Be om tilrettelegging eller bare gi meg?

[Anonym bruker]

Jeg sliter med mye rart, men kort fortalt gikk jeg på veggen da ungen min var ca to år. Ble for mye med full jobb og å håndtere barnet som var krevende (og som senere har fått en diagnose). Ble sykmeldt, men så ble keg enig med NAV å skifte bransje for å kunne jobbe med noe roligere.

 

Endte med at jeg fikk plass på et kontor i en attføringsbedrift der jeg fikk tatt fagbrev og praksis. Det gikk noenlunde greit, dvs klarte fagprøven med glans, men slet mye psykisk og var endel borte innimellom. På slutten av prasisen ble jeg flyttet til en annen avdeling for de mente jeg ville ha godt av miljøskifte. Det viste seg å bli katastrofalt. Der ble jeg plutselig midtpunktet, der alle kom til min plass for hjelp. Jeg utviklet en angst for hva nestemann som kom innom ville. Følte det presserende. Var også utrolig ukonfortabel med å være i kantinen med andre ansatte. Var rett og slett en sosial angst.

 

Til slutt smalt det og jeg fikk panikk en dag og ble nærmest hysterisk. Avsluttet praksisen og ble hjemme i lang tid. Gråt i flere uker og jeg ble henvist til psykiatrisk behandling. Den forsvant imidlertid to ganger og jeg har ennå ikke hatt den behandlingen. Mistenker legen min for å holde den unna da det ville blitt en belastning for meg å ha en psykisk sykdom i journalen ifb med utredning av barnet mitt (barnevern f.ex).

 

Nesten to år etter føler jeg meg veldig bra, og med ny hjelp fra NAV har jeg fått ny praksisplass. Jeg trodde problemene mine nå var borte, men de viste seg jo fort. Får angst av skrankejobben, men klarer fint å jobbe på lukket kontor med scanning og arkivering osv. Klarer ikke å ta lunsj med de andre. Redd for å møte på andre jeg liksom må prate med. Klart de er nysgjerrig på den nye personen på kontoret

 

Før helgen sa d stopp til meg. Jeg kjørte til jobb som vanlig, men klarte ikkeå gå inn. Ringte og sa jeg var syk og kjørte hjem.

 

I morgen må jeg til sjefen og be om samtale. For dette går jo ikke. Be om tilrettelegging eller innse at det beste er å holde meg hjemme? Fot den tilretteleggingen jeg trenger er jo å ikke være i skranken, men bare holde på med arbeid for meg selv, og jeg må få spise lunsjen for meg selv. De andre vil da skjønne at jeg er et merkelig menneske og det blir enda verre å møte på dem i gangene. Og de trenger jo hjelp i skranken...

 

Hjelp! Hvordan løse dette? Har bare lyst til å trekke dyna over meg og glemme verden :-(

 

Anonymous poster hash: 50d23...a3c

[Anonym bruker]

Registrerer at ingen har kommentar til problemstillingen min. Og det er jo greit det... Skal nok klare å løse dette selv.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 50d23...a3c

[Anonym bruker]

Vanskelig. Hadde vært greit å be om tilpasning og dermed få lov å jobbe i fred og mure deg inne. Men målet ditt burde være å bli frisk!<br /><br />Er det mulig å be om angstdempende medisin?

 

Anonymous poster hash: 22e1b...cfe

[Anonym bruker]

Vanskelig problemstillingen, men for meg virker det som du først og fremst trenger behandling for den sosiale angsten. I de aller fleste yrker må en samarbeide med andre mennesker.

 

Anonymous poster hash: b5643...253

[Anonym bruker]

Be om tilrettelegging.

Dette klarer du. Hvorfor skal du ikke klare det??

Tror det beste er å være i jobb.

Anonymous poster hash: 97d92...592

[Anonym bruker]

Be om tilrettelegging og sørg for å starte behandling. Det virker jo ikke som at du kommer helt over dette selv, så be legen sende henvisning til psykolog en gang til og kom i gang med behandling.

Anonymous poster hash: 5ec0f...a78

[Anonym bruker]

Kjenner meg veldig igjen i tankene dine. Har selv klart å tvinge meg gjennom jobb med slik angst, ikke noe lett i det hele tatt. Hvor tett oppfølging har du av psykolog? Evt medisiner som  kunne hjulpet deg på veien?

