Anonym bruker Skrevet 1. desember 2013 #1 Skrevet 1. desember 2013 Huff. Ikke så lett å være meg nå om dagene... Tror ikke det er så lenge før det blir slutt mellom meg og samboeren... Vært kjærester i litt over to år, og har en sønn på rett over året. Starten av forholdet var stormende! Vi hadde mye sex, som nyforelskede ofte har, og vi kunne knapt holde hendene fra hverandre! Så ble jeg gravid, og var ikke mer enn 4 måneder på vei før han ikke ville ligge med meg mer. Ikke fordi han mista følelsene, men fordi det var ubehagelig når det var en liten inne i magen, han følte at vi ikke var alene. Nå er det en god stund siden fødsel, og det har fortsatt ikke blitt noe. Jeg klarte meg fint en god stund, men de siste månedene har jeg begynt å få behov. Vi har riktignok en liten ramp som fortsatt trenger meg mye, men jeg har tilogmed ordnet barnevakt flere ganger, så vi kunne kose oss. Allikevel: 0 kos på meg. Han bruker all den tida foran pc'n sin, og jeg gir opp til slutt og drar på meg klær og setter meg foran tv'n. For et par dager siden snakket vi om at vi faktisk ikke hadde så mye til felles, og egentlig aldri hadde hatt det. Han syns jeg hadde vært perfekt som bestevennen hans! Men han kunne ikke både være bestevenn og kjæreste med meg... Mer ble ikke sagt da(det var midt på natta midt i uka...) I går og i dag har jeg spurt om han ikke kan holde rundt meg, sitte sammen med meg, eller i det minste stryke litt på meg. Jeg trenger det av og til. Men det vil han ikke. Spurte i dag hvorfor. Han så på meg i kanskje to sekunder før han flytta blikket og var taus. Han svarer gjerne på alt annet, men spør jeg om det omtrent samtidig, sier han ingenting. Jeg tror vi nærmer oss slutten.... (Kan godt innrømme det at forholdet ikke har vært en dans på roser, og vi har mange uenigheter. Han var vant til å være alene, og bare bry seg om seg sjøl. Jeg var vant til å være en del av stor familie, hvor alle deltar og hjelper til med alt som trengs. Det kræsjer. Han tåler ikke at jeg ber han om "hjelp" eller er uenig med han.) Anonymous poster hash: 3224c...848 Anonymous poster hash: 3224c...848
Anonym bruker Skrevet 1. desember 2013 #2 Skrevet 1. desember 2013 Ville forresten bare ha det ut. Tror ikke jeg kan få så mange oppmuntrende tilbakemeldinger på dette, så som sagt, var mest for å få det ut. Men kanskje noen har vært i lignende situasjon? Anonymous poster hash: 3224c...848
Mamsenoglillegutt Skrevet 1. desember 2013 #3 Skrevet 1. desember 2013 Jeg har vært i samme situasjon. Det jeg vet er at det tærer på selvbildet og psyken. Det er vondt å bli avvist! Det andre som slår meg er at kjæresten din er egoistisk og tar lite hensyn til dine følelser. Du skal vite at det er han som ikke håndterer situasjonen rett! Oppsøk familievernkontoret, så kanskje det er håp for dere og kjæresten din kan se hvor vondt dette er fra en tredje part. Lykke til! Du fortjener ikke å ha det slik!
