Hvorfor er barns intelligens et tabuemne?

[Anonym bruker]

Vi har en datter (nevnt i innlegget om den begavede tegneren) som alltid har ligget foran utviklingsmessig. Det er ikke noe vi har vektlagt i noen sammenheng, egentlig, men vi har selvsagt stimulert henne og oppmuntret henne underveis. 

 

Etter en ekstensiv runde med testing og samtaler fikk hun begynne tidligere på skolen, og trives kjempegodt. Vi er ikke i tvil om at dette var riktig for henne.

Det vi finner litt problematisk er at vi føler vi ikke engang kan nevne dette til noen uten at det kommer en negativ reaksjon. Det gjelder både familie og venner. Vi er overhode ikke skrytete når det gjelder dette, for vi vet at det tydeligvis setter følelser i sving hos andre. De fleste sammenligner med en gang med egne barn, og går i en slags forsvarsposisjon, virker det som.

 

Hvorfor kan ikke bare folk akseptere at barn utvikler seg i ulikt tempo, og at barn er begavede på forskjellige måter? Jeg er stolt av den lille smartingen min, men vi føler vi ikke kan si noe som helst positivt om henne uten at folk skal finne feil ved henne slik at det "jevnes ut" litt. Derfor sier vi aldri noe positivt om henne utenfor husets fire vegger.

 

Er det flere som har de slik? Jeg vet ikke helt hvordan vi skal takle dette. Når folk spør om hvorfor hun begynte så tidlig på skolen svarer vi bare at hun var skolemoden tidligere, men det provoserer tydeligvis veldig. Vi fremhever alrdi hennes høye intelligens eller gode prestasjoner.

 

Noen tips? Takk for alle svar!

 

 

Anonymous poster hash: 611d4...4f6

[Anonym bruker]

Jeg tenker misunnelse og sjalusi, og en stor dose norsk kultur.

 

Anonymous poster hash: fea71...e87

[Anonym bruker]

Jeg tenker misunnelse og sjalusi, og en stor dose norsk kultur.

 

Anonymous poster hash: fea71...e87

Ja, det er det jeg også mistenker, men selv i vår egen familie? Jeg ble inspirert til å skrive dette innlegget etter å ha lest om den flinke tegneren her tidligere, for det virker som om folk ikke klarer å takle at enkelte barn er begavede, selv anonyme! 

 

Hva skal vi si når folk spør om dette slik at de ikke skal ta det ille opp? Det er betente greier det her.

 

HI.

 

Anonymous poster hash: 611d4...4f6

[Anonym bruker]

Litt misunnelse og litt at vi er lei av foreldre som tror alt for godt om egne barn. De fleste foreldre føler at akkurat deres barn er unike og best i verden. Da er det provoserende med alle som utfordrer det synet.

 

Anonymous poster hash: aa4e2...41c

[Anonym bruker]

Jeg ser at du skriver at dere ikke er skrytete, men det kan jo hende dere blir oppfattet som det selv om? Enkelte skryter og skal fremheve sine barn konstant, og jeg tror gjerne at det er dem som "får høre det" av andre. Men klart, noen er jo også veldig sjalu hvis andre barn er flinkere enn deres.

 

Anonymous poster hash: 96a77...322

[Twintipp og himmelblå]

Ja, en stor dose sjalusi og norsk kultur!

 

Vi har en sønn som er veldig flink, både å skolen og i idrett.

I tillegg er han en ydmyk gutt, og fremhever ikke seg selv på noen måte. Han har skolebøker som er for eldre trinn, og er en skoleflink og begavet gutt.

 

Dette kan ikke nevnes og senest i dag snakket jeg med en venn om dette. ( han har ingen barn).

Jeg synes også det er sårt og trist, og har opplevd flere episoder som har vært direkte sårende. Føler ofte at andre vil konkurrere mot vår sønn, og hevde seg hos oss. De kan direkte skryte av de andre spillerene f.eks, men ikke til vår sønn, som også står der. Selv om han sentret ballen til e andre, og scorte alle målene for laget f.eks.

