Tanker om forholdet mitt til mannen min

[Anonym bruker]

Jeg er sammen med en jeg er glad i, men elsker jeg han virkelig?

 

Vet forelskelsen går over, men den gikk over så fort (kun en mnd eller noe)

 

Han er hyggelig med alle, men er ikke sosial og vil helst slippe å bli med og møte folk.

 

Han er flink med barna og leker med de, men unngår helst å drive oppdragelse.

 

Han gjør lett husarbeid(på eget initiativ), men bare noen få faste vanlige ting.

 

Han prater greit med andre, men vi kan ikke kommunisere.

 

Han ler i telefonen når han prater med kollegaer, men gjør aldri noe for å få meg til å le.

 

Han holder seg greit for alderen, men jeg tenner ikke på han lengre.

 

Vi har samme tanker om fremtiden, mål. Deler samme hobby, og er enig om økonomi, bruken av penger. Har samme ønsker for hvordan vi vil bruke fritiden og ferier. Og har helt lik smak både i interiør, klær, mat og tanken i oppdragelse. Krangler aldri om store, viktige ting som pengebruk, hva vi skal prioritere å gjøre ang hus og hjem, mat eller annet vanlig. Men vi krangler mye over bagateller og han er sjelden positiv til meg og noe jeg gjør.

 

Har vært sammen siden vi var i tenårene, kanskje vi har vokst fra hverandre? Er det håp for oss? Kan vi leve sammen for bestandig?

 

 

Min mor sa til meg at jeg var for snar med å velge far til mine barn. Det fikk meg til å tenke. Kan jeg leve som dette resten av livet?!

 

 

Anonymous poster hash: 17cfc...507

[Anonym bruker]

Ekte kjærlighet er det å føle glede, så stor at en får lyst til å hoppe og danse, bare over det enkle faktum at den man elsker sitter ved siden av en. Uten den følelsen... Blir det i beste fall som å bo sammen med en bror. I verste fall... Heldigvis er det ikke verre enn det.

Det var godt ment av din mor når hun sa det. Skjønner godt at det har brent seg fast. Din mor har rett, det finnes noe større å oppleve enn det du har nå. Spørsmålet er bare, ønsker du å gå ut av det trygge du har nå? For det kan være det tar år før du finner en annen.

Anonymous poster hash: 36ca7...8fc

[Gilette]

Det høres ikke ut som om dere er bra for hverandre.

Har dere gjort noe for å endre på situasjonen?

Terapi/stevnemøter/barnefrie helger?

[Anonym bruker]

Snakker du om meg og mannen eller....??

Har det akkurat likedan selv, og jeg føler at jeg var for snar til å velge han som far til mine barn.

Har allerede vært fra hverandre en gang der han bare flyttet fra oss til en by 3 t unna for å bo nærmere de andre barna sine (store barn), mens her satt vi igjen. Små barn og greier.

Vi fant tilbake (av kjærlighet og praktiske årsaker), men nå ser jeg han som den han hele tiden egentlig har vært... Og det er ikke positivt.

Vil føle meg lykkelig og forelsket igjen jeg!

En jeg ser for meg resten av livet sammen med, ikke en jeg er sammen med for barnas skyld....

 

 

Anonymous poster hash: 72a09...339

[Anonym bruker]

Snakker du om meg og mannen eller....??

Har det akkurat likedan selv, og jeg føler at jeg var for snar til å velge han som far til mine barn.

Har allerede vært fra hverandre en gang der han bare flyttet fra oss til en by 3 t unna for å bo nærmere de andre barna sine (store barn), mens her satt vi igjen. Små barn og greier.

Vi fant tilbake (av kjærlighet og praktiske årsaker), men nå ser jeg han som den han hele tiden egentlig har vært... Og det er ikke positivt.

Vil føle meg lykkelig og forelsket igjen jeg!

En jeg ser for meg resten av livet sammen med, ikke en jeg er sammen med for barnas skyld....

