frykten for "aldri å lykkes"

[Anonym bruker]

Med å lykkes mener jeg å få barn. Vi sender avgårde papirene på prøverør til uken. Hva om vi aldri lykkes? Tenkt om vi ikke kan få barn sammen? Det frykten er forferdelig å kjenne på. Prøver å glemme det, men frykten innhenter meg innimellom

 

Mannen har litt dårlige fart på sædcellene sine, alt er normalt hos meg.

 

Noen andre som også har kjent på eller kjenner denne redselen?

 

Anonymous poster hash: b102a...4b2

[Ele]

Ja, jeg plagdes mye med den angsten. Å gå gjennom prøverør og ufrivillig barnløshet er tøft, men verdt det... Om man lykkes... Jeg tror det er veldig vanlig for oss å kjenne på den frykten. Noe dager tror vi helt klart at dette kommer til å gå, andre dager prøver man å se for seg hvordan man skal kunne godta å leve uten barn... Det er ikke så mye jeg kan si som gjør dette lettere, annet enn at du er nok ikke alene!

[rasekatten]

Ingen erfaring. Men ville bare ønske dere lykke til håpe det går fort til dere får kommet igang

[Opp]

Absolutt ikke alene, kjenner på den frykten jeg også, den er så vond, som et levende mareritt. Forsøker å ikke la den frykten få grep, greier det som regel men innimellom så vinner angsten og det er helt fryktelig å kjenne på de følelsene der. Da går jeg laaaaangt og enda litt lenger ned i kjelleren. Så vondt, så vondt, så vondt så vondt. Ikke noe sted å være. Det må gå bra og sjansen er jo stor for at det skal gjøre det, så egentlig bare tull å grave seg ned i den møkka der.

[Anonym bruker]

Hadde det på samme måte før jeg fikk førstemann og ble sjokkert når jeg ble gravid. Nå prøver vi på nr to og jeg har like sterk redsel for ikke å lykkes. Tenker at førstemann bare var skjær flaks. Prøver å fortelle meg selv at jeg bare er skrullete da, så det er nok helt normalt.

Kan hende dere bruker litt lengre tid, men dere lykkes nok til slutt

Anonymous poster hash: 3e36b...fa7

[lenafk]

kjenner meg veldig igjen!! Samboer har veldig lite antall, jeg har antistoff syndrom. Men jeg blir veldig lett gravid, men mister de like fort igjen. Er satt på ICSI pga samboers antall, ble gravid på første forsøk, men mistet, og min 7 SA/MA var et faktum. Jeg sliter veldig med om jeg noen gang får et eget barn. Jeg kommer til å fullføre de tre forsøkene jeg får, men sitter ikke spiren i løpet av den tiden så kaster jeg inn hånklet, da orker jeg ikke mer. Og slik tankene mine er nå så frister det bare å sterilisere meg, slik at jeg slipper å få flere skuffelser. Da er det bedre å aldri kunne bli gravid enn å miste hele veien.

[Anonym bruker]

Dytt:-)

 

Anonymous poster hash: 37435...406

[Anonym bruker]

Kjenner så absolutt til den følelsen. Etter å ha vært prøvere i fem år uten å ha hatt lykken med oss, kjenner jeg at den frykten biter seg mer fast i meg. Det som er mest frustrerende er at de finner ikke noen grunn til at vi ikke skal bli gravide. Jeg har en sønn på 7 år fra før, som ikke var planlagt, mannen har gode svømmere og vi har hatt sterke og fine embryo. Vi har hatt ett fersk forsøk og fem frys. Skulle i gang med nytt fersk forsøk nå, men jula kommer midt i, og må derfor vente til nyåret. Av og til har jeg bare lyst til å gi opp, men tviholder på håpet om at det skal bli vår tur snart.

 

 

Anonymous poster hash: d78cf...ff4

[mammadrøm]

Å, dette er en velkjent følelse ja... Frykten for å aldri lykkes er så vond, at jeg nesten ikke orker tanken. Har kun noen få ganger turt å tenke den tanken fullt ut. Hva hvis vi aldri får barn, hvordan blir livet da?

Forsøker å tenke positivt, og velger å ha fullt fokus på at vi SKAL få barn! Så får vi heller ta sorgen når den kommer om det skulle vise seg å bli vanskelig for oss å lykkes. De aller fleste lykkes jo til slutt:-)

[klishe89]

Ja, det er vanvittig vond følelse å kjenne på. Heldigvis lykkes de aller fleste og det håper jeg at du også gjør :-)

 

Jeg har mer eller mindre slått meg til ro med back-up planen, men det har tatt lang tid og mye tårer.

[Anonym bruker]

kjenner meg veldig igjen!! Samboer har veldig lite antall, jeg har antistoff syndrom. Men jeg blir veldig lett gravid, men mister de like fort igjen. Er satt på ICSI pga samboers antall, ble gravid på første forsøk, men mistet, og min 7 SA/MA var et faktum. Jeg sliter veldig med om jeg noen gang får et eget barn. Jeg kommer til å fullføre de tre forsøkene jeg får, men sitter ikke spiren i løpet av den tiden så kaster jeg inn hånklet, da orker jeg ikke mer. Og slik tankene mine er nå så frister det bare å sterilisere meg, slik at jeg slipper å få flere skuffelser. Da er det bedre å aldri kunne bli gravid enn å miste hele veien.

Det er jo en mulighet med surrogati i USA? de har etter hva jeg har lest ganske strenge regler iforhold til livssituasjon og gjeld til de som ønsker å være surrogat, slik at de som gjør dette ikke gjør det pga vanskelig livssituasjon. Det er jo en mulighet.

 

Anonymous poster hash: 4a880...97d

[lillespire2]

Å, dette er en velkjent følelse ja... Frykten for å aldri lykkes er så vond, at jeg nesten ikke orker tanken. Har kun noen få ganger turt å tenke den tanken fullt ut. Hva hvis vi aldri får barn, hvordan blir livet da?

Forsøker å tenke positivt, og velger å ha fullt fokus på at vi SKAL få barn! Så får vi heller ta sorgen når den kommer om det skulle vise seg å bli vanskelig for oss å lykkes. De aller fleste lykkes jo til slutt:-)

Som om jeg skulle skrevet det selv.... Det bare SKAL gå!!