Gå til innhold

Min fødselshistorie - uplanlagt hjemmefødsel (lang)


Anbefalte innlegg

Lillebror ble født torsdag 21. november, da jeg var 38+3 på vei. Storesøster kom akkurat da vi fylte 39 uker og lillebror var blitt estimert tidlig utviklet gjennom hele svangerskapet, så jeg forventet fødsel i løpet av uke 39, men etter å ha gått siden søndag kveld med murringer, evigvarende kynnere, og litt rier på og av hadde jeg nesten begynt å tro at lillebror hadde tenkt å bo i magen en god stund til. Dette er min fødselshistorie. Jeg bor forøvrig i utlandet, så ting er ikke helt som hjemme i Norge. Det er derfor noen detaljer som sikkert kan høres litt rare ut, men jeg kan forsikre om at alt skjedde slik jeg forteller.

 

Torsdag formiddag var vi innom legen som kunne fortelle at jeg hadde 2 cm åpning, så da jeg begynte å få rier i tretiden på ettermiddagen begynte jeg å håpe på fødsel. Riene kom den første halvannen timen med 10-15 minutters mellomrom og gjorde ikke spesielt vondt, så jeg dro til frisøren som planlagt (skulle være med mannen i forretningsmiddag på kvelden, så jeg hadde time til manikyr og hårstyling). I løpet av den timen jeg var hos frisøren ble riene stadig sterkere – såpass at jeg måtte puste meg gjennom dem – og plutselig kom de ganske tett, det var ikke mer enn 2-3 minutter mellom dem, men til gjengjeld varte de bare omtrent et halvt minutt. Da jeg kom hjem etter å ha vært hos frisøren var klokken nesten seks og riene var plutselig ordentlig vonde. Jeg ringte legen som ba meg ta to paracet og en lang varm dusj for å se om dette var virkelige rier eller bare falsk alarm.

 

På dette tidspunktet var jeg i grunn sikker på at det ikke var snakk om noen falsk alarm, men mannen var ikke hjemme for å kjøre meg på sykehuset, så jeg gikk like gjerne i dusjen (tok med meg pilatesball og lå på knærne i dusjen med varmtvannet rett på korsryggen og hvilte overkroppen på ballen). Smertelindringen var fantastisk, men riene gjorde likevel såpass vondt at jeg vokaliserte meg gjennom dem for å klare å slappe av i kroppen. På et eller annet vis klarte jeg å komme meg ut av dusjen igjen og ringte legen som ba meg komme til sykehuset. Jeg ringte så mannen min som satt fast i trafikken og ba ham pelle seg hjem for å kjøre meg til sykehuset og til sist ringte jeg doulaen (profesjonell fødselshjelper) og ba henne om å møte oss på sykehuset. Doulaen hørte på mens jeg hadde noen rier (på dette tidspunktet var det mindre enn et halvt minutt mellom hver og de varte mellom et halvt og et helt minutt), og hun foreslo at jeg lot mann være mann og heller hev meg i en drosje til sykehuset, men det var helt uaktuelt for meg.

 

Minuttene tikket langsomt avgårde og mannen min lot vente på seg. Den som var sammen med meg var mamma (som hadde lagt storesøster mens jeg var i dusjen), og hun var ganske stresset stakkars. Hun samlet sammen de siste tingene jeg skulle ha med på sykehuset og satte sykehusbaggen klar ved utgangsdøren og innimellom tok hun telefonen min da den ringte (jeg var på dette tidspunktet ikke lenger i stand til å snakke i telefonen). Hun masserte korsryggen min litt mellom de tøffeste riene – riene på dette tidspunktet kom som hagl og var veldig vonde – og fikk kjeft da hun prøvde å gi meg en klem fordi hun syntes synd på meg.

