Venninner på ulike stadier i livet

[Anonym bruker]

Jeg er 26 år, har samboer, er i fast jobb og har en stund vært prøvere for vårt første barn. Jeg har noen få venninner som befinner seg i lignende situasjon, men de fleste og de aller nærmeste er fortsatt studenter og mange er single.

 

Mine studerende venninner, og kanskje spesielt de som er single, viser liten forståelse, interesse eller glede på mine vegne for at vi ønsker oss barn. Jeg opplever det på en måte som at de nå ser på meg som kjedelig og "satt". Er fortsatt med på byturer og det meste vi gjorde før, men har nok blitt færre turer på fylla og diverse sjekkesteder. Det er rett og slett fordi helga har blitt så utrolig hellig etter at jeg begynte å jobbe.

 

Jeg opplever det som litt skuffende at jeg nesten blir sett ned på fordi jeg nå lever et mer voksent liv, om man kan si det sånn. De fleste er barndomsvenninner og vi har alltid vært på det samme stadiet i livet.

 

Hvordan opplevde dere denne overgangen? Flere som bar opplevd det at man plutselig har så forskjellige prioriteringer?

 

Ønsker tips til hvordan jeg kan jobbe for å akseptere dette litt bedre:)

 

Anonymous poster hash: 2a66c...98d

[Anonym bruker]

De forstår det ikke.

Du skal se at ting forandrer seg når de også blir litt mer etablert og "satt".

 

Anonymous poster hash: 682f6...60a

[Anonym bruker]

De er ikke i din situasjon og ser kanskje ikke for seg det livet du lever, eller ønsker å leve. Akkurat nå har dere forskjellige mål og det må du nesten bare leve med.

Jeg fikk selv barn i ung alder og faktisk ingen av mine venner var der i livet på samme tidspunkt. Jeg levde mitt og de sitt liv. Jeg fikk etterhvert flere nye venner på samme stadie i livet og hadde av og fikk gradvis mindre kontakt med de andre. Etterhvert som de kom etter med barn og mann var vi mer sammen. Vi hadde et godt grunnlag som venniner og bygget videre på det etter som livssituasjonene passet bedre sammen. Tror dette er veldig vanlig blandt de fleste venninegjenger.

 

Anonymous poster hash: c6ac9...4cc

[Anonym bruker]

Jeg har venninner på ulike stadier i livet. Noen er mye yngre enn meg, noen er langt eldre og har nesten voksne barn. Jeg er midtimellom og har små barn. Likevel så treffer vi hverandre og finner på ting sammen. Skal sies at vi ikke er så mye ute på byen sammen, men vi er ofte hjemme hos hverandre på kaffe, på middag, drar på fjellturer sammen, trener sammen osv. Det finnes faktisk ting man kan gjøre sammen som ikke innebærer "grisefylla" på byen

Anonymous poster hash: adf78...54f

[Nodisc]

Har det akkurat likt! Er 22 og er den eneste av vennene på dette stadiet med samboer og barn, utenom ei som bor langt unna.. Fest og drikking er ikke en prioritering for meg lenger i det hele tatt, mens alle de andre jeg studerer med/venner av meg gjerne tar 2-3 fester i uken. Og siden jeg nettopp har flyttet til ny by sliter jeg å finne noen jeg er på bølgelengde med. Utrolig frustrerende.

[Anonym bruker]

Jeg var den single partyvenninna lenge. ;-)

Gode vennskap blir aldri borte. Ikke mine. De lå i dvale i mange år. Nå har jeg super kontakt med mine nærmeste venninner fra barndommen. Vi er enige om at gammelt vennskap ruster aldri og at det er fint å finne tilbake igjen når den "villeste i gjengen" også har landet.

 

Anonymous poster hash: a06f4...74d