Migrene, og mannen bare dro (langt)

[Anonym bruker]

Jeg har skrevet et innlegg her før om migrene. Jeg har det ganske ofte, men som oftest så klarer jeg å håndtere hverdagen. I det forrige innlegget skrev jeg at mannen aldri kom hjem når jeg hadde migrene, og heller aldri ble hjemme. Jeg skrev at jeg ofte måtte ringe min mor for å få avlastning de verste dagene. De fleste svarene gikk ut på at jeg måtte forklare mannen hva migrene var, og at når anfallet var såpass ille at jeg ble sengeliggende, måtte jeg gi beskjed til mannen, tydelig beskjed alla "du MÅ komme hjem NÅ". 

Jeg har en baby på 9 måneder hjemme.

Igår var den "store migrenedagen", hvor jeg faktisk var sengeliggende. Jeg følte meg elendig. Klarte ikke stå oppreist, spise, ingenting. Jeg våknet med migrene, og mannen var ikke dratt på jobb enda. Jeg sa ifra til ham at idag var han nødt til å bli hjemme. Jeg var så dårlig. Han svarte ikke, han gikk bare ut på kjøkkenet, lagde mat til meg, og tok med inn drikke sammen med en ny migrenemedisin jeg prøver ut. Han vet jeg ikke får ned en bit når jeg er så dårlig, men tok imot migrenemedisinen (første gangen jeg brukte den). 
Babyen våknet mens jeg lå der, så han fikk skiftet bleie og gitt flaske. Etter det, tok han babyen med inn til meg, skrudde på lyset, og la babyen i senga sammen med meg, og lurte på om han kunne dra på jobb nå. Jeg sa nei, jeg sa jeg fremdeles var kjempedårlig, og at medisinen ikke hadde virket enda. Baby ble trøtt, så han la henne. 
Så gikk det litt tid, kanskje ti minutter, så kom han inn til meg igjen, maste om jeg var fin nå da. Nei, sa jeg, for jeg merket ingen bedring. Da skrudde han på lyset nok en gang, tvang meg til å sitte oppreist i senga, og satt tallerkenen på fanget mitt. - Spis, sa han. - Det hjelper alltid med mat, det vet du. Og sant nok, det har innimellom hjulpet litt med mat, men kun ved de tilfellene hvor jeg faktisk klarer å spise... 
Jeg prøvde. Jeg trykket i meg en bitteliten bit, men den kom nesten i retur. Jeg sa jeg ikke klarte det, og da tok han bare med seg maten og drikken ut, og var faktisk illsint. Han smalt med dørene på kjøkkenet, og bråkte helt forferdelig. Baby våknet av oppstyret, og han strevde med å få henne til å sovne igjen. 
Når baby sovnet, kom han inn igjen til meg, og ville vite om han kunne dra på jobb snart. Jeg sa at om jeg ikke hadde forklart migrenen godt nok for ham, burde han lese litt om det på nettet. 
Han ble illsint igjen, fortalte hvor stresset han var, hvor mye han hadde å gjøre på jobben osv. Jeg svarte ikke, jeg var såååå dårlig. Så han ble enda sintere, går ut i stua og setter seg. Jeg hører han sukke og stønne. Så hører jeg at han begynner å trave frem og tilbake, tramper hælene godt i gulvet... Så hører jeg plutselig at han SLÅR i gulvet! Jeg skjønner ikke hva annet den lyden kan ha vært. Han stønnet og sukket samtidig, og bannet lavt. 
Så kom han inn til meg igjen, og spurte om han kunne få gå nå, for nå var jeg vel fin. Jeg sa jeg ikke var fin, det var ingen forskjell. Han sa at jeg kunne ringe han når som helst, så skulle han komme hjem igjen om jeg trengte han. Hadde jeg vært fungerende da, hadde jeg blitt så utrolig irritert, og sagt at han var en dumskalle... Jeg trengte han NÅ, og han var helt idiot som ikke skjønte det når jeg til og med sa at han måtte være hjemme!

