Hva mener dere om kresne mennesker matveien? :)

[Anonym bruker]

Kan det vokses vekk fra?

Har selv vært kresen som tenåring osv, men kjenner de som fortsatt ikke gidder smake på ting og som rett og slett er vanskelige.

 

Dette er ikke ment for å krangle, men hva mener dere?

Jeg trodde ALDRI jeg skulle like pinnekjøtt,poteter, fisk, vin, grønnsaker osv osv osv.

Men har da prøvd ut mer fordi jrg er blitt eldre og har barn selv. Og jeg innrømmer faktisk det at jrg brått liker ting etter å ha prøvd ut

 

Men noen er såååå umulige, kan jo ikke by på noe. Og ingen blir enige om hvor vi skal spise ute engang.

 

Noe er lov å ikke like, og selvsagt ikke tåle.

Men noe er det vel mulig å prøve å lære seg på nytt igjen?

Venninna mi liker ikke noe fisk så barna får det ikke men man kan faktisk lage flere gode varianter, bombesikker på at noe ville falt i smak!

 

 

 

Anonymous poster hash: 39028...b71

[Anonym bruker]

Jeg har også vært vanskelig i matveien, men etter å ha reist en del så har jeg lært meg å like mye jeg ikke engang ville vurdert å smake på før. Etter å ha vært flere turer i Thailand har jeg feks blitt veldig glad i sterk mat og masse grønnsaker jeg ikke kunne fordra tidligere Er også en del ting jeg ikke likte før som jeg syns er kjempe godt nå

 

Anonymous poster hash: fd150...14f

[Anonym bruker]

Tenker at vi mennesker er forskjellige

 

Anonymous poster hash: e1b42...d08

[Anonym bruker]

Jeg kjenner ei som omentrent ikke spiser noe. Det er mulig hun er høysensitiv på matsida, men samtidig har hun fortalt historier fra barndommen som helt klart tyder på et barn og ikke minst ungdom som brukte mat som makt. Samtidig oppfatter jeg det som et barn/ ungdom som trengte noe for å beskytte seg selv.

 

Hun er på mange måter oppegånde og lever i dag et trygt liv. Men hun nekter å smake på nye ting og spiser nesten ingen ting av det mannen lager. Noe som er snyd fordi han lager helt fantastisk mat, som kun består av rene smaker, men med gode kombinasjoner.

 

Nå er hun på vei til å overføre dette på sin datter. I sommer ville ikke datteren spise noen ting - til slutt gikk mor til innkjøp av sjokoladepålegg, og det spiste ungen på høykant. Alt som serveres til det barnet er søte ting til pålegg, sjokolademelk å drikke, yoghurt flere ganger om dagen, pølser til middag osv. Når vi er der så inkluderes barna aldri i voksen middagen - de får ofte servert mat først og da stort sett grillpølser...

Anonymous poster hash: eb3e9...e1e

[Anonym bruker]

Plagsomt... Spiser selv det meste og er veldig glad i god mat. Samboeren er verdens mest kresne. Smaker sjelden på noe nytt, og spiser ikke ting som ikke er tilberedt på akkurat rette måten. Veldig vanskelig å få til varierte måltider her i gården ja... Kjedelig når jeg er så glad i mat (om ikke annet då hjelper det sikkert til at jeg ikke er smellfeit da)... Jenta vår på 19 mnd spiser alt, og har hittil ingen tegn til å arve særheten til faren

 

Anonymous poster hash: bfa99...dc4

[Anonym bruker]

Jeg var superkresen som liten, jeg haaaaatet middag over alt på jord. Jeg er fremdeles ganske kresen, og har vanskelig for å like enkelte ting, men jeg prøver ut nye smaker nå i hvert fall. Jeg selv irriterer meg over kresne folk, jeg har ei venninne som er der, og hun bare blånekter å smake noe nytt. Det er dumt, for enkelte ting jeg hatet, før jeg hadde smakt det, viste seg å være kjempegodt. Dressing var en overraskelse for min del, jeg hatet det, men nå bruker jeg det på taco, pizza, salat... Når enn muligheten byr seg, egentlig. 

Anonymous poster hash: 8c3fd...64a

[Anonym bruker]

Sorry, men veldig kresne mennesker er det mest usjarmerende og sære jeg kan tenke meg. Helt greit å ikke like mer spesielle ting som innmat, snegler og froskelår, men voksne folk bør kunne spise det meste av mat uten å rynke på nesa. 

