Jeg klarer ikke dette!

[Anonym bruker]

På grunn av økonomisk situasjon (12 000 inn på konto i mnd, masse regninger, dyr leie generelt i byen og en del gjeld) besluttet jeg at jeg pakker kofferten til barnet og meg og flytter inn til mine foreldre. Planen var gjennomtenkt. Jeg visste det kom til å bli hardt. Tøft å bo hos foreldre igjen etter så mange år i leid leilighet. Grunnet kveldsarbeid/nattevakter kombinert med utdannelse tenkte jeg at det ville bli enklest mtp. barnevakt. Jeg trenger sårt kvelds- og nattevaktene på grunn av økonomi.

 

Vi har nesten hele kjelleren for oss selv. Mine foreldre og hjemmeboende søsken bruker bare badet av og til siden den har badstue. Og vaskemaskinen er her nede også, så de tar seg minst en tur ned om dagen. Har foreslått faste tider til bruk av badstuen for å unngå konflikter og opprettholde vårt privatliv, men forslaget fikk massiv kritikk fra mine foreldre, som argumenterte med at dette er DERES hus. Og mine søsken var også imot forslaget, så da blir det ingenting av forslaget mitt. Dermed kan de plutselig buse inn for å bruke badet jeg betaler leie for, samt at de vandrer gjennom for å komme til vaskemaskinen.

 

Dessuten er det mange andre små ting som irriterer vettet av meg. Dette skal liksom Være vår leilighet hvor mine ting er, men min mor kommer stadig vekk og tar seg friheten til å låne mine ting som jeg har kjøpt, som jeg bruker! Hun spør ikke Før hun tar noe. Konfronterer jeg henne blir hun sint, kjefter litt og poengterer igjen at vi bor i hennes hus.

 

Jeg merker atferdsendring på barnet mitt. Ikke mye, men nok til at jeg som mor merker det. Reglene til min mor er komplett motsatt av mine regler, og mamma gjentar gang på gang at vi bor i hennes hus og at det er hun som bestemmer. Jeg finner meg ikke i at hun endrer alle reglene jeg og barnet er godt innarbeidet i, men å konfrontere min mor med dette er som å snakke til en vegg. Eller krangle med en 1 åring. Man kommer ingen vei!

 

Vi betaler husleie månedlig (en passende sum min mor satt som dekker husleie og barnevakt) og strømmen betaler mor og far (rimelig nok siden de bruker vår strøm).

Jeg har som sagt veldig knapt med penger. Jeg har lenge knapt nok hatt råd til mat. Har mottatt min del av OS og søkt på det som søkes kan. Har mottatt sosialstønad mange ganger og Vært innom hos nav månedlig hos konsulenter og økonomirådgivere. Dette ble veldig tungt for meg, for de trenger mye dokumentasjon og det krever egentlig mer tid enn jeg har. Det er ydmykende å søke på sosialstønad månedlig og det ødela mye av min selvfølelse.

 

Dessuten er leiemarkedet svært vanskelig for studenter og aleneforeldre, og jeg er begge deler. Skyhøye priser og enormt stor konkurranse gjør at det egentlig er håpløst for meg å få boplass som jeg har råd til.

 

Så fortell meg, hvor har velferdsstaten støtteordninger for slike som meg? Hvorfor får jeg ikke hjelp? Hvorfor er systemet for tungt til å kunne følge?

 

Og hva kan jeg gjøre? Hva skal jeg gjøre? Jeg tør ikke risikere at mitt flotte barn skal få psykiske problemer som følge av situasjonen. Den tanken er uholdbar. HJELP MEG VÆR SÅ SNILL!! I'm begging you, I need your help!

 

Anonymous poster hash: 2369b...ae6

[Fero]

Jeg har ingen gode råd til deg, dessverre. Håper det er noen andre som har noe de kan dele. Vil bare sende en klem, jeg

[Anonym bruker]

Jeg hadde ikke råd til å studere da jeg var alenemor pga høye boutgifter. Jeg kunne flyttet hjem til mine foreldre noen timer unna og studert i nabobyen en time unna. Men jeg orket ikke tanken på å bo hjemme i tre år som voksen med barn. Jeg valgte derfor å jobbe fulltid og etter at jeg traff min mann og vi ble samboere etter et par år, fikk jeg råd til å studere.

