Mannen vil ikke være med på fødselen

[Anonym bruker]

Han er redd han ikke klarer å ha sex med meg etterpå, og alt gørr som kommer ut. Han vil absolutt bli pappa og gleder seg masse, og vil komme inn med en gang barnet er født.

Hva hadde dere tenkt om det?

 

 

Anonymous poster hash: 947f0...791

[Anonym bruker]

At han er en barnslig mann og bør se til h... å vokse opp

Anonymous poster hash: 367a3...45d

[Anonym bruker]

Jeg synes det er helt greit at mannen min får slippe. Han er ikke så tøff, og jeg ser ikke poenget om han synes det er så grusomt. Men nå er det ikke et stort behov for meg å ha han der så det er jo litt relevant. Men mesteparten av fødselen innebærer ikke ekle ting så la han være med fra starten så kan det nok hende han blir værende når det først blir action:)

 

Anonymous poster hash: d5a06...569

[Anonym bruker]

Han trenger jo ikke å se alt gørr og sånn. Mannen min var med hele tiden, han var ikke komfortabel med å se min smerte, men han så bort når det kom noe ubehagelig. Ingen must å se i underlivet.

 

Anonymous poster hash: f4723...654

[Anonym bruker]

Han kan jo alltids se den andre veien hvis det blir for mye gørr. Synes det er en selvfølge at far er med.

 

Anonymous poster hash: 1409e...a08

[Anonym bruker]

Haha. Komisk.

Min mann måtte hjelpe meg under en SA. Alt gikk galt på en gang. Blødde gjennom, og det som lå i bindet var MYE. Jeg begynte å spy mens jeg satt på do. Traff søppelbøtta sånn halvveis. Min kjære hentet bøtte, fant rent tøy, hjalp meg å skifte ALT og vasket badet når han endelig fikk meg ut derfra.

Han har like lyst på meg nå som alt er over og ble oppgradert til helt etter det. <3

 

Anonymous poster hash: 18fc1...24a

[Anonym bruker]

Jeg tenker at det er i orden om mannen ikke ønsker å være med på fødsel, men ikke fordi han er redd for å ikke klare å ha sex med deg etterpå! Herrefred, på tide å vokse opp, tenker jeg da. Han trenger jo ikke å stå midt i glaningen da, han kan stå ved hodet ditt, og han kan fokusere på deg. Han MÅ ikke få med seg alt som kommer ut av deg, og hva som skjer "der nede". 

Anonymous poster hash: be10f...fe6

[Anonym bruker]

For meg er det egentlig helt greit

Hi

 

Anonymous poster hash: 947f0...791

[Anonym bruker]

Min mann var også veldig usikker før første barnet, og trodde ikke at det var noe han ville være med på. Han var redd for å ikke takle det. Men til slutt så ble han med. Det var ikke så mye overtalelse med i bilde, tror han snakka litt med noen kompiser som hadde blitt fedre etc. Jeg prøvde også å fortelle ham at han nok ville angre  i ettertid om han ikke ble med. Vi ble enige om at han kunne gå ut når han følte for det. Men han gikk aldri ut Han holdt seg pent ved min side, oppe ved hode, og såg stort sett ingenting av det som skjedde der nede. Vel, han kikka litt da barnet kom ut, men jeg tror ikke det var så forferdelig som han trodde. Han så jo barnet, og ikke alt det andre Han har i ettertid vært så takknemmelig for den opplevelsen. Ved barn nr 2 var det overhodet ikke snakk om å ikke være med.

Anonymous poster hash: 7c9ed...e46

[Anonym bruker]

en SA kan jo på ingen måte sammenliknes med en fødsel da. Litt blod og oppkast, ja ja.. Og ja, har hatt sa selv

 

Min mann ville heller ikke være med på første fødsel. Jeg presset han en del, det endte med at han dro noen timer før barnet kom fordi han syns det var så vanskelig. Det gikk helt fint å føde uten han. Merket egentlig ikke s mye til det. 

