Dette her er ikke tull (ang fotballfruen)

[Anonym bruker]

Jeg har elendig selvtillit når det kommer til utseende mitt. I ungdommen slet jeg med anorexia i mange år, men ble "frisk" i midten av tyveårene. Jeg vil alltid ha et anstrengt forhold til mat og kroppen min, men stort sett tenker jeg ikke over det lengre.

Men, så kommer bildet av fotballfrua 4 dager etter fødsel. Hennes kropp er lik min, bare min kropp bærer mange flere kilo. Jeg skulle så gjerne hatt hennes kropp.. På den andre siden vet jeg at om jeg skal oppnå det igjen, må jeg sulte meg og trene mye, noe jeg ikke har tid til pga barn, jobb, hus osv. Å sulte meg fører meg jo bare tilbake til problemene jeg hadde før

Er lavkarbo virkelig så bra at jeg som er normalvektig vil gå ned i vekt? Jeg trener minst 3-4 ganger i uka, mer har jeg ikke tid til.

Og er det noe man kan gjøre for å få bedre selvtillit?

Så det er sagt: Dette er ikke fotballfruen sin feil, det er min selvtillit som er veldig lett påvirkelig

 

Anonymous poster hash: 90cd4...00e

[Anonym bruker]

I mitt hode har ikke den der fotballfrua noe sunt forhold til noe som helst. Men jeg er vel så gammel at min mening ikke teller så mye. 

 

Jeg VET man kan være lett påvirkelig av mye og mangt når man er ung, selv om man er så gammel at man begynner å få barn.

 

Men hvorfor er utseende så viktig, når det er alle andre kvaliteter man besitter som virkelig teller i lengden?  

 

Utseende er dømt til å tape i lengden, uansett hva man gjør. Dette har med alder, gravitasjon og alt og ingenting å gjøre. Utseende er dømt til å eldes, uansett. Man er ikke 20 for alltid. 

 

Og hvorfor er det å være tynn så viktig? Er det noe du selv mener, din mann mener, barna dine mener eller samfunnet har fokus på? Blir du annerledes og bedre om du er tynnere? Nei, du føler det samme som du nå gjør, samme om du er som du er, 10 kg lettere eller 50 kg tyngre. For det har med DEG å gjøre. Jeg har vært på virkelig begge sider av vektskalaen, uten å ha slitt med spiseforstyrrelser, og helt ærlig så er begge sider(ekstremt tynn eller tykk) like jævlig eller like trivelig, alt etter hvordan du tar det selv. Det eneste jeg kan bemerke, er at det er forjævlig lett å få mange negative kommentarer rett i fleisen dersom du er litt for tynn(les: det du tenker er slank og flott). Du er nemlig ikke så flott som tynn(les mager) som du kanskje tenker. Er du overvektig, så sier ingen noenting, for det er frekt. Jeg er ærlig med mitt speilbilde, og ser det som er der, og lever godt med det Jeg gjorde det da jeg var underernært, og også da jeg var overernært

 

Husk det at på dette området så er der skille mellom utseende og selvtillit. Du kan se rævva ut, men ha en selvtillit som virkelig gir deg sjanser i livet. Og du kan se ut som en gudinne, men ha en selvtillit som gjør at du bare ikke får til noe.

 

Utseende har faktisk lite med selvtilliten å gjøre.

 

Og jeg har allerede voksne barn, som jeg ser har lært mye av meg på det området

Anonymous poster hash: 443be...ed1

[Voilà]

Du skal være stolt over å være der du er nå. Du klarer deg uten sulting og overtrening, noe som er en seier i seg selv. Hva så om kroppen din ikke er det den en gang var? Drit i det, og hev deg over fortiden. 

Vi som har slitt med anoreksi kommer nok alltid til å ha sykdomstegnene i bakhodet. Mange vil rette blikket alt for mye på tynne mennesker som virker så utrolig perfekt. Som anorektiker er man på det stadiet at all fokus rettes mot det tynne og "perfekte" mennesker, fordi det kun er en ting som gjelder. Jeg vet det, siden jeg har vært der selv. Og selv om jeg omtrent er friskmeldt, trigger bildet hun la ut enormt mye - og alt det har ført med seg. Men når jeg tenker godt etter, føler jeg at kroppen min ikke skal være grunnen til å ødelegge den livsgnisten jeg endelig har fått tilbake. 