 

Har ikke så mange råd til deg annet enn at du må bare bite tennene sammen og holde ut. Jeg er sikker på at din familie er like misfornøyd med dette som deg.

 

Anonymous poster hash: 9d89c...cd6

[Anonym bruker]

På grunn av økonomisk situasjon (12 000 inn på konto i mnd, masse regninger, dyr leie generelt i byen og en del gjeld) besluttet jeg at jeg pakker kofferten til barnet og meg og flytter inn til mine foreldre. Planen var gjennomtenkt. Jeg visste det kom til å bli hardt. Tøft å bo hos foreldre igjen etter så mange år i leid leilighet. Grunnet kveldsarbeid/nattevakter kombinert med utdannelse tenkte jeg at det ville bli enklest mtp. barnevakt. Jeg trenger sårt kvelds- og nattevaktene på grunn av økonomi.

Vi har nesten hele kjelleren for oss selv. Mine foreldre og hjemmeboende søsken bruker bare badet av og til siden den har badstue. Og vaskemaskinen er her nede også, så de tar seg minst en tur ned om dagen. Har foreslått faste tider til bruk av badstuen for å unngå konflikter og opprettholde vårt privatliv, men forslaget fikk massiv kritikk fra mine foreldre, som argumenterte med at dette er DERES hus. Og mine søsken var også imot forslaget, så da blir det ingenting av forslaget mitt. Dermed kan de plutselig buse inn for å bruke badet jeg betaler leie for, samt at de vandrer gjennom for å komme til vaskemaskinen.

Dessuten er det mange andre små ting som irriterer vettet av meg. Dette skal liksom Være vår leilighet hvor mine ting er, men min mor kommer stadig vekk og tar seg friheten til å låne mine ting som jeg har kjøpt, som jeg bruker! Hun spør ikke Før hun tar noe. Konfronterer jeg henne blir hun sint, kjefter litt og poengterer igjen at vi bor i hennes hus.

Jeg merker atferdsendring på barnet mitt. Ikke mye, men nok til at jeg som mor merker det. Reglene til min mor er komplett motsatt av mine regler, og mamma gjentar gang på gang at vi bor i hennes hus og at det er hun som bestemmer. Jeg finner meg ikke i at hun endrer alle reglene jeg og barnet er godt innarbeidet i, men å konfrontere min mor med dette er som å snakke til en vegg. Eller krangle med en 1 åring. Man kommer ingen vei!

Vi betaler husleie månedlig (en passende sum min mor satt som dekker husleie og barnevakt) og strømmen betaler mor og far (rimelig nok siden de bruker vår strøm).

Jeg har som sagt veldig knapt med penger. Jeg har lenge knapt nok hatt råd til mat. Har mottatt min del av OS og søkt på det som søkes kan. Har mottatt sosialstønad mange ganger og Vært innom hos nav månedlig hos konsulenter og økonomirådgivere. Dette ble veldig tungt for meg, for de trenger mye dokumentasjon og det krever egentlig mer tid enn jeg har. Det er ydmykende å søke på sosialstønad månedlig og det ødela mye av min selvfølelse.

Dessuten er leiemarkedet svært vanskelig for studenter og aleneforeldre, og jeg er begge deler. Skyhøye priser og enormt stor konkurranse gjør at det egentlig er håpløst for meg å få boplass som jeg har råd til.

Så fortell meg, hvor har velferdsstaten støtteordninger for slike som meg? Hvorfor får jeg ikke hjelp? Hvorfor er systemet for tungt til å kunne følge?

