Holde ut i et forhold som visner?

[Anonym bruker]

Føler ingen lykke mer, jeg vet virkelig ikke hva jeg bør gjøre.  Det ene øyeblikket ønsker jeg bare at vi skal være lykkelig, jeg tenker på da jeg møtte ham og trodde alt skulle bli så bra. Nå etter to år, et barn sammen. Forlovet. Det skal liksom være den lykkligste tiden vår i forholdet men alt er bare slit og krangel. 

 

Alt ved ham irriterer meg - han hører ikke på meg når vi krangler men prøver å tulle det bort ved å kysse meg når jeg er sint og si "alt blir bra, ro deg nå ned litt" og ler. Uansvarlig, respektløs og har høye tanker om seg selv. 

 

Når hadde vi sex sist- det kan jeg ikke huske, når fant vi på noe sammen bare som å se på en film sammen - kan ikke huske. Han sitter oppe til leggetid med daten, jobb og når det er familietid er fotball viktigere. 

 

Vi er uenig om økonomi, barneoppdragelse - alt. Vi krangler til hver anledning, sist var vi på julebord for en uke siden og han spøkte med noe som å gi hans kompis en blowjob hvis han skulle bli min personlige trener (han jobber som PT) ... Seriøst?! Hadde dere funnet dere i dette damer? 

 

Anonymous poster hash: e40ab...830

[Anonym bruker]

Tja, en mann som kyser meg trøster meg og viser at han elsker meg når jeg er sint høres ikke så galt ut, men er du irritert hjelper det sikkert ikke.

Anonymous poster hash: 29358...e91

[Anonym bruker]

Sånne fleiper kommer mannen min med også, men jeg tar det nok på en annen måte..

Jeg vet jo at han bare tuller, at han ikke selger meg, så jeg er heller med på spøken enn å bli sur.

Men det er jo bare sånn vi har det da.

 

Enig med hun over her, at det ikke er så ille å bli kyssa på.. Kanskje verre om han kjefter tilbake?

 

Kan det være at han sitter oppe så lenge fordi han er vant til at du er sur når han prøver å kysse og tulle?

Og at det er noe av grunnen til manglende sex og kos?

Anonymous poster hash: 80b0d...98f

[Anonym bruker]

Dette skjer i de fleste forhold

Man har liksom funnet seg i det meste, kun sett det positive ved personen osv, i lengre tid, også begynner man å se hverandre på en helt ny måte. Og mange tar desverre dette for gitt, og SER ikke problemet før det er blitt for stort. F.eks så bør man ta tak i sex problemer idet de begynner å oppstå, og ikke la det strekke seg så langt at man ikke en gang husker når man sist hadde sex - da blir det hele en så frustrerende situasjon at man ender opp med krangling og det hele.

Dette skjer i mange forhold!

Man bør alltid ta tak i problemer, og snakke om dem, før de blir så store at det er enklere å bare ignorere personen man skal leve med.

 

Jeg var selv i et forhold som var lignende ditt, jeg klarte ikke å føle meg lykkelig, og alt ved personen irriterte meg. Jeg SA ingenting, men gikk å følte på dette og tenkte om det var noe jeg kunne leve med. Jeg fant ut at det kunne jeg bare ikke, og slo opp med personen. 

Kjæresten min etter det har jeg vært sammen med i maange år nå, og vi har et helt annet type forhold. Når jeg følte at han gjorde noe som fikk meg til å tenke triste/frustrerende tanker om forholdet vårt så luftet jeg dette med en gang. Ikke på en anklagende måte, men mer som en ''dette føles ikke greit'' måte (hadde jeg latt problemene vare og vare så ville det vel vært andre boller)

Dette fører til at han forstår hvordan jeg føler, og hvordan jeg kan bli såret av ting han gjør og ikke gjør. Og dette går selvfølgelig begge veier - jeg vil jo også at han skal føle seg lykkelig og at han alltid skal vite at jeg er glad i han, og vil ha han På godt og vondt!

 

Det at kjæresten din ikke hører på deg ''når dere krangler'', tyder kanskje på at han rett og slett ikke liker å snakke om alvorlige ting som må tas opp. Men dette MÅ man for at et forhold ikke skal gå i grus, selv om det er litt klishé. Men kommunikasjon er noe av det viktigste.

Og jeg synes at det å ikke høre på hva en person har på hjertet er forferdelig respektløst. Så om du har noe du føler må taes opp - så bør han lytte, og ikke tulle det bort. Men dette er vel vanskelig hvis du bare kjefter i vei. Ta det opp før det går så langt at du bare er sint og frustrert!

 

Du skriver at du føler at ''fotball er viktigere enn familietid'', dette tyder jo på at du føler deg nedprioritert og lite viktig. Og dette er følelser som går ut over alt annet i et forhold (sex og intimitet blant annet). Han må kunne se på fotball, men å sende ut signaler om at det er viktigere enn familien er ikke greit. Men kanskje hvis du føle deg mer ivaretatt generelt så ville du ikke følt det på denne måten?

 

Jeg synes det virker som dere krangler fordi dere lar problemene gå for langt før de snakkes om!

Anonymous poster hash: d2315...d15