Var ikke forberedt på hvor vanskelig dette skulle bli.

[Anonym bruker]

Når vi bestemte oss for å prøve å bli gravid var jeg overhodet ikke forberedt på at det skulle bli SÅ vanskelig! Jeg hadde tenkt at kanskje det tok noen måneder, men ikke så mange, og var vel egentlig ikke forberedt på at det skulle være vanskelig i det hele tatt. Har i mange år vært livredd for å ikke kunne bli gravid og nå føler jeg at jeg sitter midt oppi det. jeg var ikke forberedt på hvor mye tid og krefter det tar å prøve å bli gravid. ventingen, undringen, håpet, skuffelsene. Det er utmattende!

Vi er nå i pp 7, ikm om en uke. Har prøvd å ta en pause denne måneden fordi jeg ikke klarte mer. Jeg var utslitt. Det har gått ganske greit å ta pause, har klart å tenke litt mindre på det, men nå klarte jeg ikke mer. Nå gnager det i hodet mitt igjen. Føles som en stor varsellampe som blinker og uler i hodet mitt til en hver tid og jeg klarer ikke slå den av. Jeg har sittet på forumet og ledd litt av alle som skriver om all verdens symptomer og så var det ingenting. Sånn skal jeg ikke holde på tenkte jeg. Nå har jeg vært sånn i flere måneder. Kjent masse symptomer og vært sikker på at nå gikk det, dette kan ikke være innbilning. Men jo, det var innbilning, mensen kommer hver eneste måned. Har prøvd alt av triks og tips jeg har funnet og holdt meg unna "nei-mat" og alkohol. Uten resultater. Tankene svirrer i hodet mitt hele tiden, tenk om det aldri går?! Hver måned ligger jeg sammenkrøllet på badegulvet når mensen kommer og er livredd og skuffet og sint. verre og verre for hver måned. Ingen sa at det skulle bli SÅ vanskelig!! Jeg håper virkelig at det skal ordne seg og at det går snart! Hver måned veksler jeg mellom å tenke "kanskje denne måneden, nå har det gått så lang tid, nå må det være vår tur!" og "det har jo ikke skjedd enda, hvorfor skulle det være annerledes denne måneden?". Håpet går opp og ned. Til nå har det ikke blitt annet enn skuffelser. Jeg håper virkelig det skal være min tur snart. Jeg håper virkelig alt dette kan være over snart! Ingen sa hvor vanskelig dette skulle bli!!

Anonymous poster hash: d9bfa...d40

[Anonym bruker]

Signerer fullt og helt.. vi har prøvd i 12 mnd. Kjenner meg igjen i alt du skriver. Man blir så ufattelig skuffa hver gang mensen kommer. Selv om man prøver å ikke ha for store forhåpninger på forhånd. Men det går mer og mer inn på meg. Aldri en positiv test..

 

Vi har startet utredning nå. Jeg har pcos, mannen venter på svar.

 

Men det finnes mye man kan prøve! Så gi ikke opp. Oppsøk hjelp snart. De fleste får det til på en eller annen måte!

 

Masse lykke til :-)

 

 

 

Anonymous poster hash: ec595...4b1

[Mrs-impatient]

Heldigvis har jeg mange venninner som også har brukt litt tid på å bli gravide, og takk og lov for at de har vært åpne om det! Når man leser på nett og i blader så virker det som om "alle" blir gravide bare de ser sex på tv'n.. Er glad jeg visste det var vanskelig før vi startet med prøvinga.

 

Vi hadde "flaks" og klarte det på allerede pp 2, men jeg mistet i uke 10. Nå er vi i pp 4 (men det har gått over 7 mnd fra vi begynte!), og alt tar så laaang tid! Den verste tiden er fra EL til IKM... Ikke har jeg noen tegn til at det klaffer i denne perioden, men jeg nekter å stresse med det. Skal faktisk starte med yoga for å slappe av enda mer (generelt en stressende periode akkurat nå, eksamen og jobb og juletid).

 

Tror det viktigste er å innstille seg på at det tar tid og det er ikke bare-bare, mye skal klaffe. Og husk at man får hjelp etter å ha prøvd i over 1 år også. Prøv å senk skuldrene og pust med magen Dere kommer til å klare det, før eller siden

 

Masse lykke til!!!