Anonym bruker Skrevet 1. desember 2013 #4 Skrevet 1. desember 2013 Så han ville ikke si noe om hvorfor han ikke vil ha sex med deg. Be han om å svare deg ærlig på hvorfor han ikke vil ha intim kontakt med deg. Kanskje er det noe som plager han som faktisk kan løses. Hvis ikke så er det vel bare å pakke sakan og gå. Et forhold hvor kommunikasjonen fungerer dårlig kan jo fikses, men det krever selvsagt en innsats fra begge to. Er han ikke motivert til å gjøre en innsats, da får du si at du ikke orker mer. Du trenger mer enn det han kan gi deg. Lykke til ! Anonymous poster hash: 6c44d...ae2
Anonym bruker Skrevet 1. desember 2013 #5 Skrevet 1. desember 2013 Tror egentlig dere er slitne og at ting blir VELDIG forskjellig etter og ha fått barn enn før,det merker vi også og vi sliter,men vet du hva jeg GIR ikke oss opp uansett. skal i familieterapi og slike ting snart ting order seg stort sett alltid Anonymous poster hash: d0727...296
Anonym bruker Skrevet 1. desember 2013 #6 Skrevet 1. desember 2013 Høres ut som han er ferdig med dette forholdet og vil ut men har ikke baller nok til å si ifra. Han oppfører seg bare som en idiot fordi han vil at du skal "slippe han ut". Kanskje dere bare skal gå fra hverandre og bare være venner slik han egentlig foreslo. Anonymous poster hash: d7f84...d78
Anonym bruker Skrevet 1. desember 2013 #7 Skrevet 1. desember 2013 Han vil ikke være med på noe for å styrke oss i det hele tatt. Og når han da velger alt annet enn meg når jeg skaffer barnevakt, føles det veldig håpløst.. Jeg prøver å være god mot han. Lager tilogmed middager nå, noe han veit jeg hater! Men han blir furt fordi han ikke ville ha det akkurat da. Jeg gir han masse fri fra meg og barnet, og jeg gjør det fordi jeg unner han litt alenetid. Jeg vil at han skal ha det bra. Slappe av i fred. Har skjønt en stund at vi neppe varer evig, men da han i ettermiddag ikke ville se på meg engang da Jeg spurte om hvorfor han ikke ville gi meg nærhet, var det som om hele min verden raste sammen... Har bare lyst til å gråte.... Føler meg alene i forholdet.... Anonymous poster hash: 3224c...848
Anonym bruker Skrevet 1. desember 2013 #8 Skrevet 1. desember 2013 Har lyst til å få en avtale på familievernkontoret. Men først alene, for samboeren vil ikke dit. Og så syns jeg den telefonen dit virker sååå skummel å ta... HI Anonymous poster hash: 3224c...848
Anonym bruker Skrevet 1. desember 2013 #9 Skrevet 1. desember 2013 Foreslår parterapi. Det har vi gått til. Man får mange gode råd om å kommunisere sammen, ha ego tid hver for seg, finne på ting som familie, finne på ting som bare kjærester osv. Anonymous poster hash: 4e75b...ad0
Planleggendemamma Skrevet 2. desember 2013 #10 Skrevet 2. desember 2013 Tror ikke du skal være redd for å ta kontakt med familievernkontoret, de som jobber der er veldig dyktige i jobben sin og de dømmer ingen! De har også god trening i å møte folk som står i slike situasjoner som du beskriver, og vil nok være en ressurs for deg. Trist at du føler det slik i forholdet, men så lenge dere har det slik sammen så ser det ikke så lyst ut. Viktig å kunne snakke sammen om det som plager en. Sender deg en klem og ønsker deg lykke til videre uansett hva som skjer!
