme hjem fordi jeg er dårlig, men han svarte nei begge gangene, og det godtok jeg uten noe om og men, og måtte finne andre løsninger. Før barnet kom, har jeg aldri ytret et eneste ord om at jeg ønsker ham hjem fordi jeg er syk. 

 

Hvordan kan du skrive at du har migrene, og så klarer du å ligge på en madrass på gulvet? Huset er barnesikret, ja, men barnet er ustødig, hun er 9 måneder gammel, reiser seg hvor enn hun kommer til, faller og slår seg litt, tipper over når hun sitter osv... Og jeg ville aldri lagt meg tilgjengelig for henne på den måten (på en madrass på gulvet), jeg ville blitt brukt som biteleke og klatrestativ, jeg ville blitt dratt helt voldsomt i håret (hun elsker hår), og hun ville blitt ekstremt irritert om jeg ikke ville herjet med henne. Jeg er ganske mye på gulvet med henne hver eneste dag, jeg vet hvordan det er! Det er også lyst i stua, mitt verste mareritt under migreneanfall. For å ikke snakke om lydnivået på barnet... Når bare klokken i stua driver meg hinsides all smerte øret/hodet føles å takle, kan du tenke deg hva som skjer med en unge som puster og hyler deg i øret mens hun drar i håret ditt, og putter det i munnen? 

 

Anonymous poster hash: f5e3f...920

[Anonym bruker]

Som sagt, jeg har også sterke migreneanfall, så jeg vet hva du går gjennom. Nei, det er ikke den optimale løsning å legge seg midt i skuddlinja, men det er eneste løsningen her i alle fall. Kan jo ikke ligge alene på soverommet, mens barna romsterer rundt i stua. Man presser seg gjerne litt ekstra når man må.

Anonymous poster hash: c70d3...4ba

[Anonym bruker]

Jeg har en mann som ikke akkurat tar hensyn til en, så jeg skjønner deg godt. Jeg synes han burde ta hensyn til deg, virker på innleggene dine som du ikke akkurat ber han være hjemme så ofte.

Anonymous poster hash: ea109...2bc

[Anonym bruker]

Synes han burde tatt mer hensyn, jeg. Det høres ut som om han er veldig ambisiøs i jobben sin, og sikkert vil gjøre et godt inntrykk der, særlig siden han kanskje er ganske ny i jobben?

 

Kanskje det ikke er så 'barnevennlig' miljø på jobben hans heller? Hva skal dere gjøre når ungen er hjemme fra bhg med vannkopper etter den tredje forkjølelsen på rappen, er det bare dine sykedager som skal brukes? Setter det på spissen nå, men det å være småbarnsfar er ikke nødvendigvis så lett å kombinere med alle slags jobber hvis man ikke har en kone man kan lene seg på 110%. Hvis man er så dårlig som det høres ut som du er, er det jo faktisk uforsvarlig å gå fra dere.

 

Og jadda, det finnes sikkert noen som har vært hjemme med migrene og fire ettåringer samtidig som de fikk gjort unna både julebaksten og storrengjøringa, men det synes jeg du skal gi blanke i.

Han er ganske ny i den stillingen han har, men han har vært i samme firma lenge. De på jobben hans er faktisk utrolig hyggelige. Var nettopp på julebord med dem. De er kanskje 20 ansatte, og alle har barn som er over 14, men de fleste har voksne barn. På julebordet fikk jeg høre av flere at jeg var utrolig tålmodig som orket å leve med en som jobbet slik som mannen min gjør, og da selv direktøren sa det til meg, synes jeg det sier litt om innsatsen hans (som igjen bunner i prioriteringer). Amibiøs er han jo, men han har ikke mulighet til å komme seg høyere opp nå, med mindre han utdanner seg enda mer, og det har han ingen planer om foreløpig. 

 

Siden du spør "på spissen", kan jo jeg svare "på spissen". Jeg har faktisk spurt ham om nøyaktig det samme. Jeg sa at det ikke var sikkert jeg hadde mulighet til å alltid være hjemme. Han ble litt småstresset, og sa at det ikke var sikkert jeg fikk meg en så viktig jobb som hans i fremtiden... 