 

 

Anonymous poster hash: 72a09...339

Huff ja ;( jeg føler meg så dum som fikk barn med han! Vi har jo vært sammen så lenge. Jeg har også lyst å våkne med et smil, bli glad av å se på han, bli glad for at han vekker meg, glad for at det er han jeg deler seng med om kvelden

Vi har prøvd terapi, uten hell, tre ganger. Mannen tenker vist ikke som meg og tror vi har det greit. Nei, dette er vanskelig!

Jeg vil ikke bruke livet mitt på dette!!

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 17cfc...507

[Anonym bruker]

 

Snakker du om meg og mannen eller....??

Har det akkurat likedan selv, og jeg føler at jeg var for snar til å velge han som far til mine barn.

Har allerede vært fra hverandre en gang der han bare flyttet fra oss til en by 3 t unna for å bo nærmere de andre barna sine (store barn), mens her satt vi igjen. Små barn og greier.

Vi fant tilbake (av kjærlighet og praktiske årsaker), men nå ser jeg han som den han hele tiden egentlig har vært... Og det er ikke positivt.

Vil føle meg lykkelig og forelsket igjen jeg!

En jeg ser for meg resten av livet sammen med, ikke en jeg er sammen med for barnas skyld....

 

 

Anonymous poster hash: 72a09...339

Huff ja ;( jeg føler meg så dum som fikk barn med han! Vi har jo vært sammen så lenge. Jeg har også lyst å våkne med et smil, bli glad av å se på han, bli glad for at han vekker meg, glad for at det er han jeg deler seng med om kvelden

Vi har prøvd terapi, uten hell, tre ganger. Mannen tenker vist ikke som meg og tror vi har det greit. Nei, dette er vanskelig!

Jeg vil ikke bruke livet mitt på dette!!

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 17cfc...507

 

Vi har også vært sammen lenge,- 8 år nå.

Han tror vi har det fint han, og så lenge det blir sex en gang i uka/hver 14. dag så er han greit fornøyd, selv om han ønsker mer. Men hvem synes det er stas å ha sex med en som bare kjører på, og fortsatt ikke vet eller vil vite hva jeg liker i senga, etter 8 år??

Han takler ikke å snakke med meg om følelser eller de vanskelige tingene som dukker opp i forholdet, og han vil aldri planlegge eller glede seg til fremtiden. 

Vi lever liksom bare fra dag til dag, og jeg bare "holder ut", vi må jo holde sammen for barnas del.

 

Vi har også vært to runder til familivernkontoret, og hvis jeg nevner at vi burde tatt en tur dit nå så vil han ikke. Han blir sur, - for "vi har det jo greit vi? og vi klarer jo å ordne dette selv!" Han ser heller ikke det at i et forhold må man gi og ta, ikke bare ta den andre parten som en liten selvfølge i hverdagen.

Han tar fra meg all energi, og jeg blir nedstemt når jeg er sammen med han.

 

ja jeg ser jo at vi ikke er bra for hverandre, men så står man oppi det da.... Han er snill, god pappa som stiller opp, ser bra ut, men mangler alt annet (synes jeg).

 

Jeg føler livet flyr fra meg, og sier som deg: jeg vil ikke bruke livet mitt på dette! Jeg synes også jeg fortjener å være lykkelig og jeg er sikker på at det er en mann der ute som vil passe sammen med meg slik at vi kan utfylle hverandre på alle positive måter.

 

Vanskelig er vel bare forordet. Føler masse masse med deg HI! :-) Klem!!

 

Anonymous poster hash: 72a09...339

[Anonym bruker]

 

 

 

Snakker du om meg og mannen eller....??

Har det akkurat likedan selv, og jeg føler at jeg var for snar til å velge han som far til mine barn.

Har allerede vært fra hverandre en gang der han bare flyttet fra oss til en by 3 t unna for å bo nærmere de andre barna sine (store barn), mens her satt vi igjen. Små barn og greier.

Vi fant tilbake (av kjærlighet og praktiske årsaker), men nå ser jeg han som den han hele tiden egentlig har vært... Og det er ikke positivt.

Vil føle meg lykkelig og forelsket igjen jeg!