Anonym bruker Skrevet 2. desember 2013 #11 Skrevet 2. desember 2013 Kjære deg..Så vondt å lese. Er selv oppi en vanskelig situasjon, hvor jeg kjenner at det er vanskelig å gå, men jeg burde. Dette har med hvordan han er og vårt samspill. Jeg har i det minste sagt hva jeg tenker til han. Vi nærmer oss nok også slutten, Jeg tror han ser hvor vidt forkjellig vi er, og jeg tror han er kommet til et punkt hvor han ikke bryr seg, men jeg gjør det. Hans avvisning på hvor "viktig" jeg og vi (meg og barna) er for han svir noe veldig. Likevel er det vanskelig å gjøre noe,selv når svaret ligger rett foran deg. Håper for dere at det fremdeles kan snu,at det fremdeles er håp. Kanskje han sliter med noe han ikke tørr fortelle deg.. For vår del går det nok sikkert mot slutten. Vi har låst oss helt fast og jeg har begynt å kjenne forakt for han. Håper bare jeg finner styrken nok til å gå... Lykke til! Anonymous poster hash: 8a61c...cff
Anonym bruker Skrevet 2. desember 2013 #12 Skrevet 2. desember 2013 Hei kjære deg... Usj jeg føler sånn med deg. Har opplevd at min eks (Vi var sammen i 8 år) ble veldig avvisende og vi snakket knapt sammen. Vi snakket forsåvidt dårlig sammen hele tiden, fordi han aldri ville snakke om ting. Satt seg bare foran pcen og satt der. Jeg gjorde alt av husarbeid, handling og det som måtte gjøres itillegg til jobb. Vi hadde ikke barn da. Da han endelig hadde baller nok til å si det var over var etter han hadde vært ute på byen en kveld. Burde virkelig tatt signalene hans før, men vanskelig når man vil alt skal være bra og fint. Likevel har jeg det bedre idag enn noen gang, selv om jeg savner tiden og tryggheten hans. Synd man ikke kan skru på følelsene igjen - dessverre :-( Forsøk som andre sier og oppsøk parterapi og familievernkontor. Tenker mest siden dere har barn. Føler du ikke det er noe mer, så kom deg heller ut av forholdet før det ødelegger deg. Jeg heier på deg og ønsker deg lykke til :-) Anonymous poster hash: f1135...e02
Anonym bruker Skrevet 2. desember 2013 #13 Skrevet 2. desember 2013 Foreslår parterapi. Det har vi gått til. Man får mange gode råd om å kommunisere sammen, ha ego tid hver for seg, finne på ting som familie, finne på ting som bare kjærester osv. Anonymous poster hash: 4e75b...ad0 Peiling på om det koster noe? Står ikke noe om det på siden (http://www.bufetat.no/familievernkontor/drammen-kongsberg/parterapi-og-familieterapi/) Står at mekling er gratis, men ingenting om terapien.... En liten oppdatering: Idag har vi pratet litt mer. Samboeren har tenkt i to uker(av og på) at vi har det vanskelig, og på hvordan vi kan få det på fritida dersom vi går fra hverandre... (jeg vil ikke få så mye fritid(ammer fortsatt på natta), men han vil få mye. Samme det. han sa det nesten rett ut at vi antagelig går fra hverandre.) Spurte om vi skulle få ordna en time på familievernkontoret, og sa at "det må vi jo". Så nå er han mer "på glid" for å si det sånn, når det gjelder FVK. Når det gjelder brudd, ønsker ikke jeg det, og tror ikke han ønsker det heller. Han snakket om at han tror det kanskje bare er en fase, men akkurat nå er det sånn. Han er enig i at vi ikke har hatt det mye hyggelig i det siste, men sett at jeg har prøvd å gjøre det hyggelig... Og det er jo godt da, at han har sett det... Er litt trist ikveld... Anonymous poster hash: 3224c...848
Anonym bruker Skrevet 2. desember 2013 #14 Skrevet 2. desember 2013 Jeg føler meg sinnsykt masete nå, men jeg har ingen å prate med om dette... To av mine beste venninner har akkurat fått baby, og alle andre har sitt å stri med.. Så dette er det eneste stedet jeg kan snakke nesten fritt om dette.... Veit som sagt at det neppe er noe som kan muntre meg opp, men føler for å snakke ut, selvom jeg ikke helt vet hvordan. Hva jeg kan slenge ut. Vil bare så gjerne ha en slags samtale.... Ja jeg burde snakke med han, og det gjør jeg jo. Vi har en litt hyggeligere tone oss i mellom ikveld, så vi snakker ikveld.(vi har ikke direkte blitt enige om noe, men tror vi kanskje har det allikevel, bare indirekte....) Men vil gjerne snakke med noen andre enn han.... Anonymous poster hash: 3224c...848
Anonym bruker Skrevet 2. desember 2013 #15 Skrevet 2. desember 2013 Håper det går veien for deg. Bruk de som er glad i deg.. snakk med venner.. familie.. oss... få ut frustrasjonen. Så skal du vite at du er god nok! Dette er ikke din feil. Sånn skjer... ta en dag av gangen. Elsker du han, vis det og fortell det. Dette er ikke tiden for spill eller for å skjule noe. Vær åpen og ærlig. Du har det vanskelig nå! Stå på. Ikke gi opp. Sender deg en god klem! Husk å ta vare på deg selv oppi det hele.. Anonymous poster hash: f10ee...29c
Anonym bruker Skrevet 2. desember 2013 #16 Skrevet 2. desember 2013 Bra tonen er god, og dere snakker litt:-) Anonymous poster hash: 4205e...410
Mamsenoglillegutt Skrevet 2. desember 2013 #17 Skrevet 2. desember 2013 Det er gratis å gå i parterapi hos familievernkontoret.