 

Min mamma er død, så jeg føler ikke jeg har noen jeg kan snakke med ham om, som ikke tar det som skryt eller hovmod. Det er trist:(

 

Senest i dag ja, så ringte jeg en kamerat og snakket om dette. Føler det skikkelig leit faktisk.

[Anonym bruker]

Jeg tenker at du skal være stolt av jenta di, og tørre å gi utrykk for det. Du skal, der det passer seg og når dere er inne på emnet, være ærlig på at du er glad for at jenta di klarer seg fint på skolen, og at du er glad for at hun av skolen blir sett for den personen hun er, og i kraft av de evnene hun har.

 

Jeg kjenner meg litt igjen, for jenta vår har også et hode som virker langt over snittet;)

 

Anonymous poster hash: fea71...e87

[Anonym bruker]

Det varer ved for å si det sånn! Jeg tenker at intelligens er en egenskap på lik linje med mye annet. Man kan si at man er snill, omsorgsfull, høy, slank, rask osv, men å si at man er smart, det er ikke lov. Jeg har gjennom studietiden blitt testet med en av de mest anerkjente IQ-testene og vet med nokså stor sikkerhet at jeg er smartere enn gjennomsnittet. Men ikke engang min mann tåler at jeg sier at jeg vet jeg har høy IQ, det er det av en eller annen grunn ikke lov å si. 

Anonymous poster hash: 5b06a...0f8

[Anonym bruker]

Skole er ikke bare fag, må du huske. Det er like mye(eller egentlig mer, når de kommer oppover i skoletrinnene) det sosiale. Å forstå kodene. Da hjelper det ikke om IQ'en er 120 eller 170. For IQ er kun mål på logisk tenkning. Hverken mer eller mindre.

 

At man i første klasse kan trives, uansett om man begynner året før eller etter, er jo helt greit. Men jeg tenker mer om flere år, og når pubertet og de sosiale greiene får mer betydning.

 

Forstår godt hvordan du HI tenker, og ser da ikke ned på noen, uansett ståsted i forhold til skolestart.

 

Jeg har selv IQ på grensen til å kunne bli medlem av MENSA. Mitt eldste barn har litt lavere enn dette, men likevel i øvre skiktet når det kommer til intelligens.

 

Men vet du hva? Den er uten betydning i mange tilfeller. Dere skal være ekstremt(og da mener jeg EKSTREMT) heldige med barnets lærere i årene som kommer, for at barnet skal kunne bruke sine evner helt og fullt.

 

Jeg høres sikkert negativ ut, men siden mitt eldste barn i dag er voksen, så vet jeg litt om skoleverket etterhvert. 

Anonymous poster hash: e2277...14d

[Morel]

Ja, en stor dose sjalusi og norsk kultur!

 

Vi har en sønn som er veldig flink, både å skolen og i idrett.

I tillegg er han en ydmyk gutt, og fremhever ikke seg selv på noen måte. Han har skolebøker som er for eldre trinn, og er en skoleflink og begavet gutt.

 

Dette kan ikke nevnes og senest i dag snakket jeg med en venn om dette. ( han har ingen barn).

Jeg synes også det er sårt og trist, og har opplevd flere episoder som har vært direkte sårende. Føler ofte at andre vil konkurrere mot vår sønn, og hevde seg hos oss. De kan direkte skryte av de andre spillerene f.eks, men ikke til vår sønn, som også står der. Selv om han sentret ballen til e andre, og scorte alle målene for laget f.eks.

 

Min mamma er død, så jeg føler ikke jeg har noen jeg kan snakke med ham om, som ikke tar det som skryt eller hovmod. Det er trist:(

 

Senest i dag ja, så ringte jeg en kamerat og snakket om dette. Føler det skikkelig leit faktisk.

