Jeg hater mannen min!!

[Anonym bruker]

Høres fælt ut,men noen dager er det sånn... Han er så egosentrisk! Han tenker bare på seg selv,, Han er så sur, gretten og irritert! Jeg blir GAL! Han er sur om morran, sur om ettermiddag, sur om kvelden,,, Når jeg spørr han om hva som er problemet så svarer han noen som, " Har du tenk på at du kanskje har noe med at jeg er så irritert". Jeg blir så sint! Han er så sint og jeg blir så sint av hele gubben når han er slik! 

 

Det er gått så langt at jeg gleder meg til han går ut døra og jeg kan dra når han kommer hjem. Han er så rigid tida som skal blir brukt at jeg pådrar meg betennelser i armer og i bein. Han driter i det  og kommer med kommentarer som; "Åja, så du fant det ut sånn TILFELDIGVIS akkurat nå????", "Det passer de jo JÆVLIG belelig?". Når jeg har prøvd å ta det opp med han i mndsvis, Dette klarer han å si foran ungene mine og mora mi,

 

Jeg hater meg selv for at jeg blir i dette "forholdet". Jeg hater det........

 

 

Dagens utblåsning... Sorry for et ufattelig negativt innlegg...

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: 239bc...bb0

[Anonym bruker]

Hvorfor blir du?

Hadde ikke orket å være sammen med noen som har rn så negativ holdning. Vil ikke tro at det tjener barna spesielt at du "holder ut" for deres skyld heller. De lærer jo av hva de ser, så om du hadde kommet deg ut, enten om planen er å være alene en stund eller finne en ny (litt mer positiv) mann, så vil de kanskje bli bedre mennesker av det de også. Jeg er vokst opp med en mor som ofrer seg, og en far som ikke ser hennes strev. Må si at både jeg og min søster har blitt preget av dette

Anonymous poster hash: ecc4c...664

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke...

 

Tror det har noe med noen min egen oppvekst å gjøre. Har en mor som er "kuet". For å gjøre en lang historie kort... Pappa behandlet henne som søppel, og skilte seg fra henne når vi var myndig etter å hatt et forhold bak ryggen hennes i 2 år... 

 

Ønsker så sterkt at å ha en familie, men på hvilken bekostning..lurer jeg på. Mange ganger ser jeg at jentene mine ser at jeg holder på å gråte etter pappa har spydd ut eder og galle. Noen ganger er han så sint at jeg er redd han skal klikke...

 

Tror heller ikke det er bra...

 

Hvorfor klarer jeg ikke å komme meg vekk?

Anonymous poster hash: 239bc...bb0

[Anonym bruker]

Skjønner ikke helt hva du skriver ift grunnen til du får betennelse i ben og armer?

 

Anonymous poster hash: e31b2...817

[Anonym bruker]

Tenker at du fører dette videre til jentene dine. Jenter velger ofte en partner som minner om sin far, selvom det ikke er konstuktivt for dem eller familien. Du virker veldig reflektert, og har dermed en mulighet til å gjøre noe bra for jentene dine ved å vise de at dette ikke er en grei måte å behandle noen på, og at mammaen deres er ei dame som er verdt mer enn dette (og dermed at de også er det). Skjønner at dette ikke er lett. Hva med å gå til en familieterapeut alene for å få luftet tankene litt, og ha noen å reflektere med?

Anonymous poster hash: ecc4c...664

[Ziva]

Du må komme deg vekk, for din egen helse og for dine barn.

Du må bryte sirkelen og vise dine barn at det er mulig. Jeg vet desverre så alt for godt hvordan du har det.

 

Trenger du hjelp eller bare støtte så send meg pm.

 

Klem.

[Anonym bruker]

Kjære vene. Flytt da!!

Ingen tvinger deg til å bli.

Mannen din høres ut som en idiot men den største er jo deg, som blir.

 

Nesten så jeg lurer på om hele denne tråden bare er tull og oppspinn. Blir bare for dumt å skrive en slik sak.

Hvis det er tull, get a life....

 

Anonymous poster hash: 61a62...17e

[Anonym bruker]

Kan ikke forstå hvorfor alle innlegg må være tull. Bare for at ikke alle tenker sånn som deg anonym# 7 betyr ikke det at man må være idiot.