Så han gikk ut i stua igjen, satt der ei stund, sukket og stønnet. Så hører jeg han trampe over gulvet, dørgrinden åpnes, og smelles igjen, så tramper han ned trappa, og så kjører han avgårde!

Jeg tenkte han trengte å koble av litt. Det var omkring 30 minutter til babyen pleide å våkne. Men så våknet babyen, og jeg var jo bare nødt til å ta meg av henne. Jeg prøvde å få tak i min mor, men hun var på jobb, og skulle i et par viktige møter, så hun kunne ikke dra derfra. Jeg endte opp med å ringe naboen, som heldigvis var hjemme, og kunne hjelpe meg litt. Mannen kom ikke hjem før på kvelden, og jeg er sikker på at han var på jobb. Jeg hadde lagt meg før han kom hjem (la meg samtidig med babyen, fordi jeg var så dårlig). 

Har ikke snakket med ham siden han dro, da jeg sov da han kom hjem (eller, våknet da han kom, men var ikke i form til å snakke, så jeg lukket bare øynene igjen), og sov da han dro idag tidlig. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vurderer å forlate ham (ikke kun pga dette, men et par andre ting også), for nå vet jeg at jeg ikke kan stole på ham. Han stiller ikke opp. Han skal liksom være en voksen mann! Vi må snakke sammen, men jeg har ikke ord for hva jeg føler. Jeg aner ikke hva jeg skal si. 

Beklager langt og kanskje rotete innlegg, jeg er bare helt boblete av følelser, og aner ikke hva jeg skal ta meg til. 

Anonymous poster hash: f5e3f...920

[Babykilo]

Familierådgivning. Bestill time sporenstreks. Og lykke til. Dere har mye å få snakket om.

[Anonym bruker]

Han er tydeligvis svært frustrert over å ha en kronisk syk ektefelle. Dere må dra på FVK. NÅ.

Anonymous poster hash: 239f7...3de

[Anonym bruker]

Jeg skjønner deg, og jeg skjønner han.

 

Dere må få snakket om dette her. Ta kontakt med FVK som de andre har nevnt her.

 

 

 

Anonymous poster hash: aa3d1...3dd

[Anonym bruker]

Mannen min klarer ikke selv etter mer enn ti år å sette seg helt inn i hvordan jeg har det når jeg har migrene, og hva som hjelper eller ikke hjelper. Han har imidlertid ingen problem med å ta instruksen om at han trengs hjemme når det røyner på, og han vet veldig godt at det ikke nytter å mase eller forstyrre når jeg har lagt meg til i senga. Og det skulle bare mangle - enhver idiot som kan lese burde klare å ta til seg noe av all den informasjonen som finnes om migrene på nett.

 

Jeg er ikke den som roper "kast han på hue ut" i tide og utide, men jeg må innrømme at jeg hadde hatt store problemer med å leve sammen med en person som så til de grader ikke evner å se lenger enn sin egen nese. Jeg vet ikke hvordan han er mot deg ellers, men her trengs det definitivt en wake-up call og at du setter hardt mot hardt. FVK er absolutt en fin start!

Anonymous poster hash: aeaf6...361

[Anonym bruker]

Jeg ahr slev migrene og forstår frustrasjonen din!

 

Samtidig forstår jeg mannen din også. Han har faktisk en jobb å passe, og han kan sannsynligvis ikke slippe alt han har i hendene hver gang du får anfall. og utfra hva du skriver her inne, så tyder det jo på at du har anfall rimelig ofte.

 

Her måtte mannen også være hjemme noen ganger når jeg var i permisjon og fikk anfall. Men det var kanskje snakk om et par tre ganger totalt i hele permisjonen. Hvis du har anfall mange ganger i måneden så kan du faktisk ikke bare forvente at mannen skal droppe alt av jobb og forpliktelser.

 

Et alternativ er f.eks at du sykmeldes og mannen tar over permisjonen på heltid eller deltid.

Anonymous poster hash: 9ea2f...491

[Anonym bruker]

 

Han er tydeligvis svært frustrert over å ha en kronisk syk ektefelle. Dere må dra på FVK. NÅ.