Jeg kjenner ikke mye til Fotballfrue, og hvordan hennes tanker rundt mat og kropp egentlig er. Men jeg tenker at så lenge jeg slipper sulting, overtrening, løgner og et voldsomt skuespill, så skal jeg leve fint med den kroppen jeg har nå. Jeg ser ikke lenger ut som fruen, men jeg trekker innimellom et lettelsens sukk når jeg innser at jeg trives OK med den jeg er nå. Kroppen min er langt fra perfekt, men jeg har det endelig fint! Ikke superbra, men så utrolig mye bedre enn da jeg var anorektisk og "uten sjel". Jeg lengter fortsatt etter den kroppen jeg hadde, og den fantastiske følelsen hver gang badevekten ga meg det jeg ville. Det som hjelper meg da er å skrive ned alle følelsene jeg hadde på det tidspunktet, og sette de opp mot følelsene jeg føler nå. Jeg skildrer den syke tankegangen og det syke livet, og innser fort at det var FORFERDELIG! 
Jeg hever meg over fotballfrue, for JEG kan akseptere kroppen slik den er nå, for jeg lever så utrolig mye bedre med en litt annerledes kropp, men en fullstendig annerledes tankegang. 
Håper ingen skyter meg nå, for jeg vet jo faktisk ikke om Fotballfrue fortsatt sliter med slike tanker som jeg vet hun har strevd med tidligere. 

Kanskje jeg gjentok meg selv litt nå,og skrev et litt rotete svar, men jeg synes faktisk jeg har vært flink som har kommet så langt! Kropp er kropp, men ens eget indre er viktigst. Kunne aldri byttet bort kroppen min slik den er nå, om jeg visste at sulting, trening og løgner var det som kunne føre meg dit... Jeg har det ofte i tankene, men minnene sitter friskt i minnet, og spiseforstyrrelser er noe dritt. Skal ALDRI dit igjen, det har jeg bestemt meg for! 

Sender en stor klem. Du er ikke alene, men du har ALL grunn til å være stolt av deg selv. Det er sikkert en klisjé du har før, men innerst inne vet du vel at du bør være stolt? Jeg kan hvert fall si at jeg er stolt over meg selv. Uten tvil! 

[Voilà]

Du skal være stolt over å være der du er nå. Du klarer deg uten sulting og overtrening, noe som er en seier i seg selv. Hva så om kroppen din ikke er det den en gang var? Drit i det, og hev deg over fortiden. 

 

Vi som har slitt med anoreksi kommer nok alltid til å ha sykdomstegnene i bakhodet. Mange vil rette blikket alt for mye på tynne mennesker som virker så utrolig perfekt. Som anorektiker er man på det stadiet at all fokus rettes mot det tynne og "perfekte" mennesker, fordi det kun er en ting som gjelder. Jeg vet det, siden jeg har vært der selv. Og selv om jeg omtrent er friskmeldt, trigger bildet hun la ut enormt mye - og alt det har ført med seg. Men når jeg tenker godt etter, føler jeg at kroppen min ikke skal være grunnen til å ødelegge den livsgnisten jeg endelig har fått tilbake. 

 

Jeg kjenner ikke mye til Fotballfrue, og hvordan hennes tanker rundt mat og kropp egentlig er. Men jeg tenker at så lenge jeg slipper sulting, overtrening, løgner og et voldsomt skuespill, så skal jeg leve fint med den kroppen jeg har nå. Jeg ser ikke lenger ut som fruen, men jeg trekker innimellom et lettelsens sukk når jeg innser at jeg trives OK med den jeg er nå. Kroppen min er langt fra perfekt, men jeg har det endelig fint! Ikke superbra, men så utrolig mye bedre enn da jeg var anorektisk og "uten sjel". Jeg lengter fortsatt etter den kroppen jeg hadde, og den fantastiske følelsen hver gang badevekten ga meg det jeg ville. Det som hjelper meg da er å skrive ned alle følelsene jeg hadde på det tidspunktet, og sette de opp mot følelsene jeg føler nå. Jeg skildrer den syke tankegangen og det syke livet, og innser fort at det var FORFERDELIG! 

