Har det helt j*vlig i dpo-land. Jeg kan ikke være alene?

[Anonym bruker]

Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Hver gang EL er over blir jeg rett og slett et trist nervevrak. For da kommer uvissheten og frykten.

 

Jeg tør ikke håpe, for tenk så skuffa jeg kommer til å bli. Tenk om vi aldri får det til, tenk om det er noe galt med meg eller mannen, tenk om jeg skal gå igjennom disse ukene i mange år, tenk om jeg aldri får holde barnet mitt i armene...

 

Jeg er så redd og utålmodig. Føler meg som en sutreunge, men nekter å tro at jeg er alene om å føle det sånn?

 

Anonymous poster hash: ff0c0...4d7

[lillelura *GRAVID*]

Du er ikke alene! Selv om jeg er på min første pp så kjenner jeg nervene, tankene surrer og undringen er uendelig!

[Lille ugla]

Slenger meg på her! Jeg er veldig ukonsentrert i dpo-perioden. Går rundt og tenker og kjenner etter symptomer. Håper på at en spire skal sette seg snart etter 8 måneders prøving! Ønske om barn er STORT:D