 

Anonymous poster hash: 239f7...3de

 

Ja, her tror jeg fvk ville vært den beste løsningen inntil videre. Ta kontakt, få deg en enetime, forklar problemet, ta deretter med deg mannen.

 

Anonymous poster hash: 30a2c...8de

[Anonym bruker]

Takk for svar, alle sammen. Jeg har migrene ganske ofte, men det er ikke ofte jeg ber ham om å komme hjem/bli hjemme. Anfallene varer heller ikke så lenge vanligvis, kanskje 2-4 timer, og kanskje 3-4 ganger i året varer det hele dagen. Det er først etter at babyen kom, jeg har spurt om han ikke kan komme hjem, og kun i de verste anfallene. Jeg har hatt migrene i årevis, og jeg har aldri brydd meg med å "være til bry" for han, og han har aldri brydd seg om når jeg har hatt migrene... 

Det er ikke aktuelt at han tar permisjon, til deg som nevner det. Jeg er i ulønnet permisjon nå, for barnehagestart er først neste høst, og han ønsket utsettelse av pappapermisjonen. 

Skal ta kontakt med FVK, og høre hva de sier, men skal snakke med mannen først, og høre om han kan tenke seg å ha samtale/r på FVK i det hele tatt... 


HI

Anonymous poster hash: f5e3f...920

[Anonym bruker]

Jeg vil bare si at jeg fikk migrene første gang når barnet var 1 år og hadde 3-4 anfall i uka. Jeg var også alenemor på denne tiden. Hadde ingen til å hjelpe meg heller. Men jeg gikk raskt til lege og fikk prøve forebyggende medisiner samt anfallsmedisiner. Heldigvis hadde jeg god effekt av begge deler. Tok noen uker før forebyggende medisiner begynte å virke skikkelig.

 

Hvilke medisiner har du begynt med nå?

 

Min samboer gjennom 6 år nå har heller ikke så veldig stor forståelse for min diagnose. Jeg kan heller ikke se for meg at han hadde blitt hjemme fordi jeg hadde migreneanfall. Men nå har jeg nok mildere anfall enn deg siden jeg går på veldig gode medisiner som er redningen.

 

Jeg tipper at mannen din er lei av disse anfallene dine og han ser på det dom bare hodepine. Men tviler at dette er det eneste som skurrer i forholdet deres...eller? Kan jo være andre ting i forholdet som gjør at han får din migrene oppi halsen?

 

 

Anonymous poster hash: dc1ea...dae

[Anonym bruker]

Hvor mange ganger har du bedt han om å være hjemme siden babyen ble født? 

 

 

Anonymous poster hash: 42aff...8b7

[Anonym bruker]

Jeg tror det er vanskelig for andre å sette seg inn i hvor smertefullt migrene er. Jeg har selv migrene og får talevansker, synsforstyrrelser og lammelser i tillegg til hodepinen og oppkast. Det er heldigvis lenge siden jeg har hatt det nå, men på det verste var hodepinen så grusom at jeg faktisk hadde lyst til å ta livet av meg selv. Det var verre enn å føde, rett og slett. Jeg tror mange dessverre tror det bare er som vanlig hodepine, og det er jo veldig leit om mannen din tenker det. Jeg hadde blitt veldig såret og lei meg om min mann ikke tok hensyn til meg når jeg var så dårlig og skjønner frustrasjonen din veldig godt! Jeg fikk forresten anfall etter jeg fikk barn, og da hadde jeg ikke hatt det på mange år, så tror slike ting kan trigge migrenen. Dere bør absolutt snakke om dette på en ordntlig måte når du ikke har anfall, slik at han forstår at du ikke gjør det for å være vanskelig, men at du virkelig trenger hjelp. Uansett synes jeg det er helt uakseptabelt å bare reise på den måten. Uansett om han er sint på deg, må han jo tenke på hva som er trygt for barnet.

