angst

[Anonym bruker]

Uff. Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget,kanskje bare skrive meg gjennom anfallet,som sikkert for de fleste virker helt meningsløst å tenke på. De siste dagene har jeg fått panikken for å dø...hvorfor skal en jente oå 30 egentlig bekymre seg for det? Er så redd for å sovne i frykt for å ikke våkne igjen. ..at ungene finner meg. Når panikken kommer overproduserer jeg magesyre,som igjen fører til brystsmerter. Første gang jeg hadde dette endte jeg på legevakten fordi jeg trodde jeg hadde hjerteinfarkt. Vet jp hva som er grunnen til smertene men tenker og kjenner etter så mye at jeg tenker meg syk. Verst er det i kveld med panikken for å sove oh for de ekstra påførte stress smertene,for mannen er bortreist og jeg er aleine med 3 små. Hadde ikke lyst han skulle reise,men sånn er det bare . Har ingen familie her som kan hjelpe med å overnatte,så jeg føler meg så aleine. Noen andre som har eller har hatt det på samme måte?

 

Anonymous poster hash: 5a989...0ee

[Anonym bruker]

Jeg har hatt det slik mange ganger. Innsovningstabletter hjelper litt. Men til slutt innså jeg at dette klarer jeg ikke alene, så jeg ba fastlegen min om å henvise meg til en psykolog, og utrolig nok så hjelper det litt Føler meg bedre og bedre etter hver time jeg har fått snakket med henne. Anbefaler deg å gjøre det samme.

Anonymous poster hash: 1da74...843

[Anonym bruker]

Huff, jeg har angst, men en annen type, heter generalisert angst. Jeg har mye tanker rundt å miste mine nærmeste, spesielt barna, er sliten og trenger masse søvn. Søvn hjelper, men er jo vanskelig siden du har problemer med å sove og ef mye alene med 3 barn ?

Kan du snakke med legen din om henvisning til psykolog?

Kognitiv behandling er å anbefale, hjalp meg.

Klem

 

Anonymous poster hash: f846c...5b6

[Anonym bruker]

Blir ikke helt det samme, men jeg hadde mye angst for å dø da jeg var lita. Mange eldre i familien døde på kort tid, samtidig med at kroppen min begynte å endre seg og ingen fortalte meg at disse endringene var naturlige endringer i en voksende liten kropp. Så jeg var overbevist om at jeg kom til å dø.

 

Jeg har hørt om flere som har fått dødsangst etter at de fikk unger. Jeg tror det har med det å gjøre at man ikke ønsker å gå bort fra barna, er bekymret for hvordan de skal klare seg osv. Og da er det egentlig en angst som bunner i at man ønsker å være så god mor som overhodet mulig, og samtidig er redd for å svikte. Tror jeg. Kanskje den tanken kan hjelpe deg litt?

 

Du er 30 år, du er frisk, det er ingen grunn til at du skal dø. Og absolutt ingen grunn til at du skal dø over natten uten å ha hatt noen symptomer på sykdom tidligere. Det er det viktig at du forteller deg selv om igjen og om igjen.

Og de brystsmertene du får vet du jo hva som er årsaken til. Hvis du vet du produserer for mye magesyre når du får disse anfallene så kan du ha syrenøytraliserende tabletter i bakhånd som du kan ta. Hvis du ikke har noe slik i hus, så kan du ta en teskje natron og blande ut i et glass med vann og drikke dette. Natron er veldig basisk og nøytraliserer syren.

 

Jeg er enig med nr 2 - se om du kan få snakket med en psykolog. Det er ikke sikkert du trenger mange gangene heller.

 

Du er en god mamma akkurat slik du er, og der ingen grunn til at du skal bli syk helt plutselig!

 

Klem

Anonymous poster hash: 241a8...482

[Anonym bruker]

Jeg sliter nøyaktig med samme problem som deg, HI. Det kunne ha vært meg som skrev d du nå har skrevet. Snart mamme til 3, og en mann som er bort 1 mnd slengen.

Jeg har gått på zoloft da d var en priode etter jeg fikk nr 2 som gjorde at angsten tok helt overhånd.. ble deprimert osv.

Men nå som jeg er gravid igjen så tar jeg ikke tablettene. MEN jeg sliter noe veldig når han er borte..

Og når han er hjemme er jeg helt avslappet :/ 

Jeg har fått henvisning av lege til å snakke med en psykriatisk sykepleier. Vi har hatt noen samtaler nå, og jeg føler at d hjelper Men er glad jeg skal snakke med henne lenge til, for jeg føler meg ikke helt trygg,

 

ANbefaler absolutt at du finner noen å snakke med ja. Det er nok det eneste som hjelper i lengden. 

Uff d er FÆLT! Jeg HATER og ha det slik

Anonymous poster hash: 86b65...d6f

[081013]

Ikke meningen å være flåsete;men jeg overlevde natten; mannen pleier ikke å være borte heldigvis så håper det blir lenge til neste gang. Har reseptbelagte medisiner jeg tar for magesyren,men redsel og stress gjør nok til at de ikke får maks virkning. Ift å finne noen å snakke med så må jeg bare få brutt en barriere. Har fam som jobber innen psykiatrien så er "redd for å bli en av dem"

[Anonym bruker]

Angst er irrasjonell. Det er jo større sjanse for at du vinner i lotto enn for at du bare plutselig slutter å leve, helt ut av det blå. Men tankene og frykten er der, samme hvor mye man er bevisst at det ikke er logisk å tenke slik. Tankene tar over, på en måte, man får ikke makt over de.

Og når angsten vel griper tak i deg så slipper den ikke. Det er ingenting galt å prate med noen om tanker og følelser en ikke får kontroll over. Selv om angsten og frykten sier deg at det skal skje deg masse rart hvis du gjør det. Det eneste som skjer er at det er noen der som lytter, som forstår. Og det, kanskje, hjelper.

 

Jeg krysser fingrene og håper du finner noen å prate med! For det er vondt å gå med slike tanker og følelser inni seg.

Anonymous poster hash: 0a74c...06b