Jeg hever meg over fotballfrue, for JEG kan akseptere kroppen slik den er nå, for jeg lever så utrolig mye bedre med en litt annerledes kropp, men en fullstendig annerledes tankegang. 

Håper ingen skyter meg nå, for jeg vet jo faktisk ikke om Fotballfrue fortsatt sliter med slike tanker som jeg vet hun har strevd med tidligere. 

 

Kanskje jeg gjentok meg selv litt nå,og skrev et litt rotete svar, men jeg synes faktisk jeg har vært flink som har kommet så langt! Kropp er kropp, men ens eget indre er viktigst. Kunne aldri byttet bort kroppen min slik den er nå, om jeg visste at sulting, trening og løgner var det som kunne føre meg dit... Jeg har det ofte i tankene, men minnene sitter friskt i minnet, og spiseforstyrrelser er noe dritt. Skal ALDRI dit igjen, det har jeg bestemt meg for! 

 

Sender en stor klem. Du er ikke alene, men du har ALL grunn til å være stolt av deg selv. Det er sikkert en klisjé du har før, men innerst inne vet du vel at du bør være stolt? Jeg kan hvert fall si at jeg er stolt over meg selv. Uten tvil! 

Fakk - skulle være anonym, men jeg står jo egentlig fult og helt for hva jeg skrev. 

[Anonym bruker]

Takk for fine svar! Det er tydelig at dere vet hva dere snakker om

Jeg må nok ta meg en tur foran speilet og ta et alvorsord med meg selv

 

HI

 

Anonymous poster hash: 90cd4...00e

[Gjest thricane]

Skjønner hvor du kommer fra, har hatt et anstrengt forhold til min egen kropp, det blir jo ikke bedre av slike "forbilder". Mitt råd er som følgende, kutt ut den bloggen og få deg andre forbilder. Mitt er Kristine Weber (utenom fitness sesongen naturlig nok). Jeg har snudd fokus fra å vøre tynn til å være sprek og har det ti ganger bedre i min egen kropp nå, selv om jeg veier flere kg nå en hva jeg gjorde før. Jeg gleder meg hver gang jeg klarer å øke 5 kg i knebøy eller når andre mål. Lykke til med jakten på et lykkelig jeg. Husk at du er bra nok uansett om du veier 50, 60, 70 eller 80 kg.

[Anonym bruker]

Fotballfrue er jo bare et stakkars lite menneske som må ha bekreftelse fra omverden hele tiden.. Synes synd på henne.. Og trist at så mange ser opp til henne. Sier litt om hvor selvopptatte vi er blitt. Nettopp født en nydelig lite jente og det man er mest opptatt av er å vise omverdenen at man fortsatt er "deilig"".. Stakkars barn som har fått utdelt en så overfladisk og selvopptatt mamma. Kun fasaden og at glansbildet skinner som teller.. Noe er ikke riktig i toppen spør du meg. Og dette er IKKE sjalusi.. Jeg har født 3 barn og har fortsatt kropp som fotballfruen. Men har ikke behov en plass for å demonstrere det!? Hva feiler det alle der ute som virkelig dypt og inderlig ser opp til dette mennesket? Hvilke verdier og perspektiv har vi?? Sukk....

 

Anonymous poster hash: a2dfc...8b1

[Anonym bruker]

Du ser garantert tusen ganger bedre ut enn det mennesket, be proud of what your mama gave ya' Din kropp er ditt tempel, ta godt vare på den og dyrk den som den er.

 

Anonymous poster hash: 2652d...358

[Anonym bruker]

Fotballfrue er jo bare et stakkars lite menneske som må ha bekreftelse fra omverden hele tiden.. Synes synd på henne.. Og trist at så mange ser opp til henne. Sier litt om hvor selvopptatte vi er blitt. Nettopp født en nydelig lite jente og det man er mest opptatt av er å vise omverdenen at man fortsatt er "deilig"".. Stakkars barn som har fått utdelt en så overfladisk og selvopptatt mamma. Kun fasaden og at glansbildet skinner som teller.. Noe er ikke riktig i toppen spør du meg. Og dette er IKKE sjalusi.. Jeg har født 3 barn og har fortsatt kropp som fotballfruen. Men har ikke behov en plass for å demonstrere det!? Hva feiler det alle der ute som virkelig dypt og inderlig ser opp til dette mennesket? Hvilke verdier og perspektiv har vi?? Sukk....