Anonymous poster hash: 3344b...512

[Myrsnipa-med1blå&2rosa]

Det hjelper ikke å stenge seg inne ihvertfall, hverken hjemme eller på jobb. Du må nok be om tettere oppfølging og hjelp for angsten din...

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg litt igjen i noe av det du skriver. Kjenner at det blir verre og verre selv om jeg har fått råd av "alle" å kjempe i mot, være sterk osv. Vurderer nå psykomotorisk fysioterapi. Prøvd det?

 

Anonymous poster hash: 2f357...4bc

[Himmel og hav]

Jeg tenker at det ikke løser noe å be om tilrettelegging alene. Jeg synes absolutt du skal gjøre det nå, men at du samtidig må gjøre noe for å komme ut av angsten din. Problemet er egentlig ikke skrankevaktene, men at noe i deg ikke håndterer å stå der slik som du har det i dag. Tilretteleggingen vil berge deg nå, men jeg er redd for at det på sikt kanskje vil virke mot sin hensikt. Søk hjelp for angsten din før den isolerer deg helt.

[Anonym bruker]

Åå mange gode svar, tusen takk alle sammen. Har vært ute i snøen med barnet mitt nå.

 

Flere påpeker at jeg trenger behandling, og jeg tror dere har rett. Trodde selv at tiden hjemme hadde hjulpet, at jeg egentlig bare var sliten den gangen det smalt. Innser jo nå at jeg har det bra når jeg ikke blir utfordret, og så slår det over meg når jeg prøver meg. Alltid..

 

Så ja, jeg må nok be om hjelp for denne angsten en gang for alle. For blir det verre nå så vil jeg jo neppe fungere i noe som helst. Så i morgen ordner jeg time hos legen (har ny lege nå forresten), og så må jeg legge kortene på bordet både til Nav-saksbehandleren min og sjefen der heg har praksis. Så får vi se hvordan det går, om de i det hele tatt er interessert i å ha meg der

 

Tusen takk for gode råd, føler liksom at jeg ikke er heeelt alene om det lengre

 

Anonymous poster hash: 50d23...a3c

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg litt igjen i noe av det du skriver. Kjenner at det blir verre og verre selv om jeg har fått råd av "alle" å kjempe i mot, være sterk osv. Vurderer nå psykomotorisk fysioterapi. Prøvd det?

 

Anonymous poster hash: 2f357...4bc

Psykomotorisk fysioterapi er nytt for meg, har ikke prøvd noe egentlig. Skal google og lese. Takk for tips

 

HI

 

Anonymous poster hash: 50d23...a3c

[Anonym bruker]

Er veldig enig i de ovenfor som skriver at tilrettelegging på arb plassen i seg selv ikke er nok. Det handler om å forandre tankemønstre. Og siden du har hoppet inn og ut av angsten før, så vet du jo at det er mulig å bli bedre. Jeg er litt sånn at jeg får angst (sosial) og rødmer om det kommer noe uventet på, eller om jeg føler meg innespettet i en sosial situasjon. Jeg har også vært litt frem og tilbake med hvor sterkt angsten har preget meg. Da jeg satt i kassa funket det bra et par mnd da jobben var ny, og nye ting å lære ol. Men husker at jeg plutselig som lyn fra klar himmel rett og slett ikke orket å sitte der lenger. Gråt hver kveld for gruet meg til jobb. Satt i en konstant angst hele dagen med svetting oog rødming. Måtte slutte i den jobben. Jobbet mye med meg selv og hvordan mennesker ser på meg. Måten jeg tenkte på var veldig selvsentrert. Hva tenker folk om meg hvis... nå ser de at jeg synes dette ble kleint... nå sa jeg noe dumt... ol. Har jobbet mye med å lære å ikke bry meg, og å se verden og meg selv ut fra hvordan andre tenker. En psykolg hjelper med å se verden fra et annet synespunkt, hjelper med å reflektere og med å "trene" seg ut av angsten. Jeg opplevde at det var litt vont å gå til psykolog de første gangene, men at det gradvis bare ble bedre og bedre. 

Anonymous poster hash: 3344b...512