Dårlige bordmanerer

[Anonym bruker]

Jeg har stadig besøk av barnas venner og jeg må si at tre av vennene til eldste har veldig dårlige bordmanerer. Ting jeg reagerer på er for eksempel å ta enorme mengder pålegg og å gi seg til å spise bare pålegg uten brød, ta bare sukker på talerknen og dereter slikke det i seg, å konsekvent ta det aller største eple for så å spise 4 biter og kaste resten ol. De samme barna er også veldig kresne og tar det helt tydlig for gitt at de er vant til å gjøre hva de vil ved bordet, som å prøve merklige kombinasjoner i store mengder og så kaste resultatet ol.

Er slik oppførsel normal for 8-9 åringer med hjemmeværende mødre, mye penger og aupair? Det er nemlig det som er fellesnevneren for disse tre.

Anonymous poster hash: a4020...9c5

[sug lut]

Jeg tror hjemmeværende mødre, penger og au pair er helt uvesentlig her, opplever samme oppførsel her av og til og sånne forhold finnes ikke på disse trakter. Derimot er det ikke så vanskelig å få dem innn på at HER gjør vi ikke sånt, så gjengangerne i huset her oppfører seg stort sett helt fint ved bordet nå.

[Ziva]

I vårt hjem er det våre bordskikker, og har de ingen (bordmanerer) så må de lære fort.

[Anonym bruker]

I vårt hjem er det våre bordskikker, og har de ingen (bordmanerer) så må de lære fort.

Hvordan gjør du det?

Sier du foreksempel at de må spise opp det de har tatt selv om de sier de er mette eller ikke liker det? Blir du sint? Gir du beskjed om at de får gå fra bordet?

 

Jeg synes det er enkelt å irettesette egne barn, men veldig vansklig å si noe til barnas venner.

 

Anonymous poster hash: a4020...9c5

[Ziva]

Forteller de når vi setter oss ved bordet at vi spiser opp det vi tar til oss. Og at hos oss sier vi takk for maten og spør om å gå i fra bordet. Og at vi må smake på ting (mat) det er lov å si at man ikke liker, men må smake først. Har faktisk ikke fått noen "ikke liker".

 

Alt sies i en hyggelig tone, ingen kjefting eller sinne. Og vil de ikke høre så må de gjerne gå hjem.

Endret 2. desember 2013 av Ziva

[Anonym bruker]

Forteller de når vi setter oss ved bordet at vi spiser opp det vi tar til oss. Og at hos oss sier vi takk for maten og spør om å gå i fra bordet. Og at vi må smake på ting (mat) det er lov å si at man ikke liker, men må smake først. Har faktisk ikke fått noen "ikke liker".

 

Alt sies i en hyggelig tone, ingen kjefting eller sinne. Og vil de ikke høre så må de gjerne gå hjem.

Da har det fungert bedre hos dere enn her. For de fleste er jo dette nok, men noen forstår virklig ikke at man mener det. Jeg klarer liksom ikke å ringe foreldrene og be dem hente en jente som skulle overnattet fordi hun ikke vil spise opp eplet sitt eller plutslig spiser nugati med skje. Det måtte jo være utrolig pinlig for foreldrene å få en slik telefon.

 

Anonymous poster hash: a4020...9c5

[Plutselig_gravid]

Min 10 åring oppfører seg gjerne sånn hjemme. Eller ikke akkurat det å ta sukker på fatet for å slikke det opp. Han er fryktelig kresen, vi snakker spisevegring, så han får til dels spesialbehandling når det kommer til mat..Han tar alltid mye mer mat enn han faktisk spiser. Han er ikke flink til å rydde opp mat etter seg, så kjøkkenet ser bombet ut etter han har vært der. Ikke er han flink å takke for maten heller. Det må gis stadige påminnelser for å si det sånn.

 

Men når ting er som de er og spesialbehandling er en nødvendighet, så er det min jobb som forelder å forklare han at ting som er greit hjemme, ikke er det hos andre. Og at han ikke kan eller skal forvente spesialbehandling hos andre.

Får høre av alle foreldre rundt om at han er høflig. Takker for maten, hjelper til å dekke på/ta av, takker for maten, gir komplimenter til "kokken" osv. Ellers er han ærlig med at han har problemer med mat og at han derfor forsyner seg forsiktig. At det er "han" det er noe galt med og ikke maten  

 

Poenget mitt er at barn som har elendige bordmanerer på besøk hos andre også har dårlige manerer generelt. Det er i hvert fall min erfaring. 