 

På fødsel 2 og 3 var han med, da skjønte han vel mer av hva han var gått glipp av

Anonymous poster hash: 87bd4...894

[*Yuna*]

At han er tafatt og en stor pyse. Og st han kommer til å angre hvis han ikke blir med.

[Anonym bruker]

 

en SA kan jo på ingen måte sammenliknes med en fødsel da. Litt blod og oppkast, ja ja.. Og ja, har hatt sa selv

 

Min mann ville heller ikke være med på første fødsel. Jeg presset han en del, det endte med at han dro noen timer før barnet kom fordi han syns det var så vanskelig. Det gikk helt fint å føde uten han. Merket egentlig ikke s mye til det.

 

På fødsel 2 og 3 var han med, da skjønte han vel mer av hva han var gått glipp av

 

Anonymous poster hash: 87bd4...894

Nei for all del men skal si deg at når du har SA i uke 11 og alt kommer ut på en time slik at det er topp i bindet og du må hentes av ambulanse og ligge på overvåkning ett døgn så er det heavy nok

 

Men for all del du skal få synse og mene at det er barnemat du altså.

Mannen min var fantastisk. :-)

 

Anonymous poster hash: 18fc1...24a

[Anonym bruker]

Jeg mener det må være opp til hvert enkelt par.

I mitt tilfelle ville jeg egentlig ikke ha med pappaen første gang, men han var til stor støtte. Andre gang var han kun til irritasjon og totalt overflødig for mitt vedkommende.

Nå, tredje gang, med ny far (som har vært med på fødsel til sine barn tidligere) er jeg usikker på hva jeg vil. Han sier han vil være med, og jeg kan jo ikke nekte han, men for meg hadde det også vært greit om han ville vente på gangen.

Folk er forskjellige og man får bare gjøre det beste ut fra det man har. Litt barnslig grunn han oppgir, men dette må dere finne ut av, først og fremst hva du trenger i denne situasjonen, men han må selvfølgelig også bli hørt.

 

Anonymous poster hash: c19ff...46f

[Surmjølk og skallebank]

Det er valgfritt å stirre inn i glufsa, man MÅ ikke sitte og fokusere på det som skjer der nede. Det hadde ikke mannen min fått lov til om han ville engang.

[:::) Frøken Velferdsrett]

Han er redd han ikke klarer å ha sex med meg etterpå, og alt gørr som kommer ut. Han vil absolutt bli pappa og gleder seg masse, og vil komme inn med en gang barnet er født.

Hva hadde dere tenkt om det?

 

 

Anonymous poster hash: 947f0...791

 

hvis det er ok for deg, så kan han vel la være? jeg forstår godt at noen ikke ønsker å se på en fødsel. jeg ville ikke vært med jeg heller om jeg ikke var tvunget.

 

sist gang fødte jeg uten noen kjente, og det var helt greit for meg.

 

men vi mennesker er jo veldig forskjellige sånn.

 

samboeren min vil være med denne gangen, og det syns jeg er litt skummelt.... hehe

[Anonym bruker]

Mannen min har totalt angst for blod og besvimer lett. Han gikk ut akkurat rett før ungen kom og kom inn litt etterpå igjen. Ikke noe problem for meg, var ikke så lang tid det var snakk om og jeg hadde mer en nok å gjøre med å presse at jeg klarte meg fint uten han

 

Anonymous poster hash: 181e4...e77

[Fru.Frøken]

De fødslene jeg har vært med på så har det ikke vært noe serlig gørr egentlig, mye mindre enn mange tror tydeligvis.. og som flere her sier, han trenger ikke å være jordmor, bare være ved din side, eventuelt gå ut om han må.

Bedre å prøve enn å angre?

Sikker på at han ikke har en annen grunn, som han ikke tørr å si?

[MammantilNurket]

Nå har jeg hatt KS, men jeg nedla veto mot at Kjæresten skulle være med inn. Ville ikke risikere at han klasket rett i linoliumen Syntes det var ille nok at han så meg tuslende i stygg sykehusnattkjole og morgenkåpe, støttestrømper og kateter (!) på vei til operasjon. Grusomt!!