Anonymous poster hash: 25d05...259

[Anonym bruker]

Når det er snakk om voksne mennesker som ikke har allergi, gluteninntolleranse eller lignende blir jeg faktisk litt provosert av kresenhet. Selvfølgelig liker man noe mat bedre enn annen mat, men hos veldig kresne mennesker synes jeg det virker som om de ikke vil spise noe de ikke synes er kjempegodt.

 

Jeg har en venninne som er ekstremt kresen, og hun har jeg etterhvert begynt å utelate fra middagsinvitasjoner. Stemningen blir ødelagt av at et voksent menneske sitter å pirker i maten. Jeg prøvde noen ganger å spørre henne hva hun likte for å lage noe som passet, men da var det visst laget på feil måte,også ble det samme greia. (Sa hun likte tomatsuppe, så jeg lagde en hjemmelaget tomatsuppe, som jeg fikk masse skryt av fra de andre gjestene, men den smakte jo ikke som toro sin, så den var ikke spiselig.Sa hun likte ovnsbakt laks, så jeg lagde ovnsbakte laksestykker på en seng av grønnsaker, en av grønnsakene var brokkoli, og pga brokkolien var vist hele retten uspiselig). Jeg gidder rett og slett ikke å be om oppskrift, og jeg lager ikke egen mat til en enkelt gjest bare fordi denne personen ikke liker. 

 

Nå er vel denne venninnen temmelig ekstrem, men jeg synes at kresenhet, også om den er av mildere grad, er veldig usympatisk.

Anonymous poster hash: 79004...853

[Anonym bruker]

Forferdelig usjarmerende! Og det er slitsomt å ha slike mennesker på besøk. Min svoger og hele hans familie er slik. Føler meg som en dust når det pirker i maten, og plukker ut av salaten jeg har lagd... Grøt funker visst, men kan jo ikke lage bare det!

Anonymous poster hash: cb627...24b

[Anonym bruker]

Godt det ikke bare er meg som blir irritert

Har selv en samboer som er super kresen, og tror aldri han kommer til å endre seg.

Ser for oss kjøttkaker,kylling og poteter resten av livet

 

Hadde besøk istad av hun ene som alltid har vært kresen, og jeg spurte om hun ville ha noe mat. Har mye rart, men hun ville kun ha fine rundstykker uten frø og med ost. Og så skulle det stekes igjen for å smelte osten..

Men hadde ikke gulost akkurat idag og da ville hun ikke ha noe..

 

Og jeg hadde ikke riktig The

 

Anonymous poster hash: 39028...b71

[Anonym bruker]

Usjarmerende og vitner om mangel på vanlig dannelse.

 

Anonymous poster hash: 85e10...203

[Anonym bruker]

Veldig kresne folk har jeg liten lyst til å invitere og det er pinlig å spise ute sammen med folk som plukker ut en masse de lar ligge igjen på tallerkenen. Jeg oppfatter nok kresne mennesker som ganske bortskjemte, feige og manipulerende. Ikke spesielt sjarmerende.

 

Anonymous poster hash: 6ad32...ac7

[Anonym bruker]

Jeg skal kanskje ikke si noe, siden jeg er vegetarianer, ikke spiser produkter med palmeolje, ikke tåler gluten og ikke liker løk, meeen. 
Folk som ikke liker f.eks grønnsaker (når de kun sier samlebetegnelsen betyr det kanskje at de heller vil ha andre ting enn grønnsaker? Finnes jo så mange grønnsaker!), ikke smaker på mat de ikke har smakt før fordi det er én ting i retten de ikke liker eller kun spiser noen typer mat og matvarer fordi de liker det best, så mener jeg de bør utforske litt mer, og ikke være så prippen! Om det kommer en til et koldtbord, og sitter sulten gjennom hele selskapet, så er det jo veldig synd for vedkommende. 

Så på det programmet på TLC der de hjalp ekstremt kresne folk, og der var det jo kun snakk om at det satt i hodet. Stort sett var det minner fra barndommen som nektet dem å prøve annen mat. Foreldre bør ikke tvinge mat i barna, men stå på litt for at barna skal få et variert kosthold!

Anonymous poster hash: 2dac2...3e9

[Anonym bruker]

Kommer an på.

Har man spiseforstyrrelser, tvangstanker, allergier eller er vegetarianer så forstår jeg det. 
Er man kresen "bare for å være kresen" eller religiøse greier så syns jeg det er teit og slitsomt.

Anonymous poster hash: 18f01...2d5

[Anonym bruker]

Jeg blir oppriktig lei meg av alle som tydeligvis synes kresne folk er usjarmerende og irriterende. Men det kommer vel sikkert ann på hvordan de fremstår også, håper jeg...