Anonym bruker Skrevet 2. desember 2013 #18 Skrevet 2. desember 2013 Vil bare sende deg en klem. Jeg har vært i samme situasjon tidligere, og det å gå å føle at man ikke er god nok og at partneren ikke engang vil røre deg er helt forferdelig. Hos oss ble det tilslutt jeg som gikk, og tror han ble lettet. Var en steintøff tid, men man kommer igjennom. Har jo i ettertid sett at det var til det beste da vi hadde vokst fra hverandre. Er idag gift med verdens herligste mann og har et helt ok forhold til xen. Ønsker deg lykke til!!! Anonymous poster hash: 6c181...6ef
Anonym bruker Skrevet 3. desember 2013 #19 Skrevet 3. desember 2013 Vi var igår "enige" om å prøve parterapi. Men fordi jeg måtte gå når jeg måtte gå idag, og gutten bare ville til meg, og samboeren ikke gadd å reise seg fra sofaen, ble han sur, og sa at "tror det blir mekling jeg" i en sur tone, mens jeg prøvde å gjøre ferdig det jeg kunne. Jeg forteller han at jeg elsker ham, nettopp fordi jeg gjør det. Han svarer ikke på det... HI Anonymous poster hash: 3224c...848
Anonym bruker Skrevet 3. desember 2013 #20 Skrevet 3. desember 2013 Jeg er i samme situasjon som deg, men her er det jeg som er slik som din samboer er. Dette her går veldig opp og ned, men for det meste er jeg stort sett som din kjæreste er Sitter også forran dataen. Men vi har nå vært sammen i 10år og jeg har prøvd lenge å gå fra han, har sagt til han at vi ikke passer sammen, og jeg vil gå, da han flyttet var det utrolig vondt for begge. Så vi ble sammen igjen, så har jeg også flyttet en gang, men vi kom sammen igjen. Jeg forstår ikke hvorfor det er så tøft, men for hver dag blir jeg sterkere psykisk og jeg ser frem til den dagen jeg aldri venner tilbake til han, men da er det nok gått 10år til og barna er store, da er det lettere å gå for godt! Skulle ønske jeg gjorde det mye tidligere. Mister jo sjansen til å se etter ny mann, men tror jeg er påvirket av at jeg hadde ny kjæreste hver mnd når jeg var ung, og ingen ville ha meg (de som ville de gjorde jeg det slutt med). Lykke til til dere! Anonymous poster hash: 3c2dc...aa7
Lykketrollet 05♂+06♀+10♀ Skrevet 3. desember 2013 #21 Skrevet 3. desember 2013 Så bra at dere snakker bedre sammen! Ser det er en lang vei igjen og gå, men dette er ubehagelige ting for mange å snakke om. Hvis han vil være med på familievernkontoret er det kjempebra, litt lettere å prate sammen med hjelp. Og så vil jeg bare oppmuntre deg med at når man står midt i en slik situasjon virker alle problemer så uoverkommelige og umulige, tror det er lurt å ha litt is i magen, og tenke med hodet i steden for hjertet. Dere har to flotte barn sammen, og denne mannen må du forholde deg til resten av livet. Når han i tillegg ser på deg som en flott bestevenn syns jeg dere er godt på vei! Det svinger i et forhold, noen dager har man verdens beste mann, og andre ganger er han verdens største dust, men jeg syns det pleier å "gå seg til". Og så kjører man seg inn i en blindvei noen ganger, og må styre litt for å få rygget ut av den igjen, men med en ekstra innsats kommer man seg på rett vei igjen til slutt. Syns du prøver mye bra, og klapp på skuldra til deg for det, jeg heier på deg! Du gir han tid og rom, men har dere kvalitetstid sammen? En god hjelp for mange er