hvordan har deres forhold blitt påvirket under prøverørsperioden?

[Anonym bruker]

Og i perioden som ufrivillig barneløs

 

Vårt forhold er i prinsippet sterkt. Jeg har derimot merket at forholdet har blitt dårligere etter beskjeden om at vi måtte ha prøverør for å kunne få barn. Dette temaet opptar meg og mine tanker hele tiden. Jeg er mye sint, hvorfor oss? Jeg føler jeg skyver mannen unna meg, jeg er innimellom dritt lei han. Føler det hadde vært lettere å rømt fra mannen

 

Samtidig, jeg elsker han. Det er han jeg vil ha familie med, men tenkt noe han ikke kan gi meg det jeg ønsker mest, barn

 

Hvordan var/er deres forhold i denne prosessen?

 

Anonymous poster hash: 0b2ac...bdc

[Ulykkesfuglen=lykke aug-11]

Har det samme her. Sliter med depresjon i tillegg og blir kjempe sint til tider. Skyver mannen min bort og kun tanke om barn som står i hodet.

[Mottivert]

Dette var en kjempe spennende og god tråd

 

For vår del har vi egentlig blitt enda nærmere hverandre, og fått et enda sterkere forhold. Helt klart er det tøft i periodene med hormonmedisin og neg test osv. Men vi er veldig flinke til å fokusere på andre ting når vi er i pauseperiodene, og vi er egentlig veldig kjærester vis det er forståelig. Altså vi finner på koselige ting, drar på helgeturer, kino, lager god mat ++ Slik har vi alltid vært, og tror kanskje vi er det enda mer nå. 

 

Det er ingen ting vi ikke kan snakke om, siden vi faktisk var nøtt til å finne oss i å lage barn på en litt utradisjonell måte. Vi har også måttet snakket om hvor langt skal vi gå, klarer vi å leve sammen bare jeg og han? Som sagt dette har egentlig ført oss nærmere hverandre. Vi har blitt kjent med hverandre på en annen måte, og enda bedre enn vi gjorde før.

 

Min kjære er uten tvil klippen min, og han har sett meg kjempe sårbar og langt nede, men likevel klarer han å være rolig å løfte meg opp igjen. Så jeg må si at dette har styrkes oss enda mer. 

 

Vi har vært gjennom noen runder med pergo, jeg har PCOS. 3 uttak, 2 innsett, et avbrutt, et kjemisk, et på frys nå, og en liten spire i magen. Vi tørr ikke håpe enda, skal på ul om en uke, er da i uke 7, og håper på å få se et dunkende hjerte <3

[Opp]

Vi er veldig nærme hverandre og har vært sammen i 10 år . Men mannen min er veldig følsom og når jeg er lei meg og deprimert pga barnløsheten og prater m han, greier han ikke helt å "backe" meg opp og sier at jeg bør vise mer hensyn til han for han blir i dårlig humør og lei seg når jeg prater så mye om sorgen og fortvilelsen min. Synes det er vanskelig, har jo ingen andre å prate med. Jeg greier å backe han opp når han har det vanskelig, men han greier ikke å backe opp meg. Er lei meg idag og har akkurat pratet m han, nå er jeg enda mer lei meg, begynte å gråte og må sitte på do på jobben å prøve å komme meg. Kan jo ikke vise meg helt opphoven m rød øyne her på jobb. Det er dumt at det blir sånn.

[Anonym bruker]

Jeg og mannen hadde et sterk og godt forhold før vi startet med assistert befrukting, men i løpet av prosessen er vi kommet nærmere hverandre og blitt enda stekere sammen. Vi har hatt våre opp og nedturer underveis i prøvingen, jeg har ikke vært lett å leve med!! Fra vi startet med behandlingen har jeg vært et hormontroll som ikke alltid klarer å ha kontroll på følelsene mine! I det ene øyblikket ser det ut som jeg koser meg, mens i det andre kan jeg trekke meg unna bare for å grine… Har selv vært deprimert og mer nedfor enn hva jeg kanskje har ville innrømt for meg selv… 

 

Mannen har vært en enorm støtte og en god samtale partner. For han har det vært viktig at jeg har kunne fått snakke ut om mine følelser og han har respektert at jeg har hatt det vondt. Mannen har også fått snakke om sine følelser og fått utløp for sin frustrasjon i forhold til dette med forsøk…

 

Han har beskymret seg mye for dette med å klare å levere "varene" den dagen det gjelder. I begynnelsen sa han ingenting, da han følte jeg gikk igjennom alt det tøffe! Han skulle jo "bare" runke i en kopp… Hvorfor skulle han klage? Ikke har det vært enkelt for han å se at jeg har vært langt nede, lei, deprimert og hatt smerter. Heldigvis har jeg en mann som åpnet seg da vi en kveld snakket sammen. Jeg var litt irritert og sur på han fordi han aldri sa noe og aldri sa hva han tenkte på… Men tilslutt kom det….

 

Vi har innemellom forsøkene forkusert på å være kjærester og gjøre kjæreste ting! Vi har benyttet sjansen til å gå på konserter, show, reise, spillkvelder, ut å spise, kino, +++…. Det tok litt tid før vi innså at det også var viktig å pleie forholdet i prosessen  Vi har prøvd å utnytte den fleksibiliteten vi har hatt uten barn og snu til noe positivt.. 

 

Et år etter vi startet med første forsøk var vi heldig og det klaffet! Begynnelsen av svangerskapet var tøft, men nå går ting bra Jeg tar meg selv i smile og le uten grunn! Mannen, venner, kollegaer, familie og beskjente har alle kommentert at jeg ser lykkelig ut og at jeg endelig er kommet tilbake til gamle meg!!  

 

Jeg sender babystøv og ønsker dere som forsatt prøver masse lykke til i veien mot ønskebarnet  

Anonymous poster hash: ed032...b74