 

Jeg er det mange vil omtale som kresen, fordi det er endel jeg ikke kan ha. Det er riktignok ikke veldig mange ting, men det er de veldig vanlige tingene, som er i mye mat. 

 

Jeg liker ikke mais. Dette gjelder kun at jeg ikke liker det. Men får jeg servert mat med mais, legger jeg bare det til side, stille og forsiktig. Sitter ikke akkurat og okker og stønner fordi det er mais i.

 

JEg kan ikke ha dressing, rømme, eddik og majones. Dette spyr jeg av om jeg får for mye. (Også om det er skjult i maten, slik at man ikke kan smake det) magen min rett og slett vrenger seg av smaken av det. Så dersom det serveres mat det er noe slikt på, må jeg rett og slett stå over.  Det har igenting med at jeg er vanskelig, utakknemlig, oppmerksomhetssyk eller noe som helst. Jeg synes bare ikke det er så morsomt å gå kvalm resten av kvelden...

 

Det er noen flere ting jeg ikke er glad i, som jeg lar være å spise hjemme, men som jeg spiser om vi er ute og spiser, eller sammen med andre. 

 

 

Anonymous poster hash: 3d64a...b0f

[Anonym bruker]

Det er hyggelig å lese at jeg er et usjarmerende og irriterende menneske fordi jeg er kresen i matveien. Man skulle tro at voksne mennesker bare kunne ta seg sammen å spise alt man fikk servert. Men det er dessverre ikke så enkelt. Noen av oss har store problemer med enkelte smaker og konsistenser. Noen av oss er skapt sånn, noen av oss har opplevelser som har traumatisert oss og vårt forhold til mat. Er det mer sjarmerende om jeg prøver å få ned mat jeg absolutt ikke liker med resultat at jeg brekker meg ved matbordet istedet?

 

Anonymous poster hash: 26396...f5a

[Anonym bruker]

Huff, trist lesing.

Jeg tror ekstrem kresenhet er en form for spiseforstyrrelse, og det er flere eksperter enige i. Holdningene til dette er i ferd med å endre seg. Se for eksempel her:http://www.familieverden.no/Helse/Mat-og-maltider/Smaspist-eller-kresen/ eller her http://www.side2.no/helse/article3044736.ece

 

Håper dere som er så bastante og negative kan tenke dere om et par ganger før dere øser frustrasjonen ut av dere neste gang? Har dere noen gang tenkt på hvor utrolig slitsomt dette er for den det gjelder?

 

Spesielt når jeg ser voksne, fremmede mennesker i selskap som nærmest kaster seg over et stakkars kresent barn og gjerne brauter, kjefter eller lokker og bråker for å prøve å tvinge i barnet mat som det brekker seg av blir jeg sjokkert! Dette er et overgrep mot den stakkars ungen, og fullstendig utenfor enhver folkeskikk. Usjarmerende og lite empatisk så det holder også...

 

Jeg mener det er like mye folkeskikk i å godta at enkelte mennesker ikke klarer å få ned noen typer mat uten å gjøre for mye nummer av det!

Anonymous poster hash: 5ad33...205

[Anonym bruker]

Jeg er kresen, men samtidig ikke. Jeg er allergisk mot noen ting, men ikke hyper alergisk heldigvis. Så noen vil nok tro jeg er kresen selv om jeg ikke er det i noen sammenhenger. Jeg vet hva jeg kan spise og hva jeg ikke kan spise, jeg kan spise noe som inneholder det jeg ikke tåler mens annet ikke. Idun ketshup kan jeg spise nesten så mye jeg vil av, men kan ikke spise heinz ketshup. Blir dårlig med en gang. Så jeg har prøvd meg frem. Noe jeg liker veldig godt, som jeg vet jeg ikke kan spise lurer jeg meg til om jeg vet jeg bare skal være hjemme etterpå. Lider litt om det er ting jeg liker veldig godt.

 

Som barn spiste jeg det meste, men kokte grønnsaker klarte jeg ikke. Jeg liker fortsatt ikke konsistensen på kokte grønnsaker, men jeg har lært meg å spise det. Så spiser nå litt, men ikke veldig mye. Rå grønnsaker spiser jeg på høykant derimot og alltid gjort det.

Saus var jeg ikke glad i som liten, jeg likte poteter med salt på. Husker en mor ringte min mor og spurte om jeg var veldig kresen, for hun hadde aldri møtt ett barn som ikke ville ha saus. (Hun var kokk) men mamma sa jeg kunne spise saus, men jeg likte potetene tørre, og melene poteter var favoritten min med salt på.