 

Anonymous poster hash: a2dfc...8b1

Jeg sier ikke at jeg ser opp til fotballfruen, men at det trigger spiseforstyrrelsen jeg ikke er 100 % kvitt. Jeg så ut som henne før, når jeg sultet meg og trente som en gal. Jeg vet at jeg kan se slik ut igjen, men må jo da selvsagt tilbake til det helvete jeg var i. Jeg vil ikke det, men samtidig vil jeg det :/ Ja, jeg er forstyrret

Jeg kom meg selv ut av anorexia'en, fordi jeg etter mange år oppdaget at det ikke gjorde meg lykkeligere. Allikevel hender det at jeg tenker rosenrødt om den tynne, veltrente kroppen min som jeg fikk så mye skryt for. At jeg var forskrudd i hodet og fikk panikk om jeg fikk i meg mer enn 800 kalorier en dag, glemmer jeg da :/

Jeg vet ikke helt hva jeg vil meg dette innlegget engang, men søker kanskje råd til en bedre selvtillit?

Dette her går kun på meg selv, jeg er ikke engang selv tilhenger av tynne mennesker. Men det å kunne ha jernvilje og være "perfekt" i andres øyne..

HI

 

Anonymous poster hash: 90cd4...00e

[Anonym bruker]

 

Fotballfrue er jo bare et stakkars lite menneske som må ha bekreftelse fra omverden hele tiden.. Synes synd på henne.. Og trist at så mange ser opp til henne. Sier litt om hvor selvopptatte vi er blitt. Nettopp født en nydelig lite jente og det man er mest opptatt av er å vise omverdenen at man fortsatt er "deilig"".. Stakkars barn som har fått utdelt en så overfladisk og selvopptatt mamma. Kun fasaden og at glansbildet skinner som teller.. Noe er ikke riktig i toppen spør du meg. Og dette er IKKE sjalusi.. Jeg har født 3 barn og har fortsatt kropp som fotballfruen. Men har ikke behov en plass for å demonstrere det!? Hva feiler det alle der ute som virkelig dypt og inderlig ser opp til dette mennesket? Hvilke verdier og perspektiv har vi?? Sukk....

 

Anonymous poster hash: a2dfc...8b1

Jeg sier ikke at jeg ser opp til fotballfruen, men at det trigger spiseforstyrrelsen jeg ikke er 100 % kvitt. Jeg så ut som henne før, når jeg sultet meg og trente som en gal. Jeg vet at jeg kan se slik ut igjen, men må jo da selvsagt tilbake til det helvete jeg var i. Jeg vil ikke det, men samtidig vil jeg det :/ Ja, jeg er forstyrret

Jeg kom meg selv ut av anorexia'en, fordi jeg etter mange år oppdaget at det ikke gjorde meg lykkeligere. Allikevel hender det at jeg tenker rosenrødt om den tynne, veltrente kroppen min som jeg fikk så mye skryt for. At jeg var forskrudd i hodet og fikk panikk om jeg fikk i meg mer enn 800 kalorier en dag, glemmer jeg da :/

Jeg vet ikke helt hva jeg vil meg dette innlegget engang, men søker kanskje råd til en bedre selvtillit?

Dette her går kun på meg selv, jeg er ikke engang selv tilhenger av tynne mennesker. Men det å kunne ha jernvilje og være "perfekt" i andres øyne..

HI

 

Anonymous poster hash: 90cd4...00e

Du er klok og vet hva som er riktig. Men selv jeg som stort sett er glad og lett overvektig blir påvirket av fotballfruen. Det er derfor det er så skremmende at hun har en slik posisjon og påvirkning på unge mennesker.

 

Anonymous poster hash: b9acb...700

[skinnfilla]

Men hvorfor vil du se ut som henne?

Alt er vondt ved å være så tynn.

Du kan ikke sitte på gulvet med ungene uten at rævbena knekker.

Du er kald, øker hårvekst på kroppen, ansikt ol

 

Ikke syns jeg det er særlig pent heller.

Jeg har vært himla tynn selv, veide vel kanskje 47 kilo og 172 høy.

 

Så faen ikke ut, jobba som kokk og ble litt matlei....