Hvordan leve med at man ikke er sammen med "sjelevennen" sin?

[Anonym bruker]

Jeg vet, ordet sjelevenn høres litt teit ut. Men de som føler det slik for en person skjønner hva jeg mener...

 

Saken er at jeg er sammen med en kjempefin fyr. Han er en flott pappa, omtenksom, snill og hjelpsom. Kjekk er han også. Men så gikk jeg på en smell i høst der jeg var utro (ja, jeg vet, råttent av meg!) med en jeg har ment i ti år nå at er sjelevennen min. Vi deler tanker og følelser på et helt annet plan enn jeg og samboeren. Vi har hatt en del kontakt etter jeg lå med han, men i går brøt jeg med han. Han forstår meg godt og vil at jeg skal være lykkelig og kunne leve godt med valgene mine. Samtidig vet jeg at han kommer til å vente på meg. Han klarer ikke å være sammen med andre enn meg over tid, fordi de ikke treffer han så i hjertet og i tankene som jeg gjør (dette har vi snakket om altså...).

 

Jeg vet med meg selv at jeg i det minste skylder samboer og barn å gi forholdet en real sjanse, og at det er riktig av meg å kutte kontakt med den andre. Jeg vet også at utroskap er forferdelig. Men nå gjør det så forbanna vondt. Hvordan skal jeg helhjerta forsøke å reparere forholdet til samboeren når jeg vet at han aldri kan gi meg så mye kjærlighet og forståelse som han andre? Kan jeg noen gang leve lykkelig med han når jeg vet at min sjelevenn er en annen?

 

Huff.. Dette var langt og rotete. Takk til den som gidder å lese. Og ja, jeg er forberedt på å få høre hvor dårlig menneske jeg er - jeg er helt enig. 

Anonymous poster hash: 1a0fa...dc3

[Anonym bruker]

Hvorfor er du sammen med samboeren din da og ikke sjelevennen din som du kaller det?

Synes du er rettferdighet for din samboer? Hadde du likt om det var motsatt???

Anonymous poster hash: dcbb4...887

[Anonym bruker]

Du vet selv hva du vil og bør gjøre.

Ingen her inne kan fortelle deg hva som er rett.

 

 

Anonymous poster hash: 2bc24...b32

[Anonym bruker]

 

Hvorfor er du sammen med samboeren din da og ikke sjelevennen din som du kaller det?

Synes du er rettferdighet for din samboer? Hadde du likt om det var motsatt???

 

Anonymous poster hash: dcbb4...887

 

 

Fordi vi har barn og hus sammen, og ingen av oss klarer å sitte med huset alene. Det er forferdelig å skulle ødelegge alt det for å få det bedre kun for seg selv. Delt omsorg for barnet, to hjem, flytting osv. osv. Alt dette skremmer meg

 

Selvfølgelig hadde jeg ikke likt om det var motsatt. Men han har ikke like store krav til et forhold som meg, så han er ikke ulykkelig (da vet han jo ikke om utroskapen da... Huff). 

 

HI

 

Anonymous poster hash: c0da7...45c

[Anonym bruker]

Hvorfor ble det ikke dere i utgangspunktet da? Du skriver jo at du har kjent han i ti år. Hvor gamle er barna dine?

Anonymous poster hash: 71fe8...142

[Anonym bruker]

det skremmer DEG ja,.. men har du baller til å være utro får du ha baller til det og !!!

 

Tror nok du innerst inne ikke ville at din samboer skulle vært "pliktsammen" med deg om han hadde en annen sjelevenn, på bakgrunn av felles barn og hus.. det er iallfall rettferdig og gi HAN det valget, ikke bare velge det for ham ?

For du har vært slem, og du burde gi han sjansen til å velge om han fortsatt vil ha deg eller ikke etterpå...

sannsynligvis vil han jo ikke det når han finner ut hvor mye du deler med han andre! og det er med full rett og, skal ikke mannen din ha en sjanse til å oppleve at han er sammen med sjelevennen sin heller...?