 

Har bonusbarn som var veldig kresen, men vi innførte nye regler i huset. Alt måtte smakes på, likte de ikke måtte de ikke spise opp det. Var det ingen ting de likte kunne de lage seg en brødskive når alle var ferdige med middagen og alt var ryddet bort. De måtte sitte fint ved bordet til det. Etter en ukes tid, ble det ikke så stas å sitte der og ikke like noe. Så plutselig var hun som ikke likte noe nesten alt spisende. Moren fikk sjokk da hun var innom her engang mens vi spiste middag. Hun hadde aldri sett ungen spise middag nesten. Så ble plutselig slutt på ekstra servicen der også.

Vi er ikke strenge med at de må spise alt eller spise opp. De spiser seg mette, og de spiser det de liker. Men smake er viktig, plutselig liker de noe de ikke har likt før. Kanskje vi har laget noe på en annen måte som de liker. Og vi prøver oss litt frem. Er ikke maten go, har vi brødskivr eller kan lage noe annet. Så her har ungene begynt å finne frem oppskrifter på nett de har lyst å prøve. De tørr å prøve når de vet de kan si at maten ikke var god eller at dette skal vi ikke lage igjen. Men det mest gøye er når ungene sier at dette skal vi prøve igjen, men vi skal gjøre det litt anderledes neste gang (litt mer krydder, andre grønnsaker osv..)

 

Anonymous poster hash: daed9...83a

[Anonym bruker]

Jeg ler av de som må pille av paprikaen på grandiosaen.

 

Anonymous poster hash: 6481a...4ed

[Anonym bruker]

Og jeg synes folk som er altetende er noe grådige usjarmerende griser! Stopper dere noen gang og kjenner på smaksnyansene i det dere putter i dere? 

 

Jeg er en såkalt supersmaker. Det betyr at jeg har flere smaksløker på tunga enn gjennomsnittet. Noe som igjen betyr at blant annet mat med for mye salt smaker bittert og har en brekningseffekt. Det er svært lite salt som skal til. Til sammenligning: Prøv selv å drikke et glass med fire skjeer med salt i, og så prøver du samtidig å ha dannelse nok til å prøve å få det til se ut som om du liker det. Lett?

 

Det finnes en del matvarer med stoffer i som fremhever andre stoffer, og dette omdannes i munnen min til en kjemisk stinkbombe. Jeg kan kun spise enkle matvarer som er minst mulig behandlet. Usaltet fisk, kalkun, kun de sureste fruktene og ikke frukter som blant annet mango, kun de friskeste grønnsaker og ikke asparges og artisjokk. Brokkoli og løk går helt fint, så lenge det ikke er overkokt, stekt i fett eller fordervet på andre måter. Og jeg kan kun spise i små posjoner, for det blir raskt overdose og alt smaker oppkast. Det hender jeg ikke kjenner forskjell på lukta på nylagde kjøttretter eller bæsjebleier. Seriøst! Tenk deg hvordan jeg synes det lukter hjemme hos deg når jeg kommer på besøk og du gleder deg til nylaget middag.

 

Ergo, svære middagsretter med sauser og marinert ihjelstekt rødt kjøtt, mye fett, salt og krydder, er som å tilby meg en bolle med gammel størknet kattemat. Det er helt forferdelig. Jeg er ikke kresen, bare smakssensitiv, og det har skapt voldsomt mange sosiale utfordringer for meg. Jeg kastet opp da jeg prøvde å være høflig å spiste opp laksen i selskap hos mormor. Skamfullt var det.

 

Ha litt respekt, kanskje? Så skal jeg la være å kalle dere griser. Jeg er jo tross alt oppdratt med folkeskikk.

Anonymous poster hash: b45f8...b31

[Anonym bruker]

 

Og jeg synes folk som er altetende er noe grådige usjarmerende griser! Stopper dere noen gang og kjenner på smaksnyansene i det dere putter i dere? 

 

Jeg er en såkalt supersmaker. Det betyr at jeg har flere smaksløker på tunga enn gjennomsnittet. Noe som igjen betyr at blant annet mat med for mye salt smaker bittert og har en brekningseffekt. Det er svært lite salt som skal til. Til sammenligning: Prøv selv å drikke et glass med fire skjeer med salt i, og så prøver du samtidig å ha dannelse nok til å prøve å få det til se ut som om du liker det. Lett?