Anonymous poster hash: d32bb...4e8

[Gjest]

Samme pokker hvor mange ganger hun har hatt migrene og bedt han om å være hjemme, så kan han faktisk være hjemme pga at omsorgspersonen er for syk til å ta seg av ungen.

 

Det å ha migrene er faktisk JÆVLIG og unner ingen å ha det. Mannen her har vært hjemme 2 ganger siden minsten kom til verden, og gjør det med glede, siden jeg ikke klarer å ta meg av en liten en.

 

Lykke til med mannen din HI

[Anonym bruker]

Jeg skjønner at mannen din blir frustrert hvis han må være hjemme fra jobben flere ganger i måneden. Jeg kan bare forestille meg hvor stresset jeg hadde blitt selv, hvis jeg stadig vekk måtte være hjemme. Spørs jo litt hvilken jobb han har kanskje? 

Anonymous poster hash: f6773...d0d

[skinnfilla]

Migrene setter meg helt ut, har ikke hatt mange anfall ,heldigvis.

Sist var i en begravelse til en klassevenninne.

Hodet verker så ille at jeg må " støtte" det, jeg kaster opp og må bare gå og sove noen timer.

 

Jeg skjønner han blir frustrert over å ikke kunne gå på jobb, om set er masse og gjøre og masse stress.

Og jeg skjønner deg veldig godt, tro meg...

Dere bør kanskje tenke på å skaffe en barnevakt å ringe , om du får anfall ofte.

Det er mange gode tilbud i større byer.

[Anonym bruker]

Da må vel nesten han ta permisjon da? Dersom du er for syk til å ta deg av barnet?

Anonymous poster hash: 42aff...8b7

[Anonym bruker]

Jeg er også plaget med migrene og vet hvor jævlig det er. Har vært nødt til å få mamma til å hente unger og ta seg av dem noen ganger, da jeg knapt klarer å ta vare på meg selv..

 

Har startet på forebyggende medisnin nå, blir litt svimmel innimellom men har blitt bedre. Anfallene kommer sjeldnere og er mildere, kanskje du burde prøve det?

Hadde blitt fryktelig irritert over mannen din ja, hvis det skjer titt og ofte kan jeg skjønne det men ikke ellers..

Anonymous poster hash: d79e8...598

[*Yuna*]

Dårlig gjort!

Skjønner at det er kjipt for mannen, men ærlig talt! Det er et barn som skal tas hånd om her, det går da foran hans jobb!

[Anonym bruker]

Har migrene selv, og har en liten en på 10mnd,jeg kaster opp ,fryser, tåler lys dårligere og det banker i hode mitt,men barnet kommer først,og faren må passe jobben sin.

Anonymous poster hash: 8f1ec...e61

[Anonym bruker]

Jeg skjønner faktisk mannen din veldig godt. Prøv å forstå han også.

 

Håper det ordner seg

 

Anonymous poster hash: ccc50...0c1

[Anonym bruker]

Husker her, at mannen hadde en periode der han var en del syk, og jeg måtte hjem fra jobb for å ta meg av barna. Det er greit nok noe ganger, men blir det veldig ofte, blir det såklart vanskelig ift jobb, hvor man også har et viktig ansvar. Selvfølgelig går familie før jobb, men allikevel er det en meget kinkig situasjon.

 

Jeg kan også godt skjønne deg, da du føler at han prioriterer jobb fremfor dere, og ikke tar migrenen din på alvor. Det er jo også veldig trasig, da migrene er en forferdelig tilstand der man ofte ikke klarer å ende omverdenen.

 

Begynn å ta forebyggende medisiner som fastlegen og deg avtaler, og få ordentlige anfallsmedisiner. Prøv så langt du kan å opprettholde gode søvneutiner (ja, veldig vanskelig med et lite barn, men her bør mannen ta mer ansvar) og les deg opp om migrene og forebygging. Få gjerne med mannen på dette når dere har ei god stund. Viktig at han ikke føler det blir mye mas rundt dette emnet hvis han ikke er der han forstår ennå.

 

Og for all del, familievernkontoret hjelper dere. Håper dere klarer å komme dere gjennom dette!