 

Dette minner meg om meg selv som barn, dog var jeg under gjennomsnittlig flink i idrett. Jeg var kjempeflink på skolen, men det var helt ulovlig å være stolt av seg selv eller tilfreds med egne resultater. På kontaktmøter på ungdomskolen satt læreren og sa at jeg måtte skjerpe meg i flere fag, til tross for at jeg var den beste eleven på trinnet. Jeg var ikke skrytete som barn, og mine foreldre har aldri vært av typen som fremhever hvor bra deres egne barn er fremfor andres. Hos oss har det vært slik at mamma heller har skrytt av mine venninner og andre barn i andres påhør (men jeg vet jo at hun er stolt av meg og).

 

På grunn av måten jeg ble møtt på da jeg var lita, fikk jeg en følelse av å aldri være flink nok. Det er sårt for et barn å strekke seg hele tiden, og ikke bli sett og få skryt når man gjør sitt beste. 

[Anonym bruker]

 

Skole er ikke bare fag, må du huske. Det er like mye(eller egentlig mer, når de kommer oppover i skoletrinnene) det sosiale. Å forstå kodene. Da hjelper det ikke om IQ'en er 120 eller 170. For IQ er kun mål på logisk tenkning. Hverken mer eller mindre.

 

At man i første klasse kan trives, uansett om man begynner året før eller etter, er jo helt greit. Men jeg tenker mer om flere år, og når pubertet og de sosiale greiene får mer betydning.

 

Forstår godt hvordan du HI tenker, og ser da ikke ned på noen, uansett ståsted i forhold til skolestart.

 

Jeg har selv IQ på grensen til å kunne bli medlem av MENSA. Mitt eldste barn har litt lavere enn dette, men likevel i øvre skiktet når det kommer til intelligens.

 

Men vet du hva? Den er uten betydning i mange tilfeller. Dere skal være ekstremt(og da mener jeg EKSTREMT) heldige med barnets lærere i årene som kommer, for at barnet skal kunne bruke sine evner helt og fullt.

 

Jeg høres sikkert negativ ut, men siden mitt eldste barn i dag er voksen, så vet jeg litt om skoleverket etterhvert. 

 

Anonymous poster hash: e2277...14d

 

Haha, tviler på at du nesten er MENSA medlem.

 

 

Anonymous poster hash: c5f3b...beb

[Anonym bruker]

Forstår Godt hva du mener. Det virker som om folk må reagere så lenge ting ikke er helt etter malen. Selv startet jeg et år tidligere på skolen, og den dag i dag får jeg kommentarer på det.

 

Anonymous poster hash: 1897c...b0a

[Anonym bruker]

Tusen, tusen takk for gode svar. Jeg ble faktisk litt rørt her jeg sitter. 

 

Datteren min er også litt innadvendt og sensitiv, og jeg er redd hun også merker denne holdningen og derfor passer på å aldri si noe positivt om seg selv. Jeg var ganske lik henne da jeg var liten, og ville for enhver pris ikke skille meg ut; verken på en positiv eller negativ måte. Det er ingen tvil om at det hindret meg i min akademiske utvikling, og derfor er jeg kanskje veldig obs på dette med min egen datter.

 

Takk igjen.

 

HI.

Anonymous poster hash: 611d4...4f6

[Twintipp og himmelblå]

 

Ja, en stor dose sjalusi og norsk kultur!

 

Vi har en sønn som er veldig flink, både å skolen og i idrett.

I tillegg er han en ydmyk gutt, og fremhever ikke seg selv på noen måte. Han har skolebøker som er for eldre trinn, og er en skoleflink og begavet gutt.

 

Dette kan ikke nevnes og senest i dag snakket jeg med en venn om dette. ( han har ingen barn).

Jeg synes også det er sårt og trist, og har opplevd flere episoder som har vært direkte sårende. Føler ofte at andre vil konkurrere mot vår sønn, og hevde seg hos oss. De kan direkte skryte av de andre spillerene f.eks, men ikke til vår sønn, som også står der. Selv om han sentret ballen til e andre, og scorte alle målene for laget f.eks.

 

Min mamma er død, så jeg føler ikke jeg har noen jeg kan snakke med ham om, som ikke tar det som skryt eller hovmod. Det er trist:(

 

Senest i dag ja, så ringte jeg en kamerat og snakket om dette. Føler det skikkelig leit faktisk.

 

Dette minner meg om meg selv som barn, dog var jeg under gjennomsnittlig flink i idrett. Jeg var kjempeflink på skolen, men det var helt ulovlig å være stolt av seg selv eller tilfreds med egne resultater. På kontaktmøter på ungdomskolen satt læreren og sa at jeg måtte skjerpe meg i flere fag, til tross for at jeg var den beste eleven på trinnet. Jeg var ikke skrytete som barn, og mine foreldre har aldri vært av typen som fremhever hvor bra deres egne barn er fremfor andres. Hos oss har det vært slik at mamma heller har skrytt av mine venninner og andre barn i andres påhør (men jeg vet jo at hun er stolt av meg og).

 

På grunn av måten jeg ble møtt på da jeg var lita, fikk jeg en følelse av å aldri være flink nok. Det er sårt for et barn å strekke seg hele tiden, og ikke bli sett og få skryt når man gjør sitt beste. 

 

Uff, gjør meg vondt å lese:(

Det er som en plage for meg altså, dette fenomenet der:(

 

Jeg gjør også som din mor, skryter masse av de andre. Og jeg mener det. Jeg er så glad i disse andre små og blir oppriktig glad, og forsøker å se ting jeg kan rose de for. Og synes derfor det er sårt at min sønn så sjeldent får ros.

Dog får han høre det ofte av meg da. Roser han ikke så mye for prestasjoner, mer for innsatsen. Men, såklart også for mål osv. når han nevner det.

 

I dag kom han hjem md enda en ny mattebok fra et høyere trinn. Jeg spurte om han hadde fått enda en ny bok.. -Ja, mamma, jeg fikk den for flere dager siden jeg. Han skryter aldri av seg selv. Flinke lille gutten min. Får helt vondt.

[Anonym bruker]

Jeg har et barn som et høyt begavet. Det er en ensom situasjon for jeg har ingen å snakke med om dette og om jeg sier noe om det så blir jeg oppfattet som skrytetet. Da fortjener jeg å bli trykt ned med utsagn som "iq er ikke alt", "hun vil sikkert slite sosialt" og nedlatende blikk. Det sårer så jeg snakker aldri om det lengre.

Grunnen til at jeg har snakket om det er at utad virker barnet litt merkelig og derfor har jeg nevnt det som en forklaring, også for å si at vi jobber mye med dette. Men ingen er interessert og flere har sagt at hun er kanskje bare autistisk eller noe. Det er kanskje lettere å forholde seg til autisme? Ikke at jeg helt skjønner hvorfor. Autistiske barn er også jevnt over smartere.

 

Å ha et barn som er høyt begavet er en ensom situasjon. Har heldigvis god støtte i PPT, BUP og i barnehagen.

 

Alle barn er unike og spesielle på hver sin måte. Alle barn har noe de er flinke til og som de kanskje er best i. Hvorfor er det så galt at man snakker om det uten å trykke hverandre ned?

 

*hjertesukk*

Anonymous poster hash: 10943...657

[Anonym bruker]

Jeg takker for flere svar, og synes det er trist at flere synes det er vanskelig og ensomt å ha begavede barn.

 

HI.

Anonymous poster hash: 611d4...4f6

[Anonym bruker]

Ja jenta her er smart. Men snakker ikke om det til de fleste siden de skal sammenligne og kritisere. Tror hun kan gjøre det skarpt i realfag.

 

Anonymous poster hash: 2a975...911

[E.E.E.]

Jeg sier ikke noe negativt til noen som skryter av sitt begavede barn. Men jeg kan bli såret, inni meg, uten at jeg har "rett" til det.

Jeg skal prøve å forklare:

Jeg har en datter på 13 år. Hun har dysleksi og sliter mye med det sosiale på skolen også. Hun har få venner, blir alltid oversett, glemt og forbigått.

Vi har en høy arbeidsmoral når det gjelder skolearbeid. Vi sitter til tider ekstremt mange timer og jobber hardt! På grensen til hva som er greit å gjøre, for det koster så mye!

Men hun klarer det! Hun får faktisk karakter i alle fag! Noe vi trodde var umulig for noen år siden. :-) Og jeg er så stolt! :-)

Men det får hun aldri høre fra noen andre..... men negative kommentarer, det får hun høre....

Så kommer ett vennepar av oss. De er så stolte og forteller hvor bra dattera klarer å få på de samme prøvene, de går samme trinn på samme skole og vi lytter. Og heier med. Utapå. .....

Men inni skriker jeg av full hals (ja, jeg vet jeg blir ett dårlig menneske. ..):

Den jævla overlegne, selvopptatte møkkeungen deres er vel for helvete ikke FLINK!!!!!! Ho er HELDIG!!!! Ho er så jævla heldig!!!! Og det skal dere få skryte av, det er helt greit! Ho tar ting lett på skolen, er godt likt av de aller fleste, inkl. meg, jeg liker ho egentlig veldig godt. Men det gnålet om hvor flink ho er, gjør at jeg får ho i vranga når jeg hører det!

Den heldige, som hadde gjort leksene sine og ferdig med det, fikk 5+ på forrige naturfagsprøve. Den flinke, fikk bare 3-, men hadde sittet 6 timer og øvet på denne prøven, ved siden av de andre leksene...

Jeg mener dere selvfølgelig skal være stolte av barnet deres! Men fordi det er det det er, ikke hvor "flink" det er. Det ødelegger barn....

[Anonym bruker]

Jeg er kunstner og begynte svært tidlig å tegne og male. Husker jeg gav bort malerier til tanter og besteforeldre som ung, og den som fikk skryt var søskenbarnet mitt, som lagde perlearmbånd eller lignende. Skrøt av at hun var en skikkelig kunstner osv, mens jeg sto ved siden av. 

Det var så utrolig sårende at jeg ikke har ord. Nå har ikke det noe med intelligens å gjøre, men faller litt innom likevel, tenkte på det samme da jeg leste innlegget om det barnet som var så flink til å tegne. Folk vil sette andre litt på plass, tenker jeg.

Anonymous poster hash: 9a4d3...c82

[Anonym bruker]

 

 

Ja, en stor dose sjalusi og norsk kultur!

 

Vi har en sønn som er veldig flink, både å skolen og i idrett.

I tillegg er han en ydmyk gutt, og fremhever ikke seg selv på noen måte. Han har skolebøker som er for eldre trinn, og er en skoleflink og begavet gutt.

 

Dette kan ikke nevnes og senest i dag snakket jeg med en venn om dette. ( han har ingen barn).

Jeg synes også det er sårt og trist, og har opplevd flere episoder som har vært direkte sårende. Føler ofte at andre vil konkurrere mot vår sønn, og hevde seg hos oss. De kan direkte skryte av de andre spillerene f.eks, men ikke til vår sønn, som også står der. Selv om han sentret ballen til e andre, og scorte alle målene for laget f.eks.

 

Min mamma er død, så jeg føler ikke jeg har noen jeg kan snakke med ham om, som ikke tar det som skryt eller hovmod. Det er trist:(

 

Senest i dag ja, så ringte jeg en kamerat og snakket om dette. Føler det skikkelig leit faktisk.

Dette minner meg om meg selv som barn, dog var jeg under gjennomsnittlig flink i idrett. Jeg var kjempeflink på skolen, men det var helt ulovlig å være stolt av seg selv eller tilfreds med egne resultater. På kontaktmøter på ungdomskolen satt læreren og sa at jeg måtte skjerpe meg i flere fag, til tross for at jeg var den beste eleven på trinnet. Jeg var ikke skrytete som barn, og mine foreldre har aldri vært av typen som fremhever hvor bra deres egne barn er fremfor andres. Hos oss har det vært slik at mamma heller har skrytt av mine venninner og andre barn i andres påhør (men jeg vet jo at hun er stolt av meg og).

 

På grunn av måten jeg ble møtt på da jeg var lita, fikk jeg en følelse av å aldri være flink nok. Det er sårt for et barn å strekke seg hele tiden, og ikke bli sett og få skryt når man gjør sitt beste.