 

HI

 

Anonymous poster hash: f5e3f...920

[Våryr ✿]

Håper ikke de finner noe på MR'en! Det må være veldig vanskelig for deg Sender deg en god klem!

 

Jeg syns mannen din oppførte seg som en stor drittsekk! det er ikke så veldig koselig å få hjelp, når mannen samtidig banner og slår i gulvet.

 

Jeg er selv plaget med migrene. Men får heldigvis forebyggende medisin som hjelper. Så jeg har svært sjelden anfall. Men på det verste har jeg kastet opp, ikke klart å se skikkelig, ikke tålt verken lys eller lyder. Og man kommer seg ikke ut av senga.

 

De som kommenterer at de kan forstå mannen din, har enten ikke hatt migrene selv. For man kan umulig forestille seg hvor jævlig det faktisk er!! Eller så leste de ikke innlegget ditt skikkelig.

 

Jeg hadde ikke godtatt slik oppførsel fra mannen min! Han har ikke mye respekt for deg, når han bare kjører på jobb. Og du må ringe naboen, for du kan ikke ta vare på babyen. Det må ha vært fælt for deg! Det minste han kunne gjort, var å ringe til noen selv.

 

hehe, må le av hun som sammenligner hund og baby ved migrene anfall. Hunder og babyer kan sammenlignes på noen områder. Men IKKE i dette tilfellet. Vi har selv en hund.

[Anonym bruker]

 

Som sagt, jeg har også sterke migreneanfall, så jeg vet hva du går gjennom. Nei, det er ikke den optimale løsning å legge seg midt i skuddlinja, men det er eneste løsningen her i alle fall. Kan jo ikke ligge alene på soverommet, mens barna romsterer rundt i stua. Man presser seg gjerne litt ekstra når man må.

 

Anonymous poster hash: c70d3...4ba

 

Å presse seg litt ekstra gjør jeg jo hver eneste gang jeg har ille migrene. Det er når det ekstra jeg har å gi, ikke er nok, at jeg har bedt ham om å være hjemme. 

 

HI

 

Anonymous poster hash: f5e3f...920

[Våryr ✿]

 

Siden du spør "på spissen", kan jo jeg svare "på spissen". Jeg har faktisk spurt ham om nøyaktig det samme. Jeg sa at det ikke var sikkert jeg hadde mulighet til å alltid være hjemme. Han ble litt småstresset, og sa at det ikke var sikkert jeg fikk meg en så viktig jobb som hans i fremtiden... 

 

HI

 

Anonymous poster hash: f5e3f...920

 

Fy flate! Jeg hadde aldri klart å leve med en slik egoist!!

[Anonym bruker]

Håper ikke de finner noe på MR'en! Det må være veldig vanskelig for deg Sender deg en god klem!

 

Jeg syns mannen din oppførte seg som en stor drittsekk! det er ikke så veldig koselig å få hjelp, når mannen samtidig banner og slår i gulvet.

 

Jeg er selv plaget med migrene. Men får heldigvis forebyggende medisin som hjelper. Så jeg har svært sjelden anfall. Men på det verste har jeg kastet opp, ikke klart å se skikkelig, ikke tålt verken lys eller lyder. Og man kommer seg ikke ut av senga.

 

De som kommenterer at de kan forstå mannen din, har enten ikke hatt migrene selv. For man kan umulig forestille seg hvor jævlig det faktisk er!! Eller så leste de ikke innlegget ditt skikkelig.

 

Jeg hadde ikke godtatt slik oppførsel fra mannen min! Han har ikke mye respekt for deg, når han bare kjører på jobb. Og du må ringe naboen, for du kan ikke ta vare på babyen. Det må ha vært fælt for deg! Det minste han kunne gjort, var å ringe til noen selv.

 

hehe, må le av hun som sammenligner hund og baby ved migrene anfall. Hunder og babyer kan sammenlignes på noen områder. Men IKKE i dette tilfellet. Vi har selv en hund.

Takk for veldig oppløftende svar! Jeg synes det var litt ekkelt på undersøkelsen, hvor legen ba meg om å gjøre en rekke øvelser, og det gikk ganske... rett vest. Jeg kunne SE han var bekymret bak brillene. Særlig når øvelsene måtte gjentas, igjen og igjen, og det gikk likevel ikke som det burde. 