 

Anonymous poster hash: aa3d1...3dd

[Anonym bruker]

Ende omverdenen = ense omverdenen

 

Sikkert flere autokorrekt-feil her, men det klarer dere

 

Anonymous poster hash: aa3d1...3dd

[Anonym bruker]

Jeg må si jeg forstår mannen din veldig godt i dette tilfellet. Jeg er selv kronisk syk og har dager hvor jeg bare må bli i sengen. Har ikke barn, men dyr, jobb og studier. Mannen min kan ikke bli borte fra jobb fordi jeg er dårlig og det kan heller ikke mannen din med mindre han tar permisjon fordi du ikke kan ta deg av ungen selv. Han har sikkert en hel del å gjøre på jobben og dere er nok også ganske avhengig av inntekten ettersom du er i ulønnet permisjon.

 

Hvis du er så dårlig som du sier så må mannen din ta ut permisjon fordi du ikke klarer å ta vare på barnet alene. Jeg forstår heller ikke hvorfor dere har satt dere selv i denne situasjonen når dere er klar over hva det kan føre til. Det er veldig uheldig hvis mannen din plutselig må egenmelde seg hele tiden pga deg.

 

Må også si at mannen din er svært omtenksom som ordnet frokost, medisiner, babyen med mat/bleie osv.

 

Ville virkelig tenkt meg om før jeg gikk fra den mannen. Da blir du alene med anfall og ansvar for barnet. Da er du helt helt alene dersom du får anfall og har ingen mann å sutre til.

 

 

 

Anonymous poster hash: f3168...ce9

[Anonym bruker]

Jeg må si jeg forstår mannen din veldig godt i dette tilfellet. Jeg er selv kronisk syk og har dager hvor jeg bare må bli i sengen. Har ikke barn, men dyr, jobb og studier. Mannen min kan ikke bli borte fra jobb fordi jeg er dårlig og det kan heller ikke mannen din med mindre han tar permisjon fordi du ikke kan ta deg av ungen selv. Han har sikkert en hel del å gjøre på jobben og dere er nok også ganske avhengig av inntekten ettersom du er i ulønnet permisjon.

 

Hvis du er så dårlig som du sier så må mannen din ta ut permisjon fordi du ikke klarer å ta vare på barnet alene. Jeg forstår heller ikke hvorfor dere har satt dere selv i denne situasjonen når dere er klar over hva det kan føre til. Det er veldig uheldig hvis mannen din plutselig må egenmelde seg hele tiden pga deg.

 

Må også si at mannen din er svært omtenksom som ordnet frokost, medisiner, babyen med mat/bleie osv.

 

Ville virkelig tenkt meg om før jeg gikk fra den mannen. Da blir du alene med anfall og ansvar for barnet. Da er du helt helt alene dersom du får anfall og har ingen mann å sutre til.

 

 

 

Anonymous poster hash: f3168...ce9

Det du sier her, stemmer ikke. Alle med barn har rett til å være hjemme ti dager i året hvis barnet eller barnepasser er syk. HI har jo skrevet at det er snakk om 3-4 ganger i året.

 

Når barnet begynner i barnehage og begge er i jobb, kommer jo det samme dilemmaet opp: hvem skal være hjemme når barnet er syk? Ofte passer det veldig dårlig å være borte fra jobb, men man har ikke noe valg.

 

HI, som mange andre så foreslår jeg at dere prater med en nøytral tredjepart om dette, fvk er sikkert et godt forslag. Lykke til!

 

Anonymous poster hash: fd455...454

[Anonym bruker]

Forstår mannen godt! Synes han faktisk ikke høres jævlig ut da han steller ungen og lager frokost på sengen til deg. Henter medisiner osv for å hjelpe deg. Du er i ulønnet permisjon og han står for inntekten! Kommer helt an på hvilken jobb din mann har, men i de fleste yrker merkes det fort hvis man er borte fra jobb! Å selv om det kanskje ikke skulle vært slik så får det konsekvenser! Høres for meg ut som han har MYE å henge med i på jobben, deadline? Er frustrerende å ikke komme imål! Synes du burde få tak i en plan B iforhold til barnevakt! Ikke bare din mor! Høres kanskje lite empatisk ut iforhold til din sykdom, å at jeg setter jobben foran ungen! Det er ikke tilfellet, men ser godt hvor mannen din kommer fra! Så kanskje litt innsikt i hans situasjon også?

