Tabu å foretrekke sitt eget selskap?

[Anonym bruker]

Jeg har stor familie, liker å tilbringe tid med dem selvsagt, men jeg nyter ensomhet. Jeg har venner, men er ikke den som trenger mange venner, jeg har faset ut flere vennskap over tid fordi jeg rett og slett foretrekker ro og fred.

 

Jentekvelder, shopping og festing interesserer meg ikke. Jeg leser heller en god bok en kveld jeg er alene enn å fly ut dørene å venninnebesøk.

Jeg stiller gjerne opp for andre hvis de trenger meg, men oppsøker skjelden dem. Jeg et også ganske åpen om dette til de jeg anser som mine nærmeste venner.

 

For litt tid siden var mannen og barna borte på helgetur, jeg koste meg hjemme da jeg fikk en telefon fra en bekjent som lurte på hva jeg drev med, jeg svarte som sant var at jeg var alene hjemme og hadde gravd meg ned under et pledd, med tekoppen og skulle se krim på tv'n. Hun bryter da ut med: neimen stakkars deg da, har du ingen å gå ut med? Jeg ble nesten litt paff, men fikk svart at jeg faktisk koste meg og at det var luksus med en alenekveld når man har en stor familie.

 

Har vel vært litt sær bestandig, har ingen sosialangst, prater lett forran større forsamlinger, men jeg har ikke behov for å være sosial hele tiden. Folk flest er kjedelige og har lite interessant å komme med. Prøvde meg på strikkeklubb tidligere, men det var lite stimulerende. Jeg liker helst å være ærlig med folk, så det er jo litt av hensyn til andre at jeg trekker meg unna, så slipper jeg å spille interessert og begeistret.

 

Enkelte typer mennesker kan jeg tilbringe litt tid med, men dette er mennesker som deler mine interesser. Min ektemann er en av disse. Jeg prøver også å vekke barnas interesse og nysgjerrighet.

 

Anonymous poster hash: 74b0c...641

[Anonym bruker]

Jeg er som deg, og det finnes nok flere av oss en vi aner Jeg er GLAD for at jeg klarer å nyte mitt eget selskap, og ikke MÅ ha ting å gjøre hele tiden. Finnes jo de som kjeder seg med engang det ikke er "noe som skjer". Tror det er ett stort pluss å klare å "underholde" seg selv, og nyte sitt eget selskap.

Anonymous poster hash: 274b1...17d

[Anonym bruker]

Jeg elsker å være alene!

Mann og barn helt herlig, men alene må jeg også være.

Anonymous poster hash: cd844...ff2

[Anonym bruker]

Jeg nyter også mitt eget selskap. Har venner, men er ikke den som flyr rundt på venninnebesøk flere ganger i uken. Venner er viktig for meg, men jeg trenger de ikke hele tiden. Jeg jobber som lærer, så får masse sosial omgang der. Nå når jeg ef i permisjon kjenner jeg at jeg trenger mer sosial omgang med venner enn ellers. Trenger et sosialt liv utenom min egen familie. Men ja, jeg elsker å være i mitt eget selskap. Når mannen reiser vekk en natt eller to, frister det meg mest å bare nyte kveldene alene hjemme.

 

Anonymous poster hash: c7cc9...8a0

[Anonym bruker]

 

Jeg er som deg, og det finnes nok flere av oss en vi aner Jeg er GLAD for at jeg klarer å nyte mitt eget selskap, og ikke MÅ ha ting å gjøre hele tiden. Finnes jo de som kjeder seg med engang det ikke er "noe som skjer". Tror det er ett stort pluss å klare å "underholde" seg selv, og nyte sitt eget selskap.

 

Anonymous poster hash: 274b1...17d

Jeg forsøker å lære barna å underholde seg selv, jeg er forresten fra en storfamilie, det var lite ensomhet og ro og fred i oppveksten. Jeg tror dette har vært med på å forme meg. Feks da vi reiste på hytta i barne og ungdomsårene så trakk jeg meg tilbake med en bok, kunne gjerne ta båten og finne en ensom holme der jeg kunne legge med ned på pleddet på et berg og lese på timesvis før jeg tok båten tilbake til hytta.

 

Jeg liker å tenke og gruble, å det gjøres best i stillhet.

 

 

Anonymous poster hash: 74b0c...641

[Anonym bruker]

Jeg koser meg også alene. Og jeg koser meg mest hjemme, er en veldig hjemkjær person. Jeg er ikke rar eller noe(som jeg vet selv ihvertfall ), jobber med kunder og har stor familie som jeg elsker, men jeg syns altså at kveldene er aller best når jeg er hjemme og gjerne alene eller med mann og barn.

 

Anonymous poster hash: 1ac8f...ac1

[Sosialkunnskap]

Kan det være at du er det de kaller introvert?