 

Ville nok dessverre sagt hvordan det var, tatt opp alt med han og sett hvor det førte hen.... det med hus og materialistiske ting ordner seg, med barn og for så vidt.. Tungt ja, men det burde du tenkt på før du var utro =/

Anonymous poster hash: a0b04...157

[Anonym bruker]

 

Hvorfor ble det ikke dere i utgangspunktet da? Du skriver jo at du har kjent han i ti år. Hvor gamle er barna dine?

 

Anonymous poster hash: 71fe8...142

 

 

 

Vi var for unge den gangen vi ble kjent. I ettertid har vi bodd forskjellige steder i landet og jeg har fått barn osv med han jeg er sammen med nå. Gutten vår er 4 år.

 

 

 

 

det skremmer DEG ja,.. men har du baller til å være utro får du ha baller til det og !!!

 

Tror nok du innerst inne ikke ville at din samboer skulle vært "pliktsammen" med deg om han hadde en annen sjelevenn, på bakgrunn av felles barn og hus.. det er iallfall rettferdig og gi HAN det valget, ikke bare velge det for ham ?

For du har vært slem, og du burde gi han sjansen til å velge om han fortsatt vil ha deg eller ikke etterpå...

sannsynligvis vil han jo ikke det når han finner ut hvor mye du deler med han andre! og det er med full rett og, skal ikke mannen din ha en sjanse til å oppleve at han er sammen med sjelevennen sin heller...?

 

Ville nok dessverre sagt hvordan det var, tatt opp alt med han og sett hvor det førte hen.... det med hus og materialistiske ting ordner seg, med barn og for så vidt.. Tungt ja, men det burde du tenkt på før du var utro =/

 

Anonymous poster hash: a0b04...157

 

 

 

Jeg vet du har rett på en måte. Men samtidig er det ikke helt rettferdig at jeg skal gjøre en feil, også skal han lide over det. Han ville jo blitt knust, med rette. Jeg fortjener å sitte med drittfølelse etter alt det jeg har rotet meg inn i, samboeren er uskyldig og fortjener ikke å kjenne på den smerten. Men jeg ser hva du mener... Og jeg vurderer hele tiden å fortelle det. 

 

Jeg føler også at jeg står i veien for hans lykke med en annen, men han mener bestemt at han elsker meg og har det fint/best med meg.

 

Anonymous poster hash: c0da7...45c

[Anonym bruker]

Åhhhh.... som jeg føler med deg!!

 

Jeg lever med en mann som absolutt ikke er min sjelevenn. Aner egentlig ikke hvorfor vi ble sammen i utgangspunktet.

 

Men nå sitter vi altså her godt etablerte med hus, bil og tre små barn.

 

Elsker barna mine overalt på jord og lever et ganske ok liv, selv om det er dødt mellom mannen og meg.

 

Min store skrekk er faktisk å møte min sjelevenn! Jeg har ikke lyst til å komme i den situasjonen hvor jeg må velge mellom min lykke og et stabilt og trygt familieliv for mine barn.

 

Så misunner deg ikke, men jeg forstår det ikke er lett. Har dessverre ingen gode råd til deg...

 

Anonymous poster hash: 30a2e...36e

[Anonym bruker]

Åhhhh.... som jeg føler med deg!!

 

Jeg lever med en mann som absolutt ikke er min sjelevenn. Aner egentlig ikke hvorfor vi ble sammen i utgangspunktet.

 

Men nå sitter vi altså her godt etablerte med hus, bil og tre små barn.

 

Elsker barna mine overalt på jord og lever et ganske ok liv, selv om det er dødt mellom mannen og meg.

 

Min store skrekk er faktisk å møte min sjelevenn! Jeg har ikke lyst til å komme i den situasjonen hvor jeg må velge mellom min lykke og et stabilt og trygt familieliv for mine barn.