Er ganske sikker på at man ikke kommer noe vei ved å bare se sin side! Er enig i at han burde blitt hjemme og ikke viser mye forståelse for din situasjon ( eller du for hans!) . Så vil nok også anbefale parterapi! For er jo tydelig kommunikasjons svikt her...

 

Anonymous poster hash: 748e0...b3a

[Anonym bruker]

Jeg får prøve å svare så godt jeg kan her, og prøve å svare flere i samme slengen. 

Dette var FØRSTE gangen jeg ba ham om å være hjemme. To andre ganger har jeg spurt om han har mulighet til å komme hjem, men fått nei. Og det har vært ok, for da har jeg hatt min mor som kunne passe. Jeg har migrene ofte, jada, men han merker ikke mye til disse andre anfallene da jeg prøver å skjule dem for å ikke virke irriterende (jeg er veldig redd for å gjøre noe "stort" ut av meg selv). 

Han vil ikke ta ut permisjonen sin, det passer visstnok ikke inn med jobben hans akkurat nå... 

Jeg er faktisk til utredning på sykehuset, hvor jeg akkurat nå venter på å få tatt MR-bilde. Legen jeg var hos, fant reaksjonene mine på noen av testene litt bekymringsverdig. Diagnosen ser foreløpig ut til å være kronisk tensjonshodepine, om de ikke finner noe galt på MR-bildet. Av den grunn ble jeg tilbudt å gå på en type antidepressiva som visstnok skal ha effekt mot den slags hodepine, men fastlegen min var uenig om at jeg burde gå på dem før andre ting er utelukket (av grunner jeg ikke ønsker utdype). Jeg fikk ingen forebyggende medisin, men jeg fikk Cataflam for anfallene (tidligere har jeg brukt andre medikamenter, hvor ingen har hatt god effekt, og foreløpig virker det ikke som om Cataflam heller har noe særlig effekt). 

Til dere som sier jeg bør forstå mannen/sette meg inn i mannens situasjon; Tro meg, jeg gjør det! Jeg mener jo ikke noe vondt med å være syk, og hadde det ikke vært for den lille jenta våres, ville jeg kanskje ikke nevnt noe om migrenen engang! Men jeg er nødt til å tenke på barnet, og når man er sengeliggende, er det ikke bare-bare med en baby som reiser seg opp etter alt hun ser, alt skal utforskes, og det er full gass hele dagen. Jeg setter barnet høyere enn både mannen og jobben hans, så denne tråden handler ikke om at jeg ikke ser hans situasjon, - jeg ser på babyens situasjon, fordi det er det viktigste. 

Til deg som skriver at du forstår mannen godt, men ikke har barn selv, bare dyr, jobb og studier; Ja, jeg skriver bare, og det mener jeg. Jobb og studier, ok, det er forstår jeg. Men dyr? Jeg har også dyr. Jeg har to hunder, og de er snart ti år gamle. Jeg har hatt migrene i årevis, og det har aldri vært noe problem. Aldri om jeg hadde bedt mannen om å være hjemme pga hundene, ei heller fått noen andre til å passe dem. De klarer seg, de har vann i skåla, og får mat når mannen kommer hjem. De kan slippes ut i hagen denne ene dagen hvor jeg er syk. Hund og barn kan ikke sammenlignes, og i hvert fall ikke i denne situasjonen, mener jeg. Det er faktisk helt i grenseland til å bli idiotisk. Får du barn noen gang, vil du forstå bedre.

