Åpen om ufrivillig barnløshet?

[Ønskebaby14]

Var dere åpne om ufrivillig barnløshet og IVF til familie/svigerfamilie og venner? 

 

Er du glad dere valgte å fortelle/ ikke fortelle eller angret dere? 

 

 

[Tante_Esel]

har alltid vært åpen om det, g det har vært godt med støtte!! selv om de aldri aldri vil forstå.... men støtte var det nok å få

[*Cilie - prøver igjen*]

to i familien og 6 venner vet om ivf. er egentlig veldig åpen, skrev åpent om når vi mistet vårt første barn på facebook, for jeg kan ikke fordra at ting er tabu her i verden!! men samtidig så er det noen i familien og venner som ikke trenger å vite det, pga den personen de er, og at de kommer til å gå rundt med en negativ baksnakking

[FruRikstadPfefferkorn]

Her har vi valgt å være veldig åpen om det. Merker selv at jeg har klart å slappe mere av når folk rundt meg vet hva vi går igjennom.

[PeppaPig]

Jeg er forholdsvis åpen om det. Jeg svarer ærlig når folk spør om når andremann kommer, men jeg har ikke aktivt gått inn for å fortelle venner/familie om at vi må ha ivf for å få baby.

Mannen min sier ikke stort om saken i det hele tatt,  men det er kanskje fordi det er mer naturlig for folk å spørre kvinnen om dette enn mannen så han får ikke så mange spørsmål rundt temaet?

[Ønskebaby14]

Jeg er skikkelig skeptisk.. Vi har fortalt det til min familie og noen venner, men ikke svigers.. Noen andre i svigerfamilien måtte ha ivf og da var det mye "det er ikke gutten vår det er noe feil med"-kommentarer. 

Det er jo ikke noe hyggelig, så jeg i tillegg ekstra-super sensitiv for tiden så da.. Skeptisk 

[Gjest Bjørnen Collargol]

Her har vi vært åpen ovenfor familie, venner, kolleger og sjefer hele veien. Som tante Esel skriver så kan de ikke skjønne det helt, men jeg har så helt klart ikke angret på det  

[mammadrøm]

Vi har valgt å være åpen til familie og venner om den prosessen vi er i nå. Noen få kollegaer vet også. For meg opplevdes det som en befrielse å kunne snakke om det, og jeg har utelukkende møtt forståelse og støtte! Føler vi har en heiagjeng i ryggen:-) Det stoppet også alle spørsmålene om når vi ville ha en liten en... Alt ligger jo til rette for det(vært sammen i 6 år, forlovet, hus, bil, faste jobber osv). Er man i tillegg i rett alder så utløser det dessverre mange tankeløse spørsmål om barn...

Når det er sagt så har vi ikke gått i detalj om når vi har egguttak, innsett av egg, testdato osv, da det kan føre til en ekstra stressfaktor om alle skal vite alt i detalj. Det er naturlig å være nedfor ved et negativt forsøk, og det er ikke sikkert at man føler for å fortelle alle med en gang at det ikke gikk denne gangen heller..

 

Det er nok ingen fasitsvar på hva som er rett å gjøre mht åpenhet eller ei, håper dere finne ut hva som kjennes rett for dere:-)

[Opp]

Vi har sagt det til familiene våre men ingen venner enda(får se hvor lang tid vi bruker før vi sier no). Det er ingen i familien som spør hvordan det går eller hvordan jeg har det. Synes det er trist og kjipt, de skjønner ikke hvor tøft det er og virker ikke som de bryr seg. Det er sårt og vanskelig og jeg får ikke lyst til å si noe mer, og da prates det ihvrf ikke noe om det. Blir en litt vond sirkel og jeg blir såret og lei meg. Så for meg har det ikke hjulpet å si noe.

[Petra-prøvedokke]

Vi har heller ikke sagt noe men kanskje vi sier det når det går godt? Mange spør når vi skal ha men føler ikke for å si noe enda. Redd det blir mye masing. Har vurdert si det til ei jeg kjenner som har gått gjennom det samme for å få råd men får se hva som skjer? Noen bør vel ta hintet at vi strever litt?

[Småen100]

Jeg har også litt delt opplevelse av å fortelle det.. Vennene mine skjønner ikke greia for de er ikke klar for barn eller noe. De spør ikke hvordan det går, jeg har prøvd å fortelle hva som skal skje, tidsaspektet med sprøyter, uttak og testing, men de har fortsatt ikke skjønt det og nå sist spurte de når jeg skulle teste enda vi ikke begynner på sprøyter før i neste uke.. Så det er litt sårt å føle at de ikke er så interessert eller forstår hva jeg går gjennom. Har også dårlig erfaring med å si det til mamma, men jeg visste egentlig at hun ikke er klar for å bli mormor og ville komme med uttalelser om at vi ikke er klare for det. Så den eneste grunnen til at jeg fortalte det var at jeg vet jeg ville fått den reaksjonen uansett når jeg kom og sa jeg var gravid også ville det ha klikket for meg fordi hun ikke ante hva vi har vært gjennom.

 

Ellers har jeg god støtte av pappa og min søster, og vi skal fortelle svigers det i julen og regner med god mottakelse der

[klishe89]

Jeg er åpen om det til alle som spør. Venner og familie vet det. Har ikke lagt ut noe på face eller sånn før, men gjorde det en gang kort tid tilbake. En link til en artikkel om hva man ikke skal si til ufrivillig barnløse. Har kun familie og venner jeg har jevn kontakt med på face så det er ikke masse random folk som får vite det. Hadde neppe lagt det ut da.

 

Er ikke for å broadcaste graviditet osv på face, men har veldig lyst å skrive om det på face etterhvert, enten om vi får det til eller må leve uten. Det er først og fremst for å unngå masse dumme spm, men også for å gjøre enkelte svært ufølsomme sjeler klar over hva det er de gjør og sier til folk.

 

De fleste er veldig støttende