En jeg ser for meg resten av livet sammen med, ikke en jeg er sammen med for barnas skyld....

 

 

Anonymous poster hash: 72a09...339

Huff ja ;( jeg føler meg så dum som fikk barn med han! Vi har jo vært sammen så lenge. Jeg har også lyst å våkne med et smil, bli glad av å se på han, bli glad for at han vekker meg, glad for at det er han jeg deler seng med om kvelden

Vi har prøvd terapi, uten hell, tre ganger. Mannen tenker vist ikke som meg og tror vi har det greit. Nei, dette er vanskelig!

Jeg vil ikke bruke livet mitt på dette!!

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 17cfc...507

Vi har også vært sammen lenge,- 8 år nå.

Han tror vi har det fint han, og så lenge det blir sex en gang i uka/hver 14. dag så er han greit fornøyd, selv om han ønsker mer. Men hvem synes det er stas å ha sex med en som bare kjører på, og fortsatt ikke vet eller vil vite hva jeg liker i senga, etter 8 år??

Han takler ikke å snakke med meg om følelser eller de vanskelige tingene som dukker opp i forholdet, og han vil aldri planlegge eller glede seg til fremtiden.

Vi lever liksom bare fra dag til dag, og jeg bare "holder ut", vi må jo holde sammen for barnas del.

 

Vi har også vært to runder til familivernkontoret, og hvis jeg nevner at vi burde tatt en tur dit nå så vil han ikke. Han blir sur, - for "vi har det jo greit vi? og vi klarer jo å ordne dette selv!" Han ser heller ikke det at i et forhold må man gi og ta, ikke bare ta den andre parten som en liten selvfølge i hverdagen.

Han tar fra meg all energi, og jeg blir nedstemt når jeg er sammen med han.

 

ja jeg ser jo at vi ikke er bra for hverandre, men så står man oppi det da.... Han er snill, god pappa som stiller opp, ser bra ut, men mangler alt annet (synes jeg).

 

Jeg føler livet flyr fra meg, og sier som deg: jeg vil ikke bruke livet mitt på dette! Jeg synes også jeg fortjener å være lykkelig og jeg er sikker på at det er en mann der ute som vil passe sammen med meg slik at vi kan utfylle hverandre på alle positive måter.

 

Vanskelig er vel bare forordet. Føler masse masse med deg HI! :-) Klem!!

 

Anonymous poster hash: 72a09...339

Det føles som om du skriver om meg og mitt forhold til mannen ja. Vi har det dessverre veldig likt :/ hadde vært fint å fulgt hverandre.. Men hvordan?!

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 17cfc...507

[Anonym bruker]

 

Ekte kjærlighet er det å føle glede, så stor at en får lyst til å hoppe og danse, bare over det enkle faktum at den man elsker sitter ved siden av en. Uten den følelsen... Blir det i beste fall som å bo sammen med en bror. I verste fall... Heldigvis er det ikke verre enn det.

Det var godt ment av din mor når hun sa det. Skjønner godt at det har brent seg fast. Din mor har rett, det finnes noe større å oppleve enn det du har nå. Spørsmålet er bare, ønsker du å gå ut av det trygge du har nå? For det kan være det tar år før du finner en annen.

 

Anonymous poster hash: 36ca7...8fc

 

 

 

Hoppe og danse hele året hver dag? Hvilken fantasiverden er det du egentlig lever i? Forhold er både gode og onde tider, utfordringer som man løser SAMMEN. Å tro at man kan gå gjennom et langvarig forhold som dans på roser er rett og slett naivt.

 

Anonymous poster hash: 39564...566

[Mamma4livet]

Vi har også vært sammen siden tenårene og ble raskt foreldre. Man er ikke forelsket hele tiden og vårt forhold har gått i bølgedaler. Men vi har lang fartstid med hverandre (23 år) og jeg er glad for å fortelle at jeg har hatt flere perioder der jeg blir nyforelsket i mannen min. Kommunikasjon er viktig og en erkjennelse av at man er sliten og dermed litt mer irritabel i småbarnstiden.

[Anonym bruker]

Jeg kunne gjerne tenkt meg å ha fulgt deg i dette jeg også, men siden vi begge er anonyme så er det ikke så enkelt....?:-/

 

Anonymous poster hash: 72a09...339

[Anonym bruker]

Jeg kunne gjerne tenkt meg å ha fulgt deg i dette jeg også, men siden vi begge er anonyme så er det ikke så enkelt....?:-/

 

Anonymous poster hash: 72a09...339

[Anonym bruker]

Forhold går opp og ned, og må jobbes med hver dag!

 

Litt tid fra hverandre ville kanskje gjøre dere godt. Vårt forhold er bedre enn noen gang når vi får tid til å savne hverandre litt. Man har lett for å havne i rutine hvis ikke. Og når den ene er borte så ser man lett hvor mye vi egentlig samarbeider " uten å merke og sette pris på dette ellers "

 

Anonymous poster hash: 725c6...6f9

[Anonym bruker]

Det er som om du har skrevet om oss!! Trist at flere der ute har det slik.. Det er forskjell på å slite i forholdet,og det å ha det dødt. Jeg tror man på et punkt bare vet at man må ut..jeg er der nå. Jeg får nesten ikke puste! Jeg ønsker å ha noen som tar på meg,ser meg i øynene og sier "jeg elsker deg", viser omtanke og kjærlighet. Jeg vet det finnes slike menn der ute, for jeg har hatt det før.Jeg ønsker å føle meg livsglad og inspirert,ikke å bekymre meg for hvordan JEG kan reparere forholdet. Jeg ønsker en som kjemper litt for å beholde meg,slik at jeg føler meg bittelitt viktig. Nei jenter, dette er jammen ikke lett! Ønsker dere all mulig lykke til. Håper dere kommer dere ut. Jeg skal se om jeg tør etter jul...tror jeg.

 

Anonymous poster hash: 63215...376

[Anonym bruker]

Forhold går opp og ned, og må jobbes med hver dag!

Litt tid fra hverandre ville kanskje gjøre dere godt. Vårt forhold er bedre enn noen gang når vi får tid til å savne hverandre litt. Man har lett for å havne i rutine hvis ikke. Og når den ene er borte så ser man lett hvor mye vi egentlig samarbeider " uten å merke og sette pris på dette ellers "Anonymous poster hash: 725c6...6f9

Høres flott ut,men når det bare er den ene som jobber med forholdet,så kommer man ikke så langt!

 

Anonymous poster hash: 63215...376

[Anonym bruker]

Synes ikke det er noe å skrike over i dette forholdet. Mitt har mye likt, men kan fint leve sammen fordi. Vi er gift og har barn sammen, da ordner man seg så det går selv om det ikke er hoppende lykke lenger!

 

Anonymous poster hash: 0870f...01e

[Anonym bruker]

Ja, dette er som å lese om seg selv... dessverre... Har en mann som helt sikkert er glad i meg, og som til og med elsker meg på sin måte. Vi samarbeider bra, og har det på en måte helt ok, men sjelden veldig bra. Tenker av og til på at vi burde gå fra hverandre, for begges del. Men, da hadde det vært for vår del, for barna hadde det vært slutten på det livet de kjenner og som de liker. Så jeg blir, vertfall til barna er eldre. Jeg har det jo langt fra vondt, har alt jeg trenger. Bare ikke en mann som ler sammen med meg....

 

Uff, lykke til alle sammen!!

Anonymous poster hash: 38d71...de2

[Gustav Klitt]

Kan ikke en av dere opprette en hotmail-konto, eller lignende, som det ikke er så farlig å poste her? :-)

[SokkeLaila]

Evt, så kan dere gå gjennom meg..

 

Hvis det føles lettere. Jeg er både snill og grei, men som regel anonym.

Har levd i et ikke-godt forhold tidligere og hvis jeg kan hjelpe noen til å

opprette kontakt, så hadde det bare vært hyggelig.

 

Mener ikke at jeg skal være delaktig i deres samtaler -bare formidle

nickene deres til hverandre slik at dere kan begynne å skrive med hverandre..