De som foretrekker å være med en eller to, framfor mange. De som henter mer energi av å være alene, og blir utslitt av å være med mange. Tenker før man snakker, heller enn mens man snakker?
 

Jeg driver research til et nytt program på NRK som handler om det å være sosial, og hvordan nordmenn fungerer sånn sett.

 

Det hadde vært interessant for meg å vite om du føler deg "unormal" fordi du foretrekker å være alene? Det sies at det er stort press på å være ekstrovert, altså utadvendt og sosial.

 

(Dette blir ikke sitert eller brukt noe sted altså).

[Anonym bruker]

Gladnyhet. Folk som er introverte er ofte mer intelligente ann andre, og trives med mennesker med samme interesser. Liker gjerne å ha mye alenetid, og trives godt i sammenkomster med få mennesker, gjerne en eller to, det er slik de finner energi. Ekstroverte henter energi ved å være sammen med andre mennesker, og trives bedre jo flere mennesker de har rundt seg. De kjeder seg lett i eget selskap.

 

Er nok litt som deg, kan nok oppleves som veldig sær, men har to gode venner som også er introverte. Nå som jeg har fmailie finner jeg ikke ofte på noe med dem, men de er jo litt like selv, om ikke like ille som meg Da jeg var yngre følte jeg veldig på dette at jeg er unormal som ikke ønsker flere nære venner. Men fant på masse med folk bare fordi jeg følte at dette er forventet. Gidder ikke det lenger, og kunne ikke brydd meg mindre om hva folk tenker om dette.

 

Anonymous poster hash: 4ff02...27e

[Anonym bruker]

Kan det være at du er det de kaller introvert?

De som foretrekker å være med en eller to, framfor mange. De som henter mer energi av å være alene, og blir utslitt av å være med mange. Tenker før man snakker, heller enn mens man snakker?

 

Jeg driver research til et nytt program på NRK som handler om det å være sosial, og hvordan nordmenn fungerer sånn sett.

 

Det hadde vært interessant for meg å vite om du føler deg "unormal" fordi du foretrekker å være alene? Det sies at det er stort press på å være ekstrovert, altså utadvendt og sosial.

 

(Dette blir ikke sitert eller brukt noe sted altså).

Det er nok flere som er som HI.

Jeg liker også mitt eget selskap, der jeg kan gjøre akkurat det jeg vil og slippe å snakke og gi av meg selv hele tiden.

Jeg liker heller å være sammen med en eller to personer enn å være i en stor gruppe. Da bir jeg  fort litt utslitt, det blir masete,jeg vet ikke hva jeg skal snakke om og synes egentlig at andre folk kan være kjedelige og det interesserer meg ikke overhodet å småsnakke fordi det er ikke av interesse for meg.

Ikke det at jeg er frekk eller avvisende til de,men inni hodet mitt kjeder jeg meg.

 

Jeg er ikke avhengig av at folk skal like meg,jeg er nå den jeg er. kan være megasjarmerende(det har jeg hørt fra flere hold) men så kan jeg være veldig stille og kjede meg og bli sliten rett og slett.

 

Noen ganger tenker jeg på hvorfor jeg ikke har en stor venninnegjeng som jeg hører så mange har,men det hadde jeg ikke orket rett og slett. det hadde blitt for mye mas og stress,for man skal jo pleie forhold,og jeg har rett og slett ikke plass i livet mitt til så mange folk. Og jeg bryr meg ikke så hardt heller egentlig.

 

Jeg kommer fra en stor familie og har nå selv tre barn,og disse er egentlig nok.Jeg har venninnner,men av det slaget som ikke møtes så ofte. Jobber som ped.leder,så jeg er så sosial hele dagen at jeg trenger å hente meg inn på kveldene og helgene.

 

Sånn har jeg bestandig vært;da jeg gikk på barneskolen var jeg så sosial hele dagen at jeg vile være i fred da jeg kom hjem.husker når venninner ringte og ville bli med meg hjem fra skolen/ville komme på besøk,så sa jeg til mamma at hun skulle si at det ikke passet for da kunne jeg skylde på det og få fred. Var ikke slik hele tiden da,men noen ganger.

 

men jeg vil ikke si jeg er en særing og huleboer som sitter hjemme,jeg er godt likt blant fanilie, venner, bekjente og kollegaer,men litt sær er jeg nok

 

Anonymous poster hash: 6485f...086

[Anonym bruker]

Kan det være at du er det de kaller introvert?

 

De som foretrekker å være med en eller to, framfor mange. De som henter mer energi av å være alene, og blir utslitt av å være med mange. Tenker før man snakker, heller enn mens man snakker?

 

Jeg driver research til et nytt program på NRK som handler om det å være sosial, og hvordan nordmenn fungerer sånn sett.

