Mistet en av besteforeldrene mine, og får nesten dårlig samvittighet for at jeg ikke gråter og sørger.

[Anonym bruker]

Av og til lurer jeg på om det er noe galt med meg. Andre i familien gråter og gråter, mens jeg har ikke felt ei tåre. Jeg er trist, lei meg, synes det er sørgelig. Men det er nå engang livets gang, og når en person snart er 90, så forstår man jo at kroppen og organer er slitne og kan svikte. Jeg gråt og gråt da jeg leste om utøya osv, selv om jeg kjente ingen der. Fulgte pappaen til Ylva, og gråt over lille jenta hans. Men.., nå som det gjelder egen familie, så gråter jeg ikke. Føler meg følelseskald og hard. Selv om barna mine gråt da de fikk vite det, gråt jeg ikke.

For noen år siden måtte jeg fortelle barna at jeg og barnefar skulle gå fra hverandre. Barna tok det tungt og gråt, eksen gråt, mens jeg gråt ikke da heller.. De gangene jeg gråter, er jeg som regel alene, jeg kan kjøre bil og høre en fin sang og la tårene trille, men ellers ingenting..

Er redd folk skal tro at jeg ikke bryr meg eller er lei meg..

 

Anonymous poster hash: 3422e...885

[Anonym bruker]

Kunne vært meg som skrev det du har skrevet. Kan ikke gi deg noen svar, siden jeg har det på samme måte!

Håper andre har noen synspunkter...

 

Anonymous poster hash: 952a0...fc6

[Anonym bruker]

..

 

Anonymous poster hash: 3422e...885

[scarecrow2011]

Alle sørger forskjellig og alt er like normalt. For noen blir familie for nærmt, og sorgen slår ikke inn før etter lang tid. Noen gråter ikke, mens andre går inn i et mørkt hull og blir der. Ingen fasitsvar på dette

[Anonym bruker]

Jeg mistet min mor for noen måneder side, og synes det var trist for henne at hun døde. Selv hverken gråter eller sørger jeg.

Anonymous poster hash: 62be3...9b4

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke det er unormalt. Når jeg mistet min bestemor som jeg var svært glad i så gråt ikke jeg heller. Men i ettertid så hender det at jeg tenker på henne og blir trist for at hun ikke er her mer.

Anonymous poster hash: 79678...a84

[Anonym bruker]

 

Jeg tror ikke det er unormalt. Når jeg mistet min bestemor som jeg var svært glad i så gråt ikke jeg heller. Men i ettertid så hender det at jeg tenker på henne og blir trist for at hun ikke er her mer.

 

Anonymous poster hash: 79678...a84

 

Akkurat som om jeg skulle skrevet det selv. Nå som jeg selv har barn, så syns jeg det er kjempetrist at hun ikke får oppleve hvor fantastiske de er, og at de ikke får oppleve hvor fantastisk hun var. 

 

Anonymous poster hash: e4a26...0b8

[Anonym bruker]

Jeg mistet bestefar i fjor, 92 år gammel, jeg gråt heller ikke da jeg fikk vite det. Mannen var eldgammel og livskvaliteten deretter, han orket ikke mer rett og slett. Det er livets gang.

 

Selvfølgelig er det trist at han ikke er her lenger, og jeg kan tenkte på han og savne han, jeg har alltid vært mye der og var veldig veldig glad i han. Men jeg ønsket jo ikke at han skulle få evig liv, han var ikke lenger den bestefaren jeg kjente, han satt sammenkrøket i en stol på sykehjemmet med oksygenslange i nesa og sov sikker 20 timer i døgnet. Jeg felte en tåre i begravelsen, det var en fin seremoni og jeg var veldig glad i han, men så ingen grunn til å "dyrke sorgen" om du skjønner.

 

Søsteren min er helt motsatt av meg, jeg føler hun dyrker sorg. Hun griner og griner og griner, mistenker at hun griner ut all mulig elendighet i livet sitt når det på en måte er legitimt å grine. Vet ikke om det er så sunt heller. Hun finner frem gamle bilder, skriver ned minner, leter frem dikt om sorg og om å miste noen man er glad i, og griner, griner, griner og griner litt til. Hun "spammer" facebook med små sorgfulle ord, gamle bilder osv og får mange sympatikommentarer. Hun er virkelig i helt andre enden av skalaen enn meg altså.

 

Men jeg tror vi var akkurat like glad i bestefar, har mange av de samme minnene og savner han like mye, bare veldig forskjellig måte å sørge på.

Anonymous poster hash: 3f9c1...8b0