Humør :(

[Gjest anouschka with Love]

De første ukene av sv.skapet var tunge. Trist, trøtt og slapp med kvalme. Så kom en liten opptur et par uker men i går var jeg bare sårbar og i dag så sint som en okse! Må virkelig ta meg sammen for å ikke bli snurt på kjæresten min når jeg inni mitt hode trenger støtte og omsorg og vi ikke ser hverandre hver dag siden vi flytter sammen i romjula. I mitt 2. Sv skap for sju år siden var jeg alene med en 9 åring og hadde verdens mest harmoniske graviditet. Ingen mann å bli irritert på! Hehe

Nå så merker jeg at jeg ser mot han og laster han for mange av mine følelser (innvendig da...), vet selv at det ikke er hans feil men jeg er bare såååå sårbar og "liten" i perioder nå. Trenger han virkelig!

Rart med det når man først er to...men sikkert sånn det skal være?? <3

[all i want is u]

Hvis jeg var i din situasjon ville jeg snakket med kjæresten og forklart at jeg var veldig sårbar for tiden. Hadde bedt om unnskyldning på forhånd for eventuelle ting jeg ville si eller gjøre fremover som han kanskje ville synes at var urimelig, men samtidig bedt ham om å gjøre det han kan for å være forståelsesfull. Jeg har vært igjennom en del hormonbehandlinger ifm prøverør, og da har jeg måttet si dette til kjæresten. Jeg sa det også rett ut at jeg hadde et stort behov for nærhet (ikke sex, men bare klemmer og sånn), og at han det ville hjelpe om han viste at han satte pris på meg (mye pga det jeg måtte gå igjennom for oss begge). Det var litt enklere for meg da kanskje, fordi jeg kunne si dette til ham mellom hormonbehandlingene. Da føltes det mye lettere å ta det opp. Vet ikke om jeg hadde klart å tatt det opp midt i det verste hormonhelvetet, men etter at jeg nå vet at det hjalp å prate med ham om det så hadde jeg nok presset meg selv til å prate om det...

 

Uansett. Håper det roer seg fort for deg og at du ikke føler deg trist og sinna så mye lenger. Lykke til!

[Gjest anouschka with Love]

Tusen takk, all I want is You .

Vi har nok ikke hatt det så tøft som mange andre par i graviditeter. Det er mest bra men så kommer disse dagene da alt jeg behøver er støtte, kjærlighet, masse nærhet og omsorg også er vi i en situasjon der vi først flytter sammen om 3 uker pga barn på hver vår side som skal bytte skole etc. Det er enorme forandringer på gang med flytting, salg av mitt hus, to barn med, nytt sted å bo, barn i magen...hehe, er kanskje dumt å stille så høye krav;). Men savner kommer når jeg er sliten og lei og jeg er bevisst på å ikke kjøre det ut på han selv om det blir mange samtaler og vonde følelser som jeg tar opp.

 

Har sagt i fra som deg og det føles mye bedre selv om han ofte kan misforstå meg.

 

Takk for flott svar:). Masse lykke til med sv.skapet <3

[all i want is u]

Det er alltid kjipt med de misforståelsene. Man ønsker seg så gjerne at d fantes en koblingsmekanisme som kunne koblet to hjerner sammen..på den måten kunne motparten forstått hva d er man prøver å si, vise eller hinte til. Men bra at dere kommuniserer i alle fall og at d i alle fall hjelper litt!

Og forresten, ikke så rart at du blir sårbar i den stressige situasjonen der. Kanskje er d ei lita trøst at d for meg virker ganske normalt å bli sånn som du blir inni mellom oppi d der.

 

Lykke til du også videre med flyttinga og svangerskapet!

Endret 5. desember 2013 av all i want is u