Og hva kan jeg gjøre? Hva skal jeg gjøre? Jeg tør ikke risikere at mitt flotte barn skal få psykiske problemer som følge av situasjonen. Den tanken er uholdbar. HJELP MEG VÆR SÅ SNILL!! I'm begging you, I need your help! Anonymous poster hash: 2369b...ae6

Nytter ikke å klage over at velferdsstaten ikke har ordninger for deg. Du har selv valgt å få barn og studere. Livet er urettferdig, så noen må bo hjemme hos foreldrene sine. Man har, tro det eller ei, ansvar for sitt eget liv. Du får bite tennene sammen og gjøre det så bra som mulig for barnet ditt, eller droppe studier og jobbe fulltid slik at du kan flytte for deg selv igjen. Høres vel fæl ut nå, men jeg har vært i lignende situasjon og jeg trengte at noen minnet meg på hvor heldig jeg egentlig var. Ønsker deg lykke til :-)

 

Anonymous poster hash: 4362b...819

[Anonym bruker]

Hvis du har brukt opp "kvota" for OS så har du fått din mulighet til å stable deg på bena av velferdsstaten. Hvis du er redd for ditt barns psyke så er en løsning å begynne å jobbe tiil du får orden på økonomien, for så å studere når økonomien tillater det.

Anonymous poster hash: 1f6f5...dc2

[Anonym bruker]

Hvordan kan det ha seg at du kun har 12000/mnd? Du har krav på dobbel barnetrygd, os, barnebidrag fra far?, studielån og stipend. Dette kombinert med ekstravakter burde gi deg mer enn 12000.

Jeg har ikke så mange gode råd, dessverre, men jeg skjønner at du er fortvilet over situasjonen du er kommet som aleneforsørger og student. Hva med å øke antall vakter og studere på deltid?

 

Angående dine foreldre så tråkker de godt over grensen, synes jg. Du betaler leie og da kan de ikke kreve at sånn og sånn gjør vi det i "vårt hus". Få deg nøkkel på badet slik at ingen buser inn.

 

Anonymous poster hash: ce62d...f34

[Lektor Doppler med tillegg]

På grunn av økonomisk situasjon (12 000 inn på konto i mnd, masse regninger, dyr leie generelt i byen og en del gjeld) besluttet jeg at jeg pakker kofferten til barnet og meg og flytter inn til mine foreldre. Planen var gjennomtenkt. Jeg visste det kom til å bli hardt. Tøft å bo hos foreldre igjen etter så mange år i leid leilighet. Grunnet kveldsarbeid/nattevakter kombinert med utdannelse tenkte jeg at det ville bli enklest mtp. barnevakt. Jeg trenger sårt kvelds- og nattevaktene på grunn av økonomi.

 

Vi har nesten hele kjelleren for oss selv. Mine foreldre og hjemmeboende søsken bruker bare badet av og til siden den har badstue. Og vaskemaskinen er her nede også, så de tar seg minst en tur ned om dagen. Har foreslått faste tider til bruk av badstuen for å unngå konflikter og opprettholde vårt privatliv, men forslaget fikk massiv kritikk fra mine foreldre, som argumenterte med at dette er DERES hus. Og mine søsken var også imot forslaget, så da blir det ingenting av forslaget mitt. Dermed kan de plutselig buse inn for å bruke badet jeg betaler leie for, samt at de vandrer gjennom for å komme til vaskemaskinen.

 

Dessuten er det mange andre små ting som irriterer vettet av meg. Dette skal liksom Være vår leilighet hvor mine ting er, men min mor kommer stadig vekk og tar seg friheten til å låne mine ting som jeg har kjøpt, som jeg bruker! Hun spør ikke Før hun tar noe. Konfronterer jeg henne blir hun sint, kjefter litt og poengterer igjen at vi bor i hennes hus.

 

Jeg merker atferdsendring på barnet mitt. Ikke mye, men nok til at jeg som mor merker det. Reglene til min mor er komplett motsatt av mine regler, og mamma gjentar gang på gang at vi bor i hennes hus og at det er hun som bestemmer. Jeg finner meg ikke i at hun endrer alle reglene jeg og barnet er godt innarbeidet i, men å konfrontere min mor med dette er som å snakke til en vegg. Eller krangle med en 1 åring. Man kommer ingen vei!