date-kveld en gang i uka, med telefoner og annet teknologi er forbudt Ut og spise sammen, gå på kino, finne på noe gøy, og få tid til å snakke sammen lenge bare dere to, uten forstyrrelser. Hva liker han? Hva får han til å føle seg elsket? Har du lest boka om "Kjærlighetsspråkene"? Min mann gjorde masse tjenester for meg, for det var det han selv satt mest pris på. I mens satt jeg alene og ulykkelig i sofaen. Mitt kjærlighetsspåk var tid sammen, og han gjorde så mange tjenester for meg at han fikk ikke tid til å være sammen med meg. Jeg trodde han ikke brydde seg om meg, mens han gjorde det han kunne for å bevise hvor glad han var i meg! Det krever jobbing å få et forhold til å fungere over tid. Men gevinsten er så stor. Og det krever jammen meg en hel del energi å finne en ny, og få to nye mennesker til å fungere sammen i hverdagen og. Det tror jeg vi glemmer litt noen ganger Vet ikke om dette hjelper noe, men jeg har troen på dere! Ikke "gå i kjelleren" når han slenger med leppa, han er fortvilet over situasjonen han også. Trøsteklemmer til deg, og lykke til!
Mamma_til_2 Skrevet 3. desember 2013 #22 Skrevet 3. desember 2013 Kan det være at far er sjalu på den lille siden alle kravene til den lille blir prioritert og at han føler at han "mistet" deg når du ble gravid? Noen menn syns det er vanskelig og "dele" mor i småbarns tiden og da blir de grinete og tiltaksløs! Du må bare få han til og prate med deg, det at småen vill være hos deg og ikke han siden han gråter når du drar hjelper sikkert ikke på fars psyke, han er sikkert helt overveldet av alt!
Anonym bruker Skrevet 3. desember 2013 #23 Skrevet 3. desember 2013 Mange har kommet med gode råd. Og jeg er kjempetakknemlig for det! Men tror ikke noe av dette vil hjelpe... Datekveld har blitt foreslått. Det har jeg prøvd. Gjett hva som skjer? Jo, han setter seg foran pc'n. Når jeg har prøvd på det ute, har han bare sittet med telefonen. Nå etter jobb når jeg skulle møte mamma, spurte han om jeg hadde fortalt det."DET?!" tenkte jeg. Var nesten så jeg skrev tilbake om han hadde gitt opp, men jeg klarte ikke. Jeg føler meg ikke klar for å få det "svart på hvitt".... For jeg tror virkelig han har gitt opp. Jeg har prøvd mye, men bare møtt motstand. NÅR bør man innse at slaget er tapt? Sjalu på barnet? Tviler. Han er, som han sier og alltid har sagt "ikke en forholdsperson" Tror han føler seg fanget. Eller, vet han føler seg fanget. Han vil være "fri" og gjøre hva han vil, "leve livet" sier han. (som for han betyr sitte å spille pc natta lang, stå opp og dra på jobb/tiltak om han gidder, spise søppelmat, og ja, gjøre som han vil uten at det går ut over noen) Jeg veit jeg høres negativ ut nå, men det er ikke så lett å la vær. Egentlig så pleier Jahn Teigens "Optimist" være sangen min, men ikke nå. Vi skulle jo være en familie! Vi skulle ikke la vår lille vokse opp med to foreldre som ikke bor sammen! Anonymous poster hash: 3224c...848
Anonym bruker Skrevet 3. desember 2013 #24 Skrevet 3. desember 2013 Hvor gammel er han? Anonymous poster hash: 64da9...586
Anonym bruker Skrevet 3. desember 2013 #25 Skrevet 3. desember 2013 Midten av 30 årene. Jeg er selv i beg. av 20 årene. Anonymous poster hash: 3224c...848
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå