18 mnd og mørkeredd? (Litt lang)

[Anonym bruker]

Kan et barn på 18 mnd være mørkeredd?

 

Den siste tiden har den ellers så lett å legg sønnen min blitt helt hysterisk når han skal sove. Han er klar for å legge seg, åpner døren inn til soverommet og prøver å klatre oppi sengen. Han får en flaske med melk og når han er ferdig, går jeg som vanlig inn og tar flasken og gir han tutten. Vanligvis snur han seg på siden og sovner uten problemer.

 

Men mange ganger i det siste har han begynt å skrike med en gang jeg går ut. Hylskriker helt hysterisk, og jeg går inn og roer han ned, sier at han må sove og går ut igjen. Bare jeg snur ryggen til begynner han å skrike igjen. Sånn holder vi på en stund til han til slutt enten sovner, eller jeg gir opp og legger han i sengen min og legger meg ved siden av til han har sovnet.

 

Noen kvelder våkner han hvert 10-15 minutt og sovner ikke igjen hvis jeg ikke legger meg ned hos ham. Får ikke gjort stort om kveldene med andre ord.

 

Kan han være mørkeredd? Eller tenner? Skal vel også nevnes at jeg og barnefar nylig var gjennom et samlivsbrudd og at min sønn ikke har sett sin far på over 2 uker, kun "snakket" sammen på tlf.

På dagtid er han blid og glad som alltid, kanskje litt mer mammadalt enn før, men stort sett ler og smiler hele dagen.

 

Noen som har noen gode tips eller råd? Vise ord?

 

Takk!

Anonymous poster hash: ba428...774

[Anonym bruker]

Glemte å si d som skjedde i kveld..

 

Etter mye skriking tok jeg han over i min seng å lå meg ned med han.. Løftet på hodet etter ca 10 min for å se om han hadde sovnet. Der lå han og bare stirret i taket.. Stirret på en sånn type måte at man skulle tro at han lå å tenkte skikkelig hardt på noe.. Veldig merkelig syns jeg!

HI

Anonymous poster hash: ba428...774

[Anonym bruker]

opp

Anonymous poster hash: ba428...774

[☆☆☆]

Vi har også ein drømmeunge kva legging gjeld. Men ved 18-19 mnd hadde vi ei periode med hyl og skrik om vi prøvde å forlate henne. Det vart utløyst av sjukdom, gjekk seg til nokolunde før det kom tilbake for fullt ved ny sjukdom og klokkestilling.

 

Det som fungerte her (det tok ei drøy veke) var å forberede henne grundig på at legging skulle skje. Vi snakka mykje om qt ho skulle legge seg i senga si og sove. Begynte 5 min før stell med å seie at snart skulle pysjen på slik at ho var klar til å legge seg. Fortsatte med at snart skulke ole brumm legge seg og deretter var det hennar tur. Og når godnattsangen på tv var ferdig sa vi at no var ole brumm i seng og ho skulle gå på rommet. Det vart protestar, men etter kvart som ho skjønte at legging var uunngåelig vart ho igjen lett å legge.

[Kanutten83]

Her tenker jeg han rett og slett er redd for at du også skal forsvinne. I denne tiden her trenger han at du bekrefter at du er der, du blir ikke borte slik som pappa'n plutselig ble. Han er for liten til å forstå at pappa ikke borte fordi han prater med ham på tlf, fysisk sett er han borte, og med det en stor trygghet i livet hans. Når ting blir "normalisert" og han ser pappa'n og skjønner at dere ikke blir borte, blir nok kveldene lettere igjen Men det kan ta litt tid.

[Anonym bruker]

Jeg tror dette er utløst av samlivsbruddet der han tenker at du også kan forsvinne. Vi fikk selv et h****e med å legge jentungen her etter jeg hadde vært på sykehuset og fått barn nr 2. Det er store forandringer i livet til de små som utløser slike ting. 

Hva med å ha døra på gløtt, sjekk han ofte og ha på radio på rommet, slik at det "støyer" litt og han ikke tror han er alene. 

Anonymous poster hash: cdebf...23e