ååå, dette minner meg om mine opplevelser med skolesystemet. Oppdaget på barneskolen at jeg var flink, men der var det bare gøy for jeg fikk masse ekstra oppgaver hele veien. På ungdomsskolen sa læreren til min mor på foreldressamtalen at "det var urettferdig for de andre, for alt kom så lett for ... (meg)". Hallo?! På videregående hadde vi en hovedlærer som pleide å grille de som ikke hadde hånden oppe, mens vi som gjorde lekser og kunne svarene aldri fikk svare. Heldigvis har jeg aldri vært en sart sjel, så jeg tok det til slutt opp med henne. Jeg forklarte at hun fratok meg enhver lyst til å engasjere meg i skolen med måten hun behandlet meg på. Hun prøvde å skjerpe seg, men for en som sannsynligvis hadde gjort det veldig middelmådig på skolen selv, var det tydeligvis viktigst å gjøre det hun kunne for at ingen av elevene skulle bli noe annet enn middelmådig. Det er tragisk at man ikke bruker ressurser på flinke barn i den norske skolen. Og det er utrolig trist lesning i denne tråden at det ikke engang skal være lov å snakke om det når barnet er intelligent og flink. Vår eldste er en svimesokk og en kunstnersjel og passer foreløpig godt inn på skolen. Nr to er av et helt annet akademisk kaliber (+ talentfull i idrett som HIs sønn). Jeg er utrolig spent på hvordan han blir mottatt i systemet når han starter neste år.

 

Anonymous poster hash: 14a45...653

[Anonym bruker]

 

Tusen, tusen takk for gode svar. Jeg ble faktisk litt rørt her jeg sitter.

 

Datteren min er også litt innadvendt og sensitiv, og jeg er redd hun også merker denne holdningen og derfor passer på å aldri si noe positivt om seg selv. Jeg var ganske lik henne da jeg var liten, og ville for enhver pris ikke skille meg ut; verken på en positiv eller negativ måte. Det er ingen tvil om at det hindret meg i min akademiske utvikling, og derfor er jeg kanskje veldig obs på dette med min egen datter.

 

Takk igjen.

 

HI.

 

Anonymous poster hash: 611d4...4f6

Akkurat slik hadde jeg det også. Først ved tredve års alder har jeg virkelig innsett det. Pga at jeg var redd for å stikke meg ut og at folk ikke skulle tro at jeg "tror jeg er noe" valgte jeg f.eks. en enklere bachelorgrad på BI fremfor NHH.

 

Har to jenter på fire og ett og et halvt som også er tidlig ute. Vil gjøre alt for å gi de selvtillit, sunne ambisjoner og en givende skolegang.

 

Anonymous poster hash: 9673a...ea8

[Anonym bruker]

Generelt sett er det få mennesker som er interessert i å høre om hvor flinke andres barn er, uansett om det gjelder inteligens, fotball eller musikk. At foreldrene er stolte er bra og de må gjerne vise det til barna, men jeg tror ikke det er bra om det legges alt for stor vekt på resultater. Det er ofte ikke det viktigste for å bli et lyklig menneske eller for å gjøre en god jobb for samfunnet. At en sier til en elev som får beste karakter i et fag at hun må skjerpe seg i faget kan være helt berettiget. Skolen dreiier seg ikke bare om å få best mulig karakter men også om å lære mest mulig. Det kan derfor være riktigere å skryte av en elev som får en lav karakter etter å ha jobbet knallhardt med faget for å lære så mye den eleven har potensiale til enn av den eleven som ikke har gjort mer enn et minimum og likevell får beste karakter.

 

Det er også veldig mange foreldre som tror barna deres er enestående smarte selv om de er helt innenfor normalen. Det gjelder selvfølgelig ikke alle. Noen få er virklig usedvanlige. Likevell regner jeg stort sett med at foreldrene overdriver ganske mye når de skryter av barna. Det er det som er vanlig. De fleste foreldre ser sine barn som bedre enn de er. Det påvirker nok hvordan jeg reagerer på skryt ganske mye.

Anonymous poster hash: aa4e2...41c