Endret 8. desember 2013 av Mrs-impatient

[Anonym bruker]

Prøver nå å fokusere på julen og juleforberedelser og kjekke ting og slappe av. Tenker at vi begynner å prøve skikkelig igjen etter jul. Håper det skal hjelpe å slappe av. Men merker at jeg har for mye forhåpninger om at det skal skje nå for nå har jeg jo slappet av... og så slapper jeg ikke så mye av lengre likevel.. så var en like langt. Men får da håpe at en måned så skjer det bare.
Blir så redd av å lese om alle som skriver at de har prøvd flere år. Blir så redd for at det skal bli meg. En tenker jo alltid at slike ting skjer ikke meg. Men det skje noen og det kan bli meg... Blir så livredd!!!

Anonymous poster hash: d9bfa...d40

[rasekatten]

Hadde det sånn jeg og, begynte og prøve mars 12, og fikk positiv test i slutten av juli nå. Men sånn du beskriver det nå, hadde jeg det og. Så ville bare si at det er håp enda håpe du får den beste julegava med to streker

[april2011mamma]

Kan skjønne at det er utmattende! Tiden går sakte og skuffelsen større og større... Har flere rundt meg som har det sånn... Vi er bare i pp 3 så skal ikke klage !

 

Kanskje det klaffer når du lever som før du startet prøvingen? At du tar deg litt vin og spiser ost etc :-) sånn at kroppen roer seg?... Vet det er vanskelig og du har sikkert prøvd alt.... Huff...

 

Ønsker deg bare lykke til!!! Håper du skipper å vente mye lenger ! :-)

[Småen100]

VIlle bare si at jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg har ønsket meg barn i mange år og ventet tålmodig på å bli ferdig med utdannelsen så vi endelig kunne begynne. Sluttet på p pillen august 2012 og drev å hoppet av i svingen det første halvåret mens vi ventet på at jeg skulle bli ferdig. Allerede da gikk jeg og tenkte at jeg kanskje plutselig ville bli gravid. Fra januar i år begynte vi aktivt - eggløsningstester og alle triks i boken. Skjedde ikke en dritt.... Det føles jo litt sånn. Man har ventet og ventet og gått i alle år og vært hysterisk opptatt av å ta de p pillene og så kjører man på alle triks og det skjer INGENTING.. 

 

Jeg er en fryktelig utålmodig person og det her har gått veldig inn på meg så jeg klarte ikke sitte å vente noe lengre. Etter 9 mndr tok jeg en time hos en privat gynekolog for å ta en liten sjekk, egentlig bare for at jeg skulle roe meg ned. Alt så fint ut med meg, men sambo fikk litt under normalen på spermprøven. Vi valgte å ta kontakt med en privat IVF klinikk og betale det det koster for et forsøk der. Samtidig  står vi i kø i det offentlige. Vi er midt i vårt første forsøk nå.

 

Alt er en helt utrolig absurd situasjon egentlig. Jeg hadde aldri forestilt meg dette og når jeg tenker over det klarer jeg egentlig ikke ta det innover meg. Jeg begynte å ønske meg barn da jeg bare var 19 år og er den i vennegjengen som alle har spådd ville få barn først. Tanken på at det ikke skulle gå når jeg ville det har egentlig aldri slått meg. Man tror aldri at det skal skje en selv.

 

Jeg er kjempe glad for at jeg tok tak i dette tidlig og at vi ble enige om at et privat IVF forsøk er en økonomisk prioritering vi ønsker å gjøre. Og selv om det ikke var sånn som dette vi hadde sett for oss at vi skulle få en baby så er det jo en utrolig spennende reise dette også. Egentlig mye mer enn på den vanlige måten. På mandag satt vi her i stuen med en haug av sprøyter foran oss, jeg gråt og skalv som et aspeløv og måtte ha sambo som aldri har tatt i en sprøyte til å sette de på meg. Siden da har han satt 17 sprøyter på meg og jeg ser ut som en nålepute. Og i dag var vi på ultralyd og så 10 egg som er klare til å hentes ut på torsdag. Vi er kjempe spente på det som skal skje videre..

 

Jeg var der du er for bare noen måneder siden, men det virker utrolig lenge siden. Jeg husker hvor ufattelig fortvilet jeg var. Etter vi bestemte oss for å få hjelp har jeg bare sett fremover og følt på lettelsen over å få hjelp, tenkt på prosessen som skal skje og sluppet å tenke så mye på graviditetssymptomer og DPO. Denne mnd da vi ventet på mensen for å få starte opp på sprøyter tenkte jeg ikke på testing i det hele tatt. Det var kjempedeilig.. 

 

Husk at de aller aller fleste får det til tilslutt. Og at det å måtte ha hjelp ikke er et nederlag, men kanskje oppleves som en utrolig lettelse. De kan gjøre så utrolig mye forskjellig for å hjelpe nå. Jeg er helt overveldet over alt de kan gjøre. 

 

Ønsker deg masse lykke til! Håper det klaffer snart