 

Det hadde vært interessant for meg å vite om du føler deg "unormal" fordi du foretrekker å være alene? Det sies at det er stort press på å være ekstrovert, altså utadvendt og sosial.

 

(Dette blir ikke sitert eller brukt noe sted altså).

Meget mulig du er inne på noe der. Jeg er forresten svært sensitiv for andre mennesker sinnstemning og blir rett og slett sliten.

Men det er i hovedsak at mennesker flest kjeder meg, så lenge de ikke har en spennende historie eller noe mer å fare med.

 

Jeg er ikke sjenert forresten.

 

Anonymous poster hash: 74b0c...641

[Anonym bruker]

Jeg føler meg litt sånn. Foretrekker mennesker med en livshistorie. Både min mann og min beste venninne har opplevd en fæl barndom. Kanskje fælt å¨si det, men føler at mennesker som enten har en slik historie OG som er reflekterte over eget liv og verden rundt dem er interessante. Kan også være folk som har et fagfelt som interesserer meg som jeg liker å omgås

Anonymous poster hash: 4ff02...27e

[Anonym bruker]

Jeg er akkurat som deg, eelsker tiden jeg har for meg selv. Jeg er sosial og utadvendt når jeg først er sosial...men gud som jeg koser meg alene. Skjønner ikke de som må ha folk rundt seg hele tiden...men de skjønner ikke meg. Tror sikkert jeg er ensom. Men nei, stortrives i mitt eget selskap og kjeder meg aldri alene. Men jeg har venner og familie i fleng...hadde jeg ikke hatt noen som har brydd seg hadde jeg nok følt meg ensom.

 

Anonymous poster hash: 20b6c...e6e

[Anonym bruker]

Jeg har perioder hvor jeg er slik. Spesielt på denne tiden av året. Da liker jeg å gå i hi frem til mars omtrent.

Men jeg er svært selektiv på hvem jeg gidder tilbringe tid med. Tomme vennskap eller bekjentskap gidder jeg ikke mer.

 

Anonymous poster hash: 3d7e8...c8f

[Anonym bruker]

Jeg føler meg litt sånn. Foretrekker mennesker med en livshistorie. Både min mann og min beste venninne har opplevd en fæl barndom. Kanskje fælt å¨si det, men føler at mennesker som enten har en slik historie OG som er reflekterte over eget liv og verden rundt dem er interessante. Kan også være folk som har et fagfelt som interesserer meg som jeg liker å omgås Anonymous poster hash: 4ff02...27e

Har selv en flott barndom, men har opplevd ting i ungdomstiden og ung voksen alder som er vanskelige og vonde, så kjenner meg igjen i det du skriver.

Jeg har en bestevenninne, vi ses ikke ofte da vi bor på hver vår kant, men det har lite å si. Jeg trenger ikke treffe noen ofte for å opprettholde et nært og tett vennskap der det er naturlig å dele private ting. Ser henne et par gang i året, snakker med henne to- tre gang i mnd, det er nok, og da har vi litt å snakke om også når vi først snakker sammen.

 

Anonymous poster hash: 74b0c...641

[Kanutten83]

Jeg elsker mitt eget selskap! Alltid gjort det Jeg blir sliten av familieselskaper, veldig koselig altså, men et par timer er mer enn nok for meg. Jeg gleder meg til julefeiring og romjulsselskap, men jeg vet når kvelden kommer har jeg et veldig behov for å få være i fred. Mannen må gjerne være i stua, men jeg føler ikke for å prate eller kose... Jeg vil heller da sitte med ei bok eller få gjøre noe annet uten å være sosial. Jeg hadde overlevd fint ei uke helt alene uten å måtte se eller prate med noen, men litt vanskelig å gjennomføre når man har mann og barn

Som liten ble jeg sett på som litt rar da jeg ikke hadde samme behovet for å være sammen med familien eller vennene mine... Jeg er bare ikke en sosial person

[Anonym bruker]

Mulig dette blir litt en annen kategori:

Hvordan tror dere at dere hadde reagert om dere plutselig ikke hadde noe valg?

Om mannen forlot deg, de få vennene dine er opptatt med dems vil og dere ikke ses så ofte.

Rett og slett ikke hadde noe annet valg enn og være alene 90% av tiden.

Anonymous poster hash: b53a4...426

[Anonym bruker]

 

Mulig dette blir litt en annen kategori:

Hvordan tror dere at dere hadde reagert om dere plutselig ikke hadde noe valg?

Om mannen forlot deg, de få vennene dine er opptatt med dems vil og dere ikke ses så ofte.

Rett og slett ikke hadde noe annet valg enn og være alene 90% av tiden.