 

Vi betaler husleie månedlig (en passende sum min mor satt som dekker husleie og barnevakt) og strømmen betaler mor og far (rimelig nok siden de bruker vår strøm).

Jeg har som sagt veldig knapt med penger. Jeg har lenge knapt nok hatt råd til mat. Har mottatt min del av OS og søkt på det som søkes kan. Har mottatt sosialstønad mange ganger og Vært innom hos nav månedlig hos konsulenter og økonomirådgivere. Dette ble veldig tungt for meg, for de trenger mye dokumentasjon og det krever egentlig mer tid enn jeg har. Det er ydmykende å søke på sosialstønad månedlig og det ødela mye av min selvfølelse.

 

Dessuten er leiemarkedet svært vanskelig for studenter og aleneforeldre, og jeg er begge deler. Skyhøye priser og enormt stor konkurranse gjør at det egentlig er håpløst for meg å få boplass som jeg har råd til.

 

Så fortell meg, hvor har velferdsstaten støtteordninger for slike som meg? Hvorfor får jeg ikke hjelp? Hvorfor er systemet for tungt til å kunne følge?

 

Og hva kan jeg gjøre? Hva skal jeg gjøre? Jeg tør ikke risikere at mitt flotte barn skal få psykiske problemer som følge av situasjonen. Den tanken er uholdbar. HJELP MEG VÆR SÅ SNILL!! I'm begging you, I need your help!

 

Anonymous poster hash: 2369b...ae6

1) Du bor hjemme hos dine foreldre, det er deres hus. De bestemmer

2) Du får OS, du får studiestøtte, du får tilskudd til barnetilsyn, barnebidrag og du får dobbel barnetrygd. Hva mer skal du ha?

3) Du er voksen, du fikk barn, fiks det. Det er ditt liv. Sorry. Ingenting kommer lett. 

4) Flytt. 

Endret 1. desember 2013 av Lektor Doppler med tillegg

[Himmel og hav]

Jeg tenker ett av to:

 

Enten så innser du at du har flyttet hjem igjen, og at det er noe helt annet enn å leie en leilighet et annet sted. Du bor nå hos dine foreldre, og selv om du betaler for deg, så er dere nå en familie som bor under samme tak, og det er noe helt annet enn å bo for seg selv. De vil selvfølgelig ha tilgang til bad og vaskemaskin som det passer dem, og de tenker nok overhode ikke på at du er en leieboer, men at du istedenfor å flytte inn på jenterommet, nå bor i kjelleren. Du kan avfinne deg med at sånn blir det en periode mens du har behov for de godene som følger med, som barnepass, lav leie, ingen strømregning, barnet ditt får et nært forhold til slekta osv, og svelge de tingene som irriterer deg, eller du kan flytte og klare deg på egen hånd.

 

Om det er helt uaktuelt å bli boende hjemme, så må du se på hvordan du kan forsørge deg selv og barnet mens du leier en leilighet et annet sted. Som student så har du begrensede muligheter til inntekt, så kanskje du må legge studiene på hylla en tid, kanskje studere på deltid om det er mulig eller finne en måte å kombinere studier og jobb på som gjør at dere har råd til å bo.

 

De velferdsordningene vi har i dette landet er ment til å hjelpe folk som ikke har mulighet til å forsørge seg selv for en periode, eller resten av livet om man er gammel eller syk. Du kan tydeligvis både jobbe og studere, så da har du alle muligheter til å stå på egne bein. Tøft? Sikkert, men det er nå en gang sånn det er. Velferdsgoder er et sikkerehetsnett som skal hindre deg i å treffe betongen, ikke en hengekøye man kan rigge seg til i og slippe å måtte streve.

[anonymemammaen]

Det hørtes veldig utrivelig ut. Syns dine foreldre ikke er noe særlig hyggelig og du betaler jo også leie for å bo der. Bra du har noen som kan hjelpe deg, men det er en sur pris å betale når du merker endret adferd på barnet ditt. Enig med noen andre over her, start i full jobb i stedet og ta studeringen senere.