 

Det finnes en del matvarer med stoffer i som fremhever andre stoffer, og dette omdannes i munnen min til en kjemisk stinkbombe. Jeg kan kun spise enkle matvarer som er minst mulig behandlet. Usaltet fisk, kalkun, kun de sureste fruktene og ikke frukter som blant annet mango, kun de friskeste grønnsaker og ikke asparges og artisjokk. Brokkoli og løk går helt fint, så lenge det ikke er overkokt, stekt i fett eller fordervet på andre måter. Og jeg kan kun spise i små posjoner, for det blir raskt overdose og alt smaker oppkast. Det hender jeg ikke kjenner forskjell på lukta på nylagde kjøttretter eller bæsjebleier. Seriøst! Tenk deg hvordan jeg synes det lukter hjemme hos deg når jeg kommer på besøk og du gleder deg til nylaget middag.

 

Ergo, svære middagsretter med sauser og marinert ihjelstekt rødt kjøtt, mye fett, salt og krydder, er som å tilby meg en bolle med gammel størknet kattemat. Det er helt forferdelig. Jeg er ikke kresen, bare smakssensitiv, og det har skapt voldsomt mange sosiale utfordringer for meg. Jeg kastet opp da jeg prøvde å være høflig å spiste opp laksen i selskap hos mormor. Skamfullt var det.

 

Ha litt respekt, kanskje? Så skal jeg la være å kalle dere griser. Jeg er jo tross alt oppdratt med folkeskikk.

 

Anonymous poster hash: b45f8...b31

 

 

Jeg har en hjernefeil som gjør at hjernen mistolker f.eks lukter og smaker. Så jeg har vært borti at man har smakt gamle sneiper, lukter avføring, etc.

Og ja, jeg klarer likevel å være høflig.

 

Anonymous poster hash: 18f01...2d5

[3 i april]

Jeg mener at det er vår jobb som foreldre og innføre skikkeli og variert mat til våre barn.Våre unger elsker fisk, de spiser til og med lutefisk, blåskjell osv. Også krydder som chilli og hvitløk faller i smak. Men vi har vært veldig bevisste på dette fra de var ganske små at vi IKKE skulle ha kresne barn. 

Jeg skjønner jo godt at unger som er vandt med å få pølser, pizza og taco til middag ikke er interessert i å spise fisk. 

Sånn typisk "sær" mat må introduseres tidlig til barnet. Noe mat er det spesiell smak på å det må rett og slett læres å like.

[Anonym bruker]

Svigermoren min liker ikke mat med makaroni i, så derfor fikk ikke barna hennes dette i oppveksten.

Men spagetti og pasta, ja det spiser hun:D

 

Makan til tullkjærring!

Dum som et brød..

 

Anonymous poster hash: 6481a...4ed

[Anonym bruker]

Jeg mener at det er vår jobb som foreldre og innføre skikkeli og variert mat til våre barn.Våre unger elsker fisk, de spiser til og med lutefisk, blåskjell osv. Også krydder som chilli og hvitløk faller i smak. Men vi har vært veldig bevisste på dette fra de var ganske små at vi IKKE skulle ha kresne barn.

Jeg skjønner jo godt at unger som er vandt med å få pølser, pizza og taco til middag ikke er interessert i å spise fisk.

Sånn typisk "sær" mat må introduseres tidlig til barnet. Noe mat er det spesiell smak på å det må rett og slett læres å like.

Lære å like? Til en viss grad. Mange kresne bsrn har lite kresne søsken. Er de oppdratt ulikt da, mener du?

 

Anonymous poster hash: 26396...f5a

[Anonym bruker]

 

 

Jeg er en såkalt supersmaker. Jeg kastet opp da jeg prøvde å være høflig å spiste opp laksen i selskap hos mormor. Skamfullt var det.

 

Anonymous poster hash: b45f8...b31

 

 

Jeg har en hjernefeil som gjør at hjernen mistolker f.eks lukter og smaker. Så jeg har vært borti at man har smakt gamle sneiper, lukter avføring, etc.

Og ja, jeg klarer likevel å være høflig.

 

Anonymous poster hash: 18f01...2d5

 

 

Jeg er høflig jeg også, jeg forteller blant annet aldri hva jeg synes det lukter av maten. Men når det skal fortæres går det bare til et visst punkt før kroppen sier stopp, og da må man komme med en unnskyldning av ett eller annet slag.

 

Og så mener jeg det er begrenset hva man trenger å true seg gjennom når man tror man er blant venner? Da kan man vel tillate seg å være ærlig med både hjernefeil eller femdoblet sett med smaksløker? Men, siden det er så lite allment akseptert å være smakssensitiv, så holde jeg som regel kjeft, jatter med, eller juger på meg allergi dersom det blir for ille.

 

Anonymous poster hash: b45f8...b31