 

Jeg vet at jeg setter grenser for meg selv. Desverre vil jeg nok litt for hardt at mine barn skal ha en mamma og en pappa som er sammen. Har barn som er litt "skjøre" for endringer sosialt, og er redd for at jeg hvis tar bort tryggheten deres så blir dette værre. Er så redd for dette at jeg blir kvalm rett og slett.

 

Han, mannen min, kan være en god pappa. Hvor han leker mye med dem ,har tolmodighet osv, i perioder. Han bare lever ikke på samme planet som meg eller ungene. Han mener jeg er litt streng hvis jeg er bestemt når jeg har sagt noe, men han mener ikke han er streng når han hyler skriker og kjæfter på ungene så de både blir lei seg og redd, for så å gi etter for egen dårlig samvittighet. Vi har helt totalt forskjellig syn på dette, og jeg og han har tydelige kommunikasjonsproblemer. Jeg tror jeg forstår hans frustrasjon, men han mener at jeg ikke forstår han fordi han ikke får det som han vil bestandig . Jeg sier til han at jeg forstår, og spørr om jeg har forstått han rett,men at noen ganger er vanskelig å hjelpe han fordi det da vil gå på bekostning av meg og ungene for n´te gang. F.eks Han sier jeg MÅ jobbe sent denne onsdagen, også sier jeg at ja,men jeg sa i fra i forrige uke at jeg hadde kurs denne kvelden + at en av ungene skal på trenning el. Nei,da skjønner jeg ikke han, jeg er lite fleksibel, og jeg er en diktaor. Jeg mener at siden dette skjer både titt og ofte så må han lære seg å planlegge bedre da dette ikke var noe som "plutselig" dukket opp, og det var allerede planlagt at jeg skulle bort på kurs den kvelden. Han gjør mine avtaler mindre viktig enn hans. Å kommer med det argumentet at han mener jeg trenger å gjøre mindre enn han for hans arbeid er mer arbeidsomt, derfor kan jeg skofte mitt arbeid.

 

Han jobber i en litt krevende jobb ,og er mye stresset, derfor mener han at vi skal dele opp tiden slik at den ene skal avløse den andre hele tiden. Dvs hver ettermiddag og helg. Dette resulterer i at det er vanskeligere å få gjort noe koselig med barna, samt at de aldri får familietid sammen. Prøver å forklare at ungene trenger at vi er samme alle sammen i det minste en gang i uke noen timer. Men da hyler han og skriker over hvordan jeg ikke forstår han, og han er svart i øynene av raseri, og kaster om seg om stygge og sårende kommentarer.

 

Dette med betennelse får jeg fordi at jeg er mye alene hjemme med barna (4 stykk som er fra 6 og ned), og tar all husarbeid, henting og levering. Pga trang plass i bilen hadde jeg nettopp betennelse i den ene armen og ut av intet fikk jeg etter betennelse i begge føtter (i hælen av alle ting). Jeg har også utviklet migrene. Legen mener dette skjer fordi det rett og slett blir for mye både fysisk og psykisk. Hun har sagt at siden vi bor sammen må han ta større del av arbeidet for min del, og at jeg må komme meg ut å trene. Trening legger samboeren min til rette hvis han er i godhumøret, men bare da..

 

Jeg tror jeg må kjenne noe for han enda siden jeg blir lei meg av mange av de stygge kommentarene han kommer til meg...

 

Han er inne i en fæl fase, og han er selvsagt ikke slik hele tiden..Men jeg hater han når han er slik og jeg vil ikke leve slik for resten av livet. Han kan bli så sint at jeg føler meg utrygg, dette selv om han aldri har gjort meg noe...

 

Hi

Anonymous poster hash: 239bc...bb0

[Anonym bruker]

Tror du er i forholde pga dine følelser og erfaringer og ikke fordi du tenker på barna. Hvis du virkelig tenker deg om er det skadelig for dem å vokse opp med et slikt samspill mellom foreldre og en far som er såpass ustabil i humøret. Min far var også ustabil (uten vold eller for stor psykiske utbrudd, bare veldig varierende og uforutsigbart humør + ego), og merker jeg har tatt skade av dette i mine forhold. Men har strenge krav ifht at jeg ikke skal eve i et slik forhold pga barna. Håper virkelig du tenker på dem.