Til dere som mener mannen er så snill og hjelper med ungen osv; Ja, han var kjempegod, og jeg satt umåtelig pris på det. Men han vet at mat ikke hjelper når migrenen er så sterk, og han vet jeg ikke får ned en eneste bit. Når medisinen viste seg å ikke ha effekt, kunne ikke jeg late som om jeg var fin igjen akkurat. Jeg kunne da ikke velge at jeg skulle fortsette å være så syk! Så hva med resten av dagen da? Et par gode gjerninger på morgenen gjør meg ikke frisk resten av dagen, selv om alle skulle ønske det. Barnet trengte likefullt en omsorgsperson, og jeg var ikke i stand til å ta hånd om henne. Hvorfor skulle ikke far tatt henne denne gangen? Det er da hans barn også! Jeg er ikke alene om å være forelderen hennes. Hvorfor skulle jobb komme først i dette tilfellet?

Til dere som tenker at vi har flere problemer enn dette ene; Jada, dere har helt rett. Men alt var "perfekt" før han fikk denne stillingen, og før barnet kom. Han sier han setter barnet høyest (og meg), men det ender alltid opp med at det er jobben eller ham selv som går først. F.eks: - Jeg ser så lite til barnet, sier han. - Du kan jo komme hjem tidligere da, svarer jeg. Dette er faktisk en samtale vi har hatt mer enn èn gang. Han har flexitid på jobb, og har mulighet til å komme hjem 15.30. Han kommer tidligst hjem 16.30, men det vanligste er 17-17.30. 
- Ja, jeg kan jo det, sier han. Det som skjer, er at det går to dager hvor han er "flink", og så ender det opp med at han fremdeles kommer hjem tidligst 16.30. Ingen endring i lengden, med andre ord. Han sier på nytt at han treffer barnet lite, og at barnet virker litt skeptisk av og til, og synes det er sårt at barnet er veldig "mamma-mamma" for tiden. - Det er normalt i denne alderen, det, sier jeg, og vet ikke hvordan jeg skal reagere på at han synes barnet er skeptisk til ham. Det er sant da, barnet er skeptisk til ham i perioder. Særlig om far er mye sent hjemme. 
- Hvorfor ikke stå opp tidligere? spør jeg ham. - Men jeg får det ikke til, sier han. - Du må kanskje legge deg tidligere også, sier jeg. Å legge seg 23-00 er i seneste laget om man må opp kl 6, i hvert fall for ham. - Du kan legge deg når jeg vil legge meg, sier jeg. Jeg er stuptrøtt 21-21.30, men ofte holder han meg våken til senere. - Jeg er ikke trøtt så tidlig, sier han. Jeg forteller at han har muligheten til å endre det, for han er kjempetrøtt om morgenen, klarer ikke stå opp... Jeg sier han må endre rytmen litt, så blir det bedre, selv om det sikkert krever litt jobb for en som er smålig b-menneske. Han er jo enig i det da, men han faller alltid tilbake på at "jeg er ikke trøtt så tidlig"...
Jeg ser det sånn at han ikke bryr seg nok om baby til å engang prøve noe særlig på å endre døgnrytmen sin. Jeg sier ikke dette til ham altså, jeg har ikke lyst til å krangle om det. 

Vi fikk snakket sammen endel igår kveld. Han ga meg "lovnader" om bedre prioriteringer fremover, men det har skjedd før også, uten at noen endring er "tredt i kraft". Han virket til å forstå, i hvert fall litt, at han burde vært hjemme den dagen som nevnes i tråden her. Han kom med masse unnskyldninger om at de hadde besøk fra Kina og noe greier, men jeg forstod det også sånn at det ikke er viktig at han var der, bare at han burde. Vi snakket endel om migrenen også, og kanskje det denne gangen sank inn at det ikke er vanlig hodepine, men noe langt mer smertefullt og lammende. Han sa jeg ikke måtte være redd for å be ham om å være hjemme igjen, for nå forstod han bedre. Han kunne i det minste være hjemme til kl. 9 (han har som sagt flexitid på jobben), men at han da måtte jobbe lengre, men hadde litt tid før han var nødt til å dra. 

Så jeg krysser fingrene for at dette er løst til neste gang.


HI
 

Anonymous poster hash: f5e3f...920