 

Anonymous poster hash: b53a4...426

 

Er kanskje ikke så lett å få nye nære venner på en to tre. Men om jeg følte meg veldig ensom, så kanskje skrevet inn en "annonse" her på dib eller oppsøkt noen "gamle" klassekamerater som jeg tror kan være en match. Hvis det er sånn at jeg hadde følt meg veldig ensom i mitt eget selvskap etter en stund. Kan jo være jeg hadde stortrives med å være mer aleine også, føles sånn nå i hvertfall

 

Anonymous poster hash: 4ff02...27e

[Anonym bruker]

Mulig dette blir litt en annen kategori:Hvordan tror dere at dere hadde reagert om dere plutselig ikke hadde noe valg?Om mannen forlot deg, de få vennene dine er opptatt med dems vil og dere ikke ses så ofte.Rett og slett ikke hadde noe annet valg enn og være alene 90% av tiden. Anonymous poster hash: b53a4...426

Nå har jeg stor familie i utgangspunktet. Men jeg har vært alene før jeg møtte mannen. Jeg trivdes godt i mitt eget selskap da også. Takket være mannens jakt på meg at vi nå er gift og har barn.

 

Anonymous poster hash: 74b0c...641

[Gjest]

ER som deg. Koser meg alene i mitt eget selskap. Som feks i går, hvor mannen gikk å la seg tidlig med minsten og de andre var vekk. Meg helt alene i stua med pledd, tekopp og tv

NYDELIG

[Anonym bruker]

 

Mulig dette blir litt en annen kategori:

Hvordan tror dere at dere hadde reagert om dere plutselig ikke hadde noe valg?

Om mannen forlot deg, de få vennene dine er opptatt med dems vil og dere ikke ses så ofte.

Rett og slett ikke hadde noe annet valg enn og være alene 90% av tiden.

 

Anonymous poster hash: b53a4...426

Uaktuell problemstilling for meg. Mitt eget personlige nettverk er så sterkt at hele ikke kan svikte.

MEN hadde det skjedd hadde jeg klart meg fint. Eget selskap er ikke ukjent for meg.

 

Anonymous poster hash: 3d7e8...c8f

[Den perfekte mor, påan igjen]

Jeg stortrives også i mitt eget selskap. Jeg elsker å være alene, kunne lese, høre på musikk, og slippe å ta hensyn til noen andre. Spise god mat og godteri, helt uten å dele  

 

Jeg koser meg stort sett også når jeg er sammen med andre, men gleder meg til å komme hjem. Blir sliten av å ha planer flere dager eller helger fremover, at det er lenge til alenetid igjen. Jeg er nyseparert, og selv om jeg elsker ungene over alt på jord, koser jeg meg også alene når de er hos sin far.

 

Kan godt være "sosial" på fb, da er jeg likevel alene, og kan når som helst slå av chatten. Det beste av to verdener kan man si

[Anonym bruker]

Kjenner meg veldig igjen i det mange av dere skriver.

Jeg kan være veldig sosial i perioder, men jeg elsker - og er avhengig av - å ha alenetid. Jeg har til og med vært på ferie alene og kost meg maks. ;-)

Mange ekstroverte finner nok dette både rart og litt stusselig, men for meg er det ikke sånn. Jeg er utrolig glad for at jeg trives i mitt eget selskap.

Jeg er heller ikke sjenert, og mange oppfatter meg som utadvendt, men jeg har en introvert personlighetstype.

Ja, jeg har av og til følt meg litt sær og anderledes - som en er inne på her, er det ekstrovert som er "samfunnsnormen" - men i dag er jeg veldig fornøyd med å være som jeg er.

 

Anonymous poster hash: 829e9...e6a

[Kanutten83]

Mulig dette blir litt en annen kategori:Hvordan tror dere at dere hadde reagert om dere plutselig ikke hadde noe valg?Om mannen forlot deg, de få vennene dine er opptatt med dems vil og dere ikke ses så ofte.Rett og slett ikke hadde noe annet valg enn og være alene 90% av tiden. Anonymous poster hash: b53a4...426

Jeg var der før jeg traff mannen, gikk helt fint Jeg hadde faktisk ikke tenkt å skaffe meg mann og barn. Selv om jeg savner den tiden innimellom så har jeg aldri angret på mann og barn

[Anonym bruker]

Jeg er også sånn. I tillegg er jeg høysensitiv og blir sliten av for mange inntrykk. Tid helt alene er nødvendig for at jeg skal ha det bra.

 

Anonymous poster hash: d3cea...904

[Anonym bruker]

Syns det er himmelsk å være alene på hytta, med bøker og meg selv...

Samboeren min syns jeg er rar, og syns jeg er alt for lite sosial. Maser ofte på at jeg aldri er sosial, men med en liten som krever veldig mye syns jeg at det er herligt å være helt alene de få kveldene jeg har sjangsen.

Anonymous poster hash: ed3d3...7ba