Anonymous poster hash: ecc4c...664

[Boulengerina]

Jeg har Vært i samme situasjon som deg. Egoistisk mann, skjøre barn som jeg prøvde å skåne. Prøvde å holde familien samlet for en hver pris..

 

Nå er forholdet vårt over. Og det går faktisk mye bedre med både meg og ungene! Vil ikke legge ut mer info her, men du kan sende meg en pm om du vil ha noen å snakke med som har Vært gjennom noe av det samme..

[Anonym bruker]

Takk for det Boulengerina  

 

Skal prøve å samle meg litt og kan nok hende jeg sender på en pm når jeg bare får litt tid for meg selv til å tenke. Godt å høre at det har gått så bra for dere! Ønsker det samme for meg og barna:)

 

Hi

Anonymous poster hash: 239bc...bb0

[Anonym bruker]

Det du utsetter ungene for nå i form av en dørmatte til mor og en far som skriker til dem og gjør dem redde, er mye mer skadelig for dem enn om du tar dem med og flytter fra ham.

Anonymous poster hash: ea0e8...502

[Anonym bruker]

Jeg skjønner tanke gangen med at barna er litt følsomme til forandringer og at man så gjerne og inderlig ønsker at mor og far skal være sammen og være der for barna.

Jeg ble forlatt for 5mnd siden, og har 2 veldig små barn. han var utro og vil ikke prøve igjen. Jeg tror jeg kunne tilgitt og har vært villig til og virkelig prøve. Men han ser kun seg selv.

 

Jeg synes du skal ta kontakt med familievernkontoret og forklare situasjonen. Spør om en samtale for deg selv. Og kanskje etterhvert ta med mannen. Kanskje han er deprimert, eller ikke klarer og komme ut av dårlig vaner. Jeg ville gjort "alt" for og prøve.

Anonymous poster hash: 922a0...f0f

[Anonym bruker]

Synes ikke du skal flytte fra mannen din, men begynne med å søke hjelp på familieverkontor el lign.

Anonymous poster hash: c1cd4...cd3

[Anonym bruker]

Hei, og takk for svar # 13 og #14.

 

Jeg har egentlig lyst å bli for alles del. Jeg er for at vi skal prøve å løse problemene i stede for å gå fordi det er mest lettvint. Vi har vært sammen i 14 år nå. Begynte sammen når jeg var 16... Han har ikke bestandig vært slik han er nå, men hans personlighet har hatt oppturer og nedturer hele forholdet. Det som har endret seg nå den siste tiden er egentlig vanskelig å sette ord på.

 

Han er selvsagt mer sur,irritabel, skriker og roper og slenger ut av seg dumme og sårende kommentarer (som ikke bare kan tas tilbake), men han er så lei av å gjøre noe galt, tror jeg... Han gidder aldri si unnskyld noe mer, han sitter å leiter etter feil på meg, er på hugget hele tiden. Når jeg gjør noen feil så bruker han det i årevis som et eksempel på at jeg er en dårlig person eller tar feil hele tiden. I tillegg er han så sta på sine meninger så mange ganger kommer vi ingen vei. Jeg er også sta,men bare om jeg må, men har måttet være det så mye i det siste og det er slitsomt.

 

I tillegg bruker han meg som en søppelbøtte... All frustrasjon,stress osv skyller han utover meg,selv når han vet at jeg har nok med mine f.eks jobbrelaterte utfordringer. Har prøvd å fortelle han at han gjerne må diskutere ting med meg osv,men at jeg i perioder har nok med meg selv og vi heller da får ta den en annen gang. Dette gjør han forbanna pga da er jeg ikke tilgjengelig for han hele tiden. Har nå begynt å gjøre som jeg gjør med barna. Overser han og går rett og slett å legger meg når han ikke respekterer meg. Synd,men sant.

 

Skal høre om hvordan han ser for seg en tur til familievernkontoret. Om ikke annet kan det kanskje være greit med en tur dit alene... Tror ikke han er positivt innstilt til slike ting da han ser på det som et nederlag.....Sukk!

