Gå til innhold

Hvordan er gangen i en abort?


Shiny84

Anbefalte innlegg

Har da funnet ut at jeg er gravid.. Usikker på hvor langt jeg er på vei, men uansett ikke mer enn 7-8 uker.

 

Jeg har ikke noe forhold til barnefaren, da vi bare rota en stund. Uansett er det over nå og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Regner med å få relativt hardt press på abort fra han.

 

Må jeg fortelle ham det? Vet det er mitt valg og alt det der, men rent moralsk sett må han vel hvertfall få vite om det?!

 

Hvordan foregår en abort? Er det piller eller utskarpning?

 

Hvor lenge blør man? Angrer man seg?

Ja, mange spørsmål her, håper noen vil svare.

Fortsetter under...

Kan godt fortelle deg litt om hvordan jeg opplevde abort. Jeg oppdaget at jeg var gravid i åttende uke. Da jeg bare er 21 år, uten fast forhold og er student, var min umiddelbare reaksjon å avbryte svangerskapet. "barnefaren" er en fyr jeg har hatt ett "sex-forhold" til i nesten 1 år, og valgte og ikke fortelle han dette. 

 

Hos legen forsikret hun seg mange ganger på om jeg var sikker på valget mitt, og skrev deretter under på svangerskapsavbrudd, en kontrakt de sender til sykehuset. Fikk beskjed om at siden jeg var såpass langt på vei, måtte jeg ta en kirurgisk abort. 1 uke senere ringte sykehuset meg, og fikk time for ultralyd osv. Det mest bisarre ved denne opplevelsen var da de snudde skjermen vekk fra meg sånn at jeg ikke fikk se fosteret, først da skjønte jeg at jeg FAKTISK var gravid. Deretter fikk jeg med meg noen skriv om hvordan det utføres, og to piller jeg skulle ta kvelden før aborten, altså hjemme. Måtte også ta blodprøver. Klokken 22, kvelden før inngrepet svelget jeg tabletten og startet fasten, siden jeg skulle få narkose dagen etter. Da jeg våknet hadde jeg blødd ganske kraftig, og jeg kjente at nervøsiteten begynte å komme.

 

På sykehuset ble jeg henvist til dagkirurgen. Her fikk jeg utdelt skjorte, sykehusskjorte, tøfler og badekåpe samt bind for blødningene. Fikk også 2 smertestillende. Satt i en gang sammen med 2 andre jenter som også skulle utføre en abort, og stemningen var merkelig i rommet. Så ropte de navnet mitt, satte på meg en hette og førte meg til operasjonsrommet. Jeg har aldri vært i narkose/operert før, så ble stresset da jeg kom inn. Heldigvis var legene kjempehyggelige og fikk meg til å føle meg vel. La meg ned på benken og de forklarte at de skulle skrape ut fosteret og at dette tok ca 10 minutter. Husker bare at de satte kanylen i hånden min og at jeg våkner opp på ett rom med fem-seks andre jenter. Jeg var helt i ørska, men samtidig superlykkelig for at det var over. Fikk mat og kaffe, og "skrev meg selv ut" etter tre kvarters tid. Følte meg som superwoman helt til jeg skulle sette meg i bilen til venninna mi og vi skulle hjemover. Da kastet jeg opp to-tre ganger og var innmari kvalm, men dette er vanlig etter narkose. Da jeg kom jeg sov jeg i 3 timer, og da jeg våknet hadde jeg blødd kraftig, til og med under håndkle jeg hadde under meg. Hele den kvelden var jeg i litt merkelig form, noe humørsvigninger, fikk gråteanfall og var sykt sliten. Venninna mi sov hos meg den natten, siden dette er anbefalt. Dagen etter var jeg i normal form, og dro faktisk på fest og drakk alkohol uten problemer, selv om dette kanskje ikke er anbefalt. Blødde i 1 uke, men var ellers i normal form.

 

Jeg har ikke angret ett sekund på mitt valg, og har ikke slitt noe etter aborten. Det er nå ett halvt år siden inngrepet. Moralsk sett er det nok riktig å fortelle barnefaren dette, men det er DIN kropp og til syvende og sist er det DU som bestemmer. Du må se an situasjonen din og gjøre det som er best for deg selv, og siden du ikke har ett forhold med fyren, er det din avgjørelse synes jeg. Noen ganger må man være egosentrisk her i livet, og selv om dette er en stor greie, er det jo du som kommer til å sitte med det meste av ansvaret. Du kan fortelle han det, og høre hva han sier. Jeg fortalte det til barnefaren en måned etter inngrepet, vi hadde da faktisk begynt å få noe seriøst, og han fikk først litt hakeslep, men var helt enig i valget. Grunnen til at han ble litt satt ut var fordi han helst ville ha vært der for meg, slik at jeg ikke var alene om det. Nå skal det sies at vi har avsluttet det hele, og dermed er jeg enda mer glad for at jeg valgte å ta abort.

 

Dette ble nesten en norskstil, men her har du min erfaring med abort. Håper du gjør det som er best for deg selv :-) Er selvfølgelig veldig individuelt hva man føler i etterkant/før, men jeg har ikke slitt noe psykisk etter aborten. Lykke til!  

  • 2 uker senere...

Har da funnet ut at jeg er gravid.. Usikker på hvor langt jeg er på vei, men uansett ikke mer enn 7-8 uker.

 

Jeg har ikke noe forhold til barnefaren, da vi bare rota en stund. Uansett er det over nå og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Regner med å få relativt hardt press på abort fra han.

 

Må jeg fortelle ham det? Vet det er mitt valg og alt det der, men rent moralsk sett må han vel hvertfall få vite om det?!

 

Hvordan foregår en abort? Er det piller eller utskarpning?

 

Hvor lenge blør man? Angrer man seg?

Ja, mange spørsmål her, håper noen vil svare.

Jeg hadde en MA og måtte gjennom en medisinsk abort… dette var i uke 11 så fosteret var ganske stor. Jeg fikk en pille på sykehuset på mandag som skulle starte aborten,derettter var det inn på sykehuset på onsdag for å få 4 stk tabletter opp i skjeden,noe som setter igang livmorsammentrekninger som skal føre fosteret ut..dette måtte gjøres i et bekken,da de skulle sjekke at alt var ute…det tok ca 4 time fra jeg fikk pillene og til fosteret var ute. På sykehuset sa de til meg at de det siste året har gått bort fra kirusgisk abort, hvor lenge man blør sa de til meg vil variere..men 2 uker er mest vanlig. Lykke til

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...