Tabu at man måtte prøve(r) lenge?

[Anonym bruker]

Da mannen endelig ble klar for barn, var jeg så lykkelig og forhåpningsfull. Jeg trodde at en liten spire skulle sitte innen et par måneder. Så naiv var jeg. Nå er vi inne i pp8, og på veien hit har jeg funnet ut at det er helt normalt at det kan ta sin tid.

 

Jeg vil tro at grunnen til mine skuffelser er at man kun hører om de som ikke en gang planla det, gikk på pillen, hoppet av i svingen, lyktes på første forsøk osv. Men også fordi det virker som at veldig få forteller om den lange veien de kanskje var i gjennom før de endelig lyktes.

 

Tenker spesielt på sistnevnte grunn. Hvorfor hører man ikke mer om dette? Det er selvfølgelig veldig privat, men er det noe som folk "skammer" seg over? Er det derfor man så sjelden hører om hvor lang veien til et barn kan være?

 

Hva tenker dere? Er det litt tabu?

 

 

 

Anonymous poster hash: a686a...98c

[Anonym bruker]

Vet ikke helt jeg altså... men jeg prater ikke så mye om det, ikke mange som vet at vi sliter Har prøvd 1,5 år nå. Føler kanskje at jeg ikke "klarer" noe alle andre klarer liksom... 

 

Men tror de barna kommer litt når som helst. Har et barn fra før, og han kom plutselig (mens jeg gikk på piller), på et tidspunkt hvor det egentlig passet dårlig og vi var veldig unge. Nå noen år etter som alt er tipp topp og vi så veldig ønsker oss et barn til, klarer vi det plutselig ikke..

Anonymous poster hash: b463e...8be

[Von Hertelhofen]

Jeg har ikke fortalt vennene mine hvor lang tid det tok med førstemann. Jeg har fortalt mamma at vi strevde noen måneder, men også til henne så sa jeg ikke at vi måtte få hjelp med pergo.

 

Ja, jeg synes det er flaut. At det på en måte var noe galt med oss. Derfor sa jeg ikke til noen at vi strevde. Nå ble jeg uventet gravid med nr 2, uten at vi prøvde engang. Så jeg vet at det ikke er noe feil med oss.

 

Om de som deler sine frustrasjoner for at de ikke blir gravide, så tenker jeg bare at de er veldig modige og ærlige.

[Anonym bruker]

Vi prøvde i veldig mange år før vi lykkes. Det er noe jeg er veldig åpen om i dag. Men var ikke like åpen når det stod på. Rett og slett fordi det var så vanskelig å snakke om.

Anonymous poster hash: 013f1...822

[Musemorbr /]

Vi sa ikke noe da vi var i prøvinga, for vi ønsket ikke oppfølgingsspørsmål for hver mnd som gikk. Men til slutt måtte jeg be mora mi slutte å mase, siden vi faktisk prøvde. Jeg var 27, og hun snakket som om jeg var 42, om at nå måtte vi begynne å tenke på alderen min. Hjalp heller ikke at ei tante klarte å spørre meg to ganger om jeg var gravid. Ikke spesielt hyggelig når man både er tynn som ei flis og ikke får til å bli hravid. Da vi klarte det var jeg ærlig om at vi hadde prøvd i 8 mndr. Da virket alle veldig overrasket. Tror ikke så mange snakker om det, egentlig.

[Anonym bruker]

Med nr 1 og 2 var det ikke planlagt. Da vi fant ut for over 1,5 år siden at vi ønsket oss et 3 barn, og skulle til å prøve. Sluttet med p-pillen, gikk ikke på de som jeg hadde da blitt gravid på med nr1 og 2. Så var det og vente på mensen og prøve. Hadde et opphold og brukte kondom/ hoppet av i svingen fra november og til april. Tenker jo selvfølgelig på denne sørgelige barnehageplassen, man er avhengig av etter endt permisjon.... I mai i år satt spira etter ca 1 års prøving. Var lykkelige og glade da mensen ikke kom i juni og testene viste positivt Den gleden ble dessverre kortvarig. I juli gikk det galt og jeg fikk en såkalt sa/ma pga kroppen klarte ikke gjennomføre sa selv.  Så fikk beskjed av legene på sykehuset om å vente med prøving i like mange uker som vi var kommet før sa/ma satte i gang. Så da var det på med kondom igjen pga infeksjonsfare og vente litt. Gikk da 1, 5 mnd etter venting så satt spira på nytt Nå sitter jeg her i uke 11+4 og er lykkelig og glad Da 3 barnet blir født skal samboer få seg time til sterilisering er vi enige om, for da har vi nok barn og følge opp, synes vi.

 

Men tilbake til spørsmålet ditt, synes jeg det er flaut og snakke om at vi prøver og ikke får til selv om vi har to pillebarn fra før, synes heller ikke at det er noen andre en meg og samboer som har noe med det og eventuelt legen hvis det går så langt at man må ha hjelp.

 

 

Anonymous poster hash: 8feed...0a2

[Anonym bruker]

Vi fortalte ikke at vi prøvde fordi jeg synes det var mellom meg og mannen, pluss at vi ikke ville ha mas og ekstra press utenfra. Folk spurte stadig vekk likevel og jeg synes det var frekt. Nå ble jeg veldig raskt gravid, men hadde kanskje syntes det var sårt med stadig mas om det ikke gikk så lett.

 

Anonymous poster hash: 9c928...4c5

[klishe89]

Vi ventet et år med å fortelle at vi sliter. Gått halvannet år til nå og fortsatt ikke noe baby. Greit at vi ventet såpass lenge.

[Anonym bruker]

Vi sa vel ikke så mye før jeg mistet første gangen. Men fant ut etterhvert at det var like greit å fortelle det slik at vi slapp så mye mas. Så her visste familie, venner, kolleger og sjef at vi drev med IVF. For min del tok det 8,5 år fra jeg slutta med pilla til jeg fikk mitt første barn. Hadde 3 SA, 3 IVF forsøk, 1 fryseforsøk og samlivsbrudd på de 8,5 åra....

Anonymous poster hash: 77b01...ae4