Anonymous poster hash: 239bc...bb0

[Anonym bruker]

Men det kan jo være et ultimatum for han å være med til familievernkontoret da? Ellers risikerer han jo at du ikke lenger holder ut. Virker på meg som om du forsverer han litt i begynnelsen av forrige innlegg, for så å si hvordan han egentlig er. 
Hva med om du går til familievernkontoret selv først, for så å ta han med deg på møte nr to? Da kan de kanskje hjelpe deg litt ifht å fortelle hva som er vanlig i forhold, hva du kan gjøre, si ol.

Anonymous poster hash: ecc4c...664

[Anonym bruker]

Jeg skal dra til familievernkontoret først, også tar jeg det derfra. Jeg vil iaf ha mitt på det rene at jeg har prøvd, at jeg har gjort mitt, før jeg splitter en familie med barn.

 

Ser jo at vi ikke kan fortsette slik som det er nå... Jeg liker han ikke, og kjenner til og med hat mot han fra tid til annen fordi jeg ikke kan fatte at et menneske kan være så lite empatisk for kone og barn

Anonymous poster hash: 239bc...bb0

[Iiiiik]

Jeg tror du er i forholdet av flere grunner. Det ene er jo det at du selv sier at dine egne foreldremodeller ikke er gode, du har ingen morsmodell som har vist at det er viktig å stå opp for seg selv og sikkert heller ikke noen erfaring med at kvinner kan klare seg helt greit. Vil tippe at moren din er en slags martyr og som dyrker sviket hun ble utsatt for og sin egen offerrolle. Det gir et lite handlingsrepertoar for deg også. Vet ikke hvem du har rundt deg, men det er lurt å lete etter hjelp til hvordan du kan bli sterkere og bedre i stand til å sette grenser.

 

For de aller fleste som blir i vanskelige forhold, er en sterk forklaringsfaktor det at man har blitt der over tid. Det skapes en tanke og oppfatning om at det er noe bra, det er noe i dette som gjør at jeg holder ut. Du sier jo selv at han er en god pappa i perioder, han er en fin ektefelle innimellom. For å forsvare overfor deg selv at du blir, må jo dette være i forgrunnen. Å tåle å se det uakseptable og allikevel bli er nesten umulig, eller i hvert fall blir det sånn at man overvurderer det positive og bagatelliserer det negative. For hver gang man tilgir noe forferdelig, øker terskelen for å gå neste gang. Paradoksalt nok...

 

Hva er det i deg som gjør at du ikke synes du fortjener bedre? Hvorfor tenker du at ikke barna fortjener bedre? For å være litt streng med deg - det er veldig sannsynlig at barna er skjøre nettopp fordi de lever med en far som er såpass uforutsigbar. Du kan bli sint, du kan tillate deg å hate ham, tenke at han er helt sprø, at dette ikke er akseptabelt. Barn som er så små som dine, tenker ofte at det er deres skyld. Barn i førskolealder er egosentriske i den forstand at de tror at de selv påvirker det meste i den ytre verden. Hvis mamma gråter er det min skyld, hvis pappa gråter er det min skyld. Det er klart det gjør dem skjøre hvis de opplever at pappa eksploderer litt sånn ut av det blå og de tror at hvis de bare er snille, hvis de bare er stille, hvis de bare gjør sånn eller slik, så blir ikke pappa så sint. Du har sikkert også i perioder gått litt på tå rundt ham for å unngå situasjoner og dermed blir kanskje du også uforutsigbar for barna?

 

Nei, du må rette ryggen og ta hånd om egen situasjon både for deg selv og barna. Hvis du håndterer det aktivt her og nå vil du ikke bare bedre deres situasjon i dag, men du vil påvirke hvilke familiesituasjoner dine egne barn kan skape når de blir voksne og evt får ektefeller og barn.

[B-real]

Som du forteller om mannen, så er det kanskje ikke så rart barna er "skjøre" ?

[Anonym bruker]

Skjønner ikke hvorfor du ikke går egentlig. 

Anonymous poster hash: bc71a...9d0