Og sånne barn (foreldre) finner man overalt. Både hos hjemmeværende, arbeidsfolk og adelige. 

Selv sitter jeg med bena på bordet, trykker i meg pizza (lar "skorpene" ligge igjen på tallerkenen) mens jeg raper høyt, når jeg er helt alene hjemme. Men jeg gjør ikke sånn når jeg har besøk eller er på besøk.

[Ziva]

 

Forteller de når vi setter oss ved bordet at vi spiser opp det vi tar til oss. Og at hos oss sier vi takk for maten og spør om å gå i fra bordet. Og at vi må smake på ting (mat) det er lov å si at man ikke liker, men må smake først. Har faktisk ikke fått noen "ikke liker".Alt sies i en hyggelig tone, ingen kjefting eller sinne. Og vil de ikke høre så må de gjerne gå hjem.

Da har det fungert bedre hos dere enn her. For de fleste er jo dette nok, men noen forstår virklig ikke at man mener det. Jeg klarer liksom ikke å ringe foreldrene og be dem hente en jente som skulle overnattet fordi hun ikke vil spise opp eplet sitt eller plutslig spiser nugati med skje. Det måtte jo være utrolig pinlig for foreldrene å få en slik telefon. Anonymous poster hash: a4020...9c5

Vi spiser ikke nugatti med skje nugattien er for alle til å ha på brødskiva, ikke som ren frokost til bortskjemte unger. Hadde ikke kostet meg fem øre og tatt en tlf til foreldrene og sagt at før de lærer sitt barn bordskikk så får det ikke servert mat eller overnatting. Får være grenser for uoppdragne unger. Eplet hadde jeg brydd meg lite om.

[Superdolly]

 

Forteller de når vi setter oss ved bordet at vi spiser opp det vi tar til oss. Og at hos oss sier vi takk for maten og spør om å gå i fra bordet. Og at vi må smake på ting (mat) det er lov å si at man ikke liker, men må smake først. Har faktisk ikke fått noen "ikke liker".Alt sies i en hyggelig tone, ingen kjefting eller sinne. Og vil de ikke høre så må de gjerne gå hjem.

Da har det fungert bedre hos dere enn her. For de fleste er jo dette nok, men noen forstår virklig ikke at man mener det. Jeg klarer liksom ikke å ringe foreldrene og be dem hente en jente som skulle overnattet fordi hun ikke vil spise opp eplet sitt eller plutslig spiser nugati med skje. Det måtte jo være utrolig pinlig for foreldrene å få en slik telefon. Anonymous poster hash: a4020...9c5

Da hadde jeg sagt, med det smil, men så tydelig at det ikke var tvil om at jeg mente det, til ungen: "Dette er det siste eplet du får her. Du tar alltid et eple som du aldri spiser opp, og det er ikke greit."

 

I nugattisaken hadde jeg enkelt og greit røsket fra henne skjea med en gang hun stakk den ned i nugattiboksen og fortalt henne at nugatti er pålegg som spises på brødskive, ikke med skje.

 

Jeg hadde fint greid å fortelle det til foreldrene også. Jeg er forelder selv, og jeg vil heller at foreldrene til mine barns venner sier fra om ting, enn at de skal gå og irritere seg så lenge at de en dag ikke orker å ha mine barn på besøk lenger. Jeg vil altså heller få beskjed om mine barns uvaner enn at mine barn en dag skal stå der venneløse fordi de ikke kan oppføre seg. Og i min naivitet regner jeg med at de andre foreldrene tenker omtrent likt.

 

En annen side av saken er at når barn overnatter her, da har jeg tatt på meg ansvaret for dem mens de er her. Det ansvaret inkluderer også å lære barna elementære husregler.

[Gjest ronja røverdatter]

Jeg hadde nok (har også) tatt på meg den forklarende tonen før måltid: "Hos oss gjør vi det sånn" og så ville jeg fulgt opp underveis med f.eks at "jeg ser at du ikke spiser oppe eple ditt, det pleier du ikke å gjøre og da får du ikke flere epler her hos oss."  Spise nugatti eller noe annet pålegg med skje er totalt uakseptabelt og hadde blitt stoppet med en gang.

 

Virker ikke det, eller om jeg ikke ville ta den kampen, hadde jeg rett og slett servert ungene påsmurt mat eller lagt middagen på tallerkenen og frukten hadde jeg sikkert delt opp i biter.