Jeg ville heller ALDRI hatt ham med på en vaginal fødsel. Jeg er så forfengelig at jeg ikke ville taklet at han skulle se meg skrike, blø, svette, kaste opp og det som verre er.

[Josette]

For meg er det egentlig helt greit

HiAnonymous poster hash: 947f0...791

Da er det jo ikke noe problem. Og helt urelevant hva andre måtte mene.

[Plutselig_gravid]

hehe, folk er jammen forskjellig

 

Jeg er litt delt ang dette her. På en side så synes jeg ikke noen skal tvinges til noe de overhodet ikke har lyst til. Angst er ikke bare bare. Samtidig synes jeg det er egoistisk av far å ikke være til stede og støtte sin elskede (som kanskje er like skremt selv, men som ikke har noe valg). En fødsel er dramatisk og ikke helt ufarlig heller.

 

Har selv en mann med stor fødselsangst. Ikke pga blod og gørr og sex, men alt som kan gå galt! Hadde han sagt at han ikke ville være med på fødsel hadde jeg nok ikke tvunget han til å sitte ved min side, men jeg hadde tvunget han til å prøve. Hvis han ikke hadde taklet det så kunne han gått på gangen og kommet inn etterpå. Da hadde han i hvert fall prøvd.

 

Ellers bør fedre som ikke ønsker å være med på fødsel (i forhold der damene ønsker at dem skal være med) være åpen om det fra start. De har tross alt 9 mnd på seg til å få hjelp til å få bukt med angsten. De kan vel få noen samtaler på sykehuset eller psykolog de også på lik linje med kommende mødre med fødselsangst? 

[Fero]

Mannen min har fått et barn før, med en annen dame, og da var han til stede under fødselen. Oppe ved hodet, slik at han ikke fikk med seg noe "gørr". Han klarte ikke klippe navlestrengen; det var for ekkelt. Han takler ikke blod noe særlig.

 

Vi har snakket litt om dette, og vi er enige om at begge to vil være med på fødselen, men han klarer fremdeles ikke å tenke seg til noe annet enn kun det å observere oppe ved hodet, altså å unngå alt det som skjer "der nede".

 

Selv er jeg overhodet ikke pinglete når det kommer til blod og andre kroppsvæsker, men folk er jo forskjellige. Ikke lett for alle mannfolka, tenker jeg.

[Anonym bruker]

 

 

en SA kan jo på ingen måte sammenliknes med en fødsel da. Litt blod og oppkast, ja ja.. Og ja, har hatt sa selv

 

Å kjære, hva er det for en kommentar!?

 

Anonymous poster hash: f2c19...8a2

[Anonym bruker]

Man har visst lavere blodtrykk om det ikke er menn til stede, så er jo ikke bare galt
Har han ikke lyst, bør han få slippe. 

Anonymous poster hash: 92a66...1ef

[*Miss Marple*]

Har hatt mannen med på fire fødsler og han har holdt seg oppe ved hodet når det har vært tid for å presse. Han er bonde så jeg tror ikke han hadde hatt problem med å se hva som skjedde, men det har liksom ikke vært noen vits.

 

Men vil han ikk være tilstede ved fødselen i det hele? Det er jo så mye mer som skjer enn at det kommer gørr ut kald klut på pannen, noen å snakke med om det trekker ut, en hånd å klemme på for å hente krefter.

 

Jeg tenker på fødselene av barna våre som teamarbeid og er glad for at vi har delt opplevelsene. Ikke minst fordi jeg har vært sprekkferdig av stolthet over hvor flink jeg var og trengte bekreftelse på det

[Anonym bruker]

Jeg er egentlig glad barnefaren ikke var der når jeg fødte,for da hadde han nok aldri tent på meg igjen

Det var bæsj,oppkast og blod,så nei er egentlig glad han ikke så det jeg.

Anonymous poster hash: 3e7fe...525