 

Mannen min er vanligvis helt fantastisk. Han har endret seg etter han fikk den nye stillinga, men av og til glimter han til igjen, hvor han er den gode mannen jeg forelsket meg i. Av og til når han kommer hjem, har han med seg pizza/pizzaingredienser (jeg elsker pizza), eller sjokolade (vi spiser vanligvis ikke sånt, men det er det beste jeg får (det kan faktisk også trigge migrene, men det har ikke hatt noen effekt å slutte med sjokolade for min del))... Så sier han unnskyld for at han er sen/har jobbet mye i det siste. Så lager han god mat til oss, og kanskje vi ser en film. 

Han hjelper til hjemme om jeg spør, eh, vel, det hender jeg må mase litt, men han gjør det, og han kan stå opp med babyen i helgene (etter at jeg har vekket ham, selvfølgelig, for å få ham opp av sengen). Han viser at han er glad i både babyen og meg, og sier det ofte. 

 

 

HI

 

Anonymous poster hash: f5e3f...920

[Anonym bruker]

 

 

Siden du spør "på spissen", kan jo jeg svare "på spissen". Jeg har faktisk spurt ham om nøyaktig det samme. Jeg sa at det ikke var sikkert jeg hadde mulighet til å alltid være hjemme. Han ble litt småstresset, og sa at det ikke var sikkert jeg fikk meg en så viktig jobb som hans i fremtiden... 

 

HI

 

Anonymous poster hash: f5e3f...920

 

Fy flate! Jeg hadde aldri klart å leve med en slik egoist!!

 

Han er egentlig ingen egoist, men han virker ikke alltid til å klare å se annet enn sin egen situasjon. Han takler stress dårlig, og han har en stressende jobb. Han har tidsfrister, og av og til kan det stå om prosjekter til millioner av kroner. Så jeg forstår jo at jobben hans er viktig, men det var en fryktelig provoserende ting å si. 

 

HI

 

Anonymous poster hash: f5e3f...920

[Anonym bruker]

Jeg må si jeg forstår mannen din veldig godt i dette tilfellet. Jeg er selv kronisk syk og har dager hvor jeg bare må bli i sengen. Har ikke barn, men dyr, jobb og studier. Mannen min kan ikke bli borte fra jobb fordi jeg er dårlig og det kan heller ikke mannen din med mindre han tar permisjon fordi du ikke kan ta deg av ungen selv. Han har sikkert en hel del å gjøre på jobben og dere er nok også ganske avhengig av inntekten ettersom du er i ulønnet permisjon.

 

Hvis du er så dårlig som du sier så må mannen din ta ut permisjon fordi du ikke klarer å ta vare på barnet alene. Jeg forstår heller ikke hvorfor dere har satt dere selv i denne situasjonen når dere er klar over hva det kan føre til. Det er veldig uheldig hvis mannen din plutselig må egenmelde seg hele tiden pga deg.

 

Må også si at mannen din er svært omtenksom som ordnet frokost, medisiner, babyen med mat/bleie osv.

 

Ville virkelig tenkt meg om før jeg gikk fra den mannen. Da blir du alene med anfall og ansvar for barnet. Da er du helt helt alene dersom du får anfall og har ingen mann å sutre til.

 

 

 

Anonymous poster hash: f3168...ce9

 

 

Mannen har rett til å ta ut dager, men det er likevel sett på som rimelig irriterende på arbeidsplassen at man blir borte. Og jeg forstår fortsatt mannen din godt. Ja, jeg har bare en unghund, andre dyr, studier og jobb, men jeg er selv kronisk syk og vet hva det innebærer å ha migrene. Min mor har det også. Hun kaster opp og blir skikkelig dårlig. Hun var alene med 2-3 barn da hun hadde anfall. Pappa kunne ikke være borte fra jobb fordi mamma var syk, og der var hun enig i. Så det handler litt om innstilling og å takle situasjonen dere selv har satt dere i. Det virker som di er veldig opptatt av å være syk og bli tatt hånd om. Mannen din er interessert i den nye jobben og holder dere forsørget med penger. Ofte syns menn at barn under 1 år er vanskelig å forholde seg til så det vil nok komme seg.

