Du som fikk barn da du var 35+,

[Anonym bruker]

hva gjorde du før du fikk barn som føltes så viktig/ spennende/ givende at du valgte å få barn så sent?

Tenker selvfølgelig ikke på dere som har slitt med å få barn, skjønner at det må være forferdelig sårt.

Nysgjerrig på hvorfor folk velger anderledes enn oss, her er det virkelig ikke noe problem å kombinere ettåring og mastergrad og lurer på om vi var verpesjuke ekstremt tidlig/ hvordan klarer folk å vente så lenge?

Barn er jo det beste i verden

 

Anonymous poster hash: a929c...42a

[Anonym bruker]

Var bare ikke klar tidligere. Visste ikke sikkert om jeg ville ha barn.

 

Synes forøvrig det var fint å være godt voksen mor og er fornøyd med valget. Har 3 barn nå.

 

Anonymous poster hash: 8635d...c89

[Anonym bruker]

Jeg jobbet og var veldig aktiv i en organisasjon, men det var ikke grunnen til at jeg fikk barn så sent.

Mine foreldre ar unge døde fikk meg, alt for unge. Moren min var bare 22, faren min 25. Jeg så tydelig at de burde ha ventet noen år. De ble mye bedre foreldre da de var litt eldre. Jeg var derfor bestemt på at jeg ikke ville ha barn tidlig. Hovedgrunnen til at jeg ventet så lenge var nok likevel at det tok tid før jeg fant en mann som jeg ønsket som far.

 

Anonymous poster hash: b614a...32f

[Modesty Blaise.]

Jeg har egentlig aldri hatt lyst på barn, så tanken på at jeg kanskje ikke skulle rekke å skaffe meg det streifet meg aldri.

 

Så traff jeg en mann, som er ekstremt viktig for meg, og så da at det kunne være riktig at vi fikk et barn.

 

Jeg har alltid jobbet mye, og har hatt / har krevende lederstillinger som har gitt meg masse utfordringer.

 

Jeg trives godt nå med å ha barn, og ville ikke byttet bort knøttet for noe i verden. Samtidig så mener jeg fremdeles at barn ikke er en livsnødvendighet, og at vi kunne hatt et godt og meningsfult liv uten barn også.

[Anonym bruker]

Kunne egentlig ikke få barn. Fikk beskjeden da jeg var 20 år og etter mange år i fast forhold uten bruk av prevansjon skjønte jeg at det stemte så jeg belaget meg på et liv uten barn. Tok utdannelse, reiste, gjorde karriere og hadde det fint. Mannen hadde det dessverre ikke så fint og lengselen etter eget barn (han ønsket ikke å adoptere) ble for stor. Vi ble skilt da jeg var 32 år.

Da jeg var 33 år møtte jeg en hyggelig mann. Jeg kunne som sagt ikke få barn så gjett om det ble ståhei da jeg ble gravid! SJOKK!!! Han ble fly forbanna og mente at jeg hadde lurt ham, jeg gråt av ulykkelighet og av lykkelighet. ALT var bare kaos. Han dro og jeg satt igjen som gravid 33åring uten peiling på barn, barnetekke eller egentlig et ønske om barn. Ønsket om barn begravde jeg da jeg var 20 år.

 

Sakte, men sikkert vokste magen og lykken vokste med. Jeg bestemte meg for å beholde barnet og fikk en nydelig datter da jeg var 34 år. Skikkelig Tårnfrid-mamma, men jeg har klart meg fint. VI klarer oss fint, jeg og datteren min.

 

Jeg kunne sikkert klart å bli mamma under studier, men naturen ville det ikke slik for meg. Jeg ble en voksen mamma, men, shit, hva faen gjør vel det så lenge jeg fikk oppleve det beste som finnes i verden

Anonymous poster hash: 542f7...3d8

[Dr Mcstuffins]

Noen finner faktisk ikke mannen i sitt liv før etter de har fylt 30. Finnes mange menn der ute men ikke alle burde bli fedre.

[Anonym bruker]

Jeg levde et totalt egoistisk liv, sterkt plaget av mørke tanker og dype, eksistensielle spørsmål. Hadde aldri tenkt til å sette barn til denne verden som jeg ikke skjønte noe av, og knapt nok visste opp ned på meg selv. Var rastløs, på evig søken - reise rundt i verden, strøjobber, mye sex, festing og dop. Brydde meg ikke om jeg levde eller døde.

Da jeg ble gravid ved et uhell, med min ekskjæreste og nærmeste venn, tok jeg, etter mye refleksjoner, et bevisst valg om å beholde barnet. Dette betydde 180 graders helomvending på livet. jeg kuttet all kontakt med miljøet jeg var i.

hadde aldri trodd at morsrollen skulle komme så naturlig for meg - da sønnen min var baby bare satt jeg og holdt ham inntil meg store deler av dagen - nesten så jeg ikke spiste eller gikk på do.

Han er nå 6 år, og eneste grunn til at jeg puster.

Jeg eier ingenting av hverken bolig, bil eller noe som helst - men har orden i økonomien, og har fått mye god hjelp fra familie og psykiatrien.

Hadde jeg visst hvor mye lykke et "jeg elsker deg, mamma" gir, hadde jeg nok fått barn mye tidligere...

Anonymous poster hash: 4b52e...ddc

[Anonym bruker]

hva gjorde du før du fikk barn som føltes så viktig/ spennende/ givende at du valgte å få barn så sent?

Tenker selvfølgelig ikke på dere som har slitt med å få barn, skjønner at det må være forferdelig sårt.

Nysgjerrig på hvorfor folk velger anderledes enn oss, her er det virkelig ikke noe problem å kombinere ettåring og mastergrad og lurer på om vi var verpesjuke ekstremt tidlig/ hvordan klarer folk å vente så lenge?

Barn er jo det beste i verden

 

Anonymous poster hash: a929c...42a

 

En svært nedlatende måte å spørre på, men det var vel hele poenget. 

 

Anonymous poster hash: f98a4...b49

[Singelmamma <3 <3]

Hadde ikke noen ordentlig kjærest. Det har jeg for så vidt ikke nå heller, men barnet mitt kom til verden etter et kortvarig forhold. Det har ikke vært aktuelt før med barn, og jeg trodde jeg ikke kunne få barn pga vekt og mensforstyrrelser. Da jeg fikk vite at jeg var gravid var det en stor overraskelse og det beste som har skjedd meg. Jeg nyter å være voksen mamma som ikke trenger å stresse med skolegang og karriere, slik f.eks min mor måtte.

Men jeg er sikker på at gleden er like stor for andre som blir foreldre tidligere i livet

[Siamese Hellhound]

Jeg har brukt tida på å reise mye, typ 2-3 mnd om gangen.

 

Og, det viktigste av alt, har i grunn ikke hatt noen kjæreste som har vært noe særlig til pappa-emner. Før jeg ble 31. Nå er jeg 37 og har 2 barn.

[Anonym bruker]

Var singel, jobbet som frilanser og i engasjementer, ustabil økonomi, reiste så mye jeg kunne, bodde i kollektiv, visste ikke hvor jeg ville med livet mitt. Mer surrehue enn karrierekvinne, så kan vel ikke si at det var så innmari viktig det jeg gjorde. Men jeg hadde egentlig ikke spesielt lyst på barn. Ble sammen med mannen min da jeg var 39 og ble gravid nesten med en gang, så sånn gikk det til :-)

 

Anonymous poster hash: bbdb1...c5c

[Anonym bruker]

Ja, hvorfor? Den første mannen min var en ordentlig drittsekk, så jeg takker enda høyere makter (og P-pillen) for at det aldri ble noe barn med han. Så var det slutt, jeg dro ut i verden for å slikke sår og bygge et nytt liv. Barneønsket var der alltid, men antok at det kanskje ikke ville bli sånn at jeg ble mor. Så traff jeg mannen min, han hadde et barn fra før - og sammen har vi  fått to. Den siste da jeg var 39. Jeg kan ikke se at jeg er noen annerledes mor enn en 26-åring, jeg gjør det samme, men er kanskje noe mer avslappa på klær/mat/hus/stil osv. Om det er noe forskjell. Jeg tenker at alder er et tall, ikke nødvendigvis en begrensning. 

Anonymous poster hash: 7fbe2...411

[Anonym bruker]

Drev eget enkeltmannsforetak og brukte litt tid på å bli gravid.

Anonymous poster hash: 78a05...3a5

[Anonym bruker]

Mine foreldre var også unge. De kunne med fordel ventet 5+ år..

Jeg syntes synd på de av vennene mine som fikk barn tidlig, det så ikke lett eller kjekt ut.

 

Anonymous poster hash: bb943...afc

[Anonym bruker]

Ble gravid da jeg var 25, men ønsket ikke barn da og tok abort mot min kjærestes vilje. Han tok det veldig tungt, siden han ville at vi skulle gifte oss og stifte familie sammen, og har nok aldri tilgitt meg. Mens jeg var midt i studier og følte ikke at vi uansett hadde en fremtid.

 

Tenkte hele tiden at jeg kom til å vente med barn til etter fylte 33- 35, men ble gravid igjen da jeg var 29-30, og beholdt den gangen.

Anonymous poster hash: b2154...489

[Anonym bruker]

hva gjorde du før du fikk barn som føltes så viktig/ spennende/ givende at du valgte å få barn så sent?

Tenker selvfølgelig ikke på dere som har slitt med å få barn, skjønner at det må være forferdelig sårt.

Nysgjerrig på hvorfor folk velger anderledes enn oss, her er det virkelig ikke noe problem å kombinere ettåring og mastergrad og lurer på om vi var verpesjuke ekstremt tidlig/ hvordan klarer folk å vente så lenge?

Barn er jo det beste i verden

 

Anonymous poster hash: a929c...42a

 

Mulig du tar mastergrad, men særlig smart virker du ikke.

 

Anonymous poster hash: 694d8...2be

[Anonym bruker]

Jeg var 16 år og ein liten deilig gutt. Vart slutt i forholdet 17 år gammel. Nei ventet til jeg vart 27 til neste kom. 3 år etter mistet vi vår kjære barn. Vart totalt redd usikker etter denne hendelsen fikk ikkje barn igjen før 38 år gammel og har fått 3 barn etter det. Er no 43 år.

 

Anonymous poster hash: b549c...396