 

Så misunner deg ikke, men jeg forstår det ikke er lett. Har dessverre ingen gode råd til deg...

 

Anonymous poster hash: 30a2e...36e

 

Det er nettopp det... Jeg må velge mellom å satse på egen lykke og være ego, eller tenke mest på barnet mitt som har det best sammen med oss begge. Vi har det også helt ok. Vi kommuniserer greit på samarbeidsplan, men ikke så mye på det dypeste som angår indre, viktige ting ved oss. Det er harmoni i hjemmet og ingen krangling og sånn - men heller ingen sex. Syns det her er kjempevanskelig

 

HI

 

Anonymous poster hash: c0da7...45c

[Anonym bruker]

Jeg skjønner hvordan du har det, men vil gjerne bidra med et annet perspektiv: Det er ikke alltid det er slik at sjelevennen vår er den beste "jordiske" partneren, hvis du skjønner hva jeg mener. Det er faktisk gode sjanser for at det ikke hadde fungert på et hverdagsplan. Det har jeg sett en god del ganger. Kunne skrevet mye mer om dette, men håper jeg har satt igang en liten tankeprosess hos deg. 

 

Anonymous poster hash: 06909...de3

[Anonym bruker]

 

Jeg skjønner hvordan du har det, men vil gjerne bidra med et annet perspektiv: Det er ikke alltid det er slik at sjelevennen vår er den beste "jordiske" partneren, hvis du skjønner hva jeg mener. Det er faktisk gode sjanser for at det ikke hadde fungert på et hverdagsplan. Det har jeg sett en god del ganger. Kunne skrevet mye mer om dette, men håper jeg har satt igang en liten tankeprosess hos deg. 

 

 

Anonymous poster hash: 06909...de3

 

 

 

Jeg tror jeg skjønner hva du mener. Jeg har mine tvil om det vil fungere å ha et vanlig liv med han. Men jeg sliter veldig med å innfinne meg med at hverdagen min ikke skal ha innslag av de fantastiske følelsene, samtalene og nærheten jeg føler til han. Det er liksom ikke oppnåelig med min samboer - ikke fordi han gjør noe feil, vi bare er ikke der sammen på en måten.

 

Takk for godt innspill!

 

Anonymous poster hash: c0da7...45c

[Anonym bruker]

Føler virkelig med deg... Jeg har to små barn på 3 og 5. Vårt forhold er helt dødt fra min side.. Jeg har  ikke truffet en ny eller vert utro, men jeg tror jeg kommer til å velge å være "ego"......

For jeg klarer ikke å late som jeg er lykkelig med han resten av livet. Jeg er jo ikke 30 år engang, så for meg er det uaktuelt å fortsette på denne måten.... Jeg har allerede tatt praten men han flere ganger og sagt hva jeg føler. Jeg føler meg virkelig som den store stygge ulven siden han absolutt ikke føler det slik...

 

Anonymous poster hash: 42213...7a2

[Anonym bruker]

 

Føler virkelig med deg... Jeg har to små barn på 3 og 5. Vårt forhold er helt dødt fra min side.. Jeg har  ikke truffet en ny eller vert utro, men jeg tror jeg kommer til å velge å være "ego"......

For jeg klarer ikke å late som jeg er lykkelig med han resten av livet. Jeg er jo ikke 30 år engang, så for meg er det uaktuelt å fortsette på denne måten.... Jeg har allerede tatt praten men han flere ganger og sagt hva jeg føler. Jeg føler meg virkelig som den store stygge ulven siden han absolutt ikke føler det slik...

 

 

Anonymous poster hash: 42213...7a2

 

 

 

 

Huff... Det er vondt. Jeg har også tatt opp hvordan jeg føler det (har holdt den andre utenfor det), og jeg ser jo at jeg er fæl som eventuelt går fra han. 

 

Lykke til med valget! Håper du finner en løsning som gjør deg lykkelig

 

HI

 

Anonymous poster hash: c0da7...45c