 

Anonymous poster hash: f3168...ce9

 

Dette har jeg aldri sagt til noen før her inne, men nå skal jeg gjøre det:

 

Du virker emosjonelt utfordret. Dette du skriver her er svært umodent og lite empatisk, mye er også direkte feil, og det er provoserende lesing. De fleste arbeidsplasser består av mennesker og arbeidsledere som setter pris på at de ansatte har nok anstendighet i kroppen at de prioriterer sine barns ve og vel ved sykdom, enten hos barnet eller barnepasser. Ærlig talt! Jeg orker ikke å gå inn og plukke på det du skriver i detalj, men jeg synes det er viktig at du får høre at du er en uopplyst og selvopptatt mægge! 

 

Anonymous poster hash: ad86f...e34

[Anonym bruker]

 

 

Jeg må si jeg forstår mannen din veldig godt i dette tilfellet. Jeg er selv kronisk syk og har dager hvor jeg bare må bli i sengen. Har ikke barn, men dyr, jobb og studier. Mannen min kan ikke bli borte fra jobb fordi jeg er dårlig og det kan heller ikke mannen din med mindre han tar permisjon fordi du ikke kan ta deg av ungen selv. Han har sikkert en hel del å gjøre på jobben og dere er nok også ganske avhengig av inntekten ettersom du er i ulønnet permisjon.

 

Hvis du er så dårlig som du sier så må mannen din ta ut permisjon fordi du ikke klarer å ta vare på barnet alene. Jeg forstår heller ikke hvorfor dere har satt dere selv i denne situasjonen når dere er klar over hva det kan føre til. Det er veldig uheldig hvis mannen din plutselig må egenmelde seg hele tiden pga deg.

 

Må også si at mannen din er svært omtenksom som ordnet frokost, medisiner, babyen med mat/bleie osv.

 

Ville virkelig tenkt meg om før jeg gikk fra den mannen. Da blir du alene med anfall og ansvar for barnet. Da er du helt helt alene dersom du får anfall og har ingen mann å sutre til.

 

 

 

Anonymous poster hash: f3168...ce9

Mannen har rett til å ta ut dager, men det er likevel sett på som rimelig irriterende på arbeidsplassen at man blir borte. Og jeg forstår fortsatt mannen din godt. Ja, jeg har bare en unghund, andre dyr, studier og jobb, men jeg er selv kronisk syk og vet hva det innebærer å ha migrene. Min mor har det også. Hun kaster opp og blir skikkelig dårlig. Hun var alene med 2-3 barn da hun hadde anfall. Pappa kunne ikke være borte fra jobb fordi mamma var syk, og der var hun enig i. Så det handler litt om innstilling og å takle situasjonen dere selv har satt dere i. Det virker som di er veldig opptatt av å være syk og bli tatt hånd om. Mannen din er interessert i den nye jobben og holder dere forsørget med penger. Ofte syns menn at barn under 1 år er vanskelig å forholde seg til så det vil nok komme seg.

 

Anonymous poster hash: f3168...ce9

Dette har jeg aldri sagt til noen før her inne, men nå skal jeg gjøre det:

 

Du virker emosjonelt utfordret. Dette du skriver her er svært umodent og lite empatisk, mye er også direkte feil, og det er provoserende lesing. De fleste arbeidsplasser består av mennesker og arbeidsledere som setter pris på at de ansatte har nok anstendighet i kroppen at de prioriterer sine barns ve og vel ved sykdom, enten hos barnet eller barnepasser. Ærlig talt! Jeg orker ikke å gå inn og plukke på det du skriver i detalj, men jeg synes det er viktig at du får høre at du er en uopplyst og selvopptatt mægge!

 

Anonymous poster hash: ad86f...e34

Må si meg enig med hun over meg her. Du skriver som du har vett til. Du har ikke unger selv engang. Ikke prøv å tro du vet hvordan det er å være syk samtidig som du har unger. Det er klin umulig å sette seg inn i situasjonen. Å ja, jeg vet hva JEG snakker om. Jeg har migrene og tre barn, to hunder og er selvstendig næringsdrivende dog hjemme i permisjon. Jeg har også en normal mann som faktisk er hjemme når jeg trenger han. Om det gjelder meg eller unga. Det er det et realt mannfolk gjør.

 

Anonymous poster hash: 75d5e...4d7