 

Da mannen min til slutt kom hjem sa mamma at vi skulle gå ned på parkeringsplassen så vi kunne kjøre til sykehuset, på dette tidspunktet reiste jeg meg opp for å gå, men så fikk jeg plutselig en voldsom trang til å bæsje, så jeg løp på do i stedet (der jeg tømte magen på et par minutter, beklager detaljene), og da jeg var ferdig ble jeg bare sittende på toalettet, for riene varte så lenge og var så vonde (og det var nesten ikke tid til å puste mellom dem), at jeg ikke klarte noe annet enn å bli der jeg var. Det vil si – helt til jeg plutselig ikke klarte å sitte der lenger og heller gikk ned på alle fire på badegulvet med en liten trappekrakk som støtte (treåringen bruker den til å nå opp til vasken for å vaske hendene, men for meg var den perfekt til å hvile hodet på og til å holde tak i under riene). Nå hadde mannen min kommet opp i leiligheten, og han snakket med doulaen på en telefon, legen på den andre (legen insisterte fortsatt på at vi skulle komme til sykehuset), og prøvde å overtale meg til å dra på sykehuset samtidig. «Nei, jeg har ikke tenkt meg noen steder», sa jeg, og det var da mannen skjønte at dette ble hjemmefødsel. Jeg hadde nå begynt å presse, og syntes i grunn pressriene var ganske greie. De gjorde like vondt som de andre (kanskje litt mer?), men plutselig fikk jeg litt tid til å puste mellom riene og det var veldig deilig. Så fulgte noen minutter der jeg presset (og skrek), mens mamma kom til med rene håndklær og mannen min stod på kne bak og kikket etter tegn på baby, før jeg endelig kjente at noe var på vei ut. Da jeg kjente etter hva det var var det fostersekken! Et par rier senere hadde vannet gått og i stedet for fostersekk kjente jeg et lite hode. Jeg tror mannen min fortsatt snakket med legen som insisterte på at vi skulle til sykehuset, for plutselig ropte han «til sykehuset?! Her er det jo en nese på vei ut! Hva skal jeg gjøre??».

 

Han la ganske raskt fra seg telefonen og tok i mot sønnen sin, for han var ute på neste pressrie. Så fikk jeg manøvrert meg rundt fra knestående til å legge meg ned på ryggen på håndklær (i prosessen måtte jeg ta av meg joggebuksen som jeg fortsatt hadde rundt knærne), og la lillebror rett på brystet mitt med et håndkle over seg. Jeg gned ham tørr med håndkleet og pratet med ham, mens mamma gjorde i klar sengen med søppelsekker under og håndklær over, så vi kunne flytte oss dit.

 

I mellomtiden hadde vaktmannen i bygningen ringt både politi og ambulanse, så vi fikk plutselig et salig renn på døren. Da jeg var på plass i dobbeltsengen med babyen kom ambulansepersonalet tråkkende inn og de så til at alt stod bra til med oss begge, og de kuttet navlestrengen (som på dette tidspunktet hadde sluttet å slå). Da vi sa fra at vi ikke ville de skulle kjøre oss på sykehuset så de litt perplekse ut, men de gikk sin vei da vi ba om det og så var endelig doulaen på plass og hun hjalp til med å forløse morkaken og å sjekke at jeg ikke hadde noen rifter som måtte syes eller noe som tilsa at jeg måtte på sykehuset. Alt var perfekt og vi bestemte oss for å bli hjemme.

 

Alt i alt var det en veldig fin opplevelse, selv om det ikke var den rolige vannfødselen jeg hadde sett for meg (jeg rakk ikke å få av meg buksen engang før ungen kom!). Jeg fikk den første rien klokken tre på ettermiddagen og klokken syv var knøttet kommet til verden på badegulvet med pappaen som jordmor.

 

Jeg sa på et tidspunkt at jeg så for meg at denne fødselen skulle bli et møte mellom meg og min indre urkvinne (i kontrast til den forrige, som var veldig sykehusstyrt og med epidural), og jeg kan hilse og si at jeg ble kjent med urkvinnen i meg! Hun er en tøffing og jeg er i grunn veldig stolt av henne.  Tre dager senere er jeg glad for å ha sluppet unna alt sykehusstyr (vi tok en tur neste dag for at knøttet skulle få vaksine, bli veid og målt og slike ting som er greit å få gjort), og jeg har virkelig nytt disse dagene hjemme med en nyfødt – i tillegg til at det er ingenting som slår gleden og stoltheten i ansiktet til storesøster på 3 år da hun kom inn og fikk hilse på lillebroren sin nesten morgen (storesøster sov forøvrig gjennom det hele, selv om jeg var en knapp meter fra der hun lå og sov på rommet sitt da jeg skrek meg gjennom de verste pressriene).

 

Til sist vil jeg ønske alle som venter på fødsel masse lykke til. Det viktigste er ikke at alt går som planlagt, men at alt går bra :)

Fortsetter under...

Annonse

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...