Sjenert gutt på 2,5 år

[Anonym bruker]

Har en gutt som er veldig sjenert og tilbaketrukket i mange situasjoner. Dette har han vært i litt over et halvt år. Er vi på butikken og kassadama snakker vennlig til han, tør han nesten ikke gå forbi, han er sjenert med sin tante og onkel, med noen andre kjente voksne. Andre voksne i vår omgangskrets går det helt griet med.

I barnehagen som han har gått i i 1,5 år har han en venn som han leker med, er ikke denne vennen her leker han alene. 

Barnehagen har felles møtested på morgenen. Det er her bare to av de voksne på sin avd som det virker som han er ganske trygg på å bli levert til, han gråter ikke når jeg går, men blir stille, ser ned og virker veldig utrygg. Har også fått tilbakemelding fra barnehagen at han ikke tør å leke, si ifra hva han ønsker ol. om han er i grupper på tvers av avdelingene der ikke hans gode venn er eller noen andre enn de to tryggeste voksne som henvender seg til han. 

Han har en trygg tilknyting til oss foreldre og tør å være seg selv her hjemme, er for det meste veldig grei, snakker mye og kan si ifra om det er noe. Vi er opptatt av å rose han når han er snill og når han klarer ting. Kan dette være noe av det som er med å legge litt "press" på han i sosiale situasjoner, og som gjør at han blir litt for bevisst på seg selv? Både jeg og faren er litt sjenerte selv, og liker oss godt hjemme, så har kanskje ikke vært så flinke til å sosialisere han med andre barn utenfor barnehagen. Har tenkt at han har masse sosialisering i barnehagen, og derfor ikke tenkt at dette er så viktig, men det er kanskje det?

Anonymous poster hash: 13abf...04b

[Anonym bruker]

Har dessverre ikke svar på noe av det du spør om, men jeg har stilt meg selv de samme spørsmålene. For dette er nesten som å høre om min sønn på samme alder. Han minner altfor mye om meg selv som barn (altfor mye fordi jeg hadde det vanskelig, ikke fordi han ikke er god nok som han er altså...)

 

Jeg er og har alltid vært sjenert, men pappan er helt motsatt, så jeg håper han får litt påvirkning derfra etterhvert også. Det er vel ikke til å unngå at barna blir litt lik en selv, både ved arv og miljø.

 

Vi har prøvd å være bevisst på å være en del sammen med andre, for at han i hvertfall skal få treningen, men det virker ikke som det har så stor effekt. Dvs. han elsker å være sammen med andre, men bruker ganske lang tid på å bli varm i trøya, også om det er folk han treffer ofte.

 

Håper noen andre har noen gode svar på hvordan man bør håndtere sånt. Jeg vet mye kunne blitt gjort bedre da jeg var barn, men det er verre å se hvordan når man står midt oppi det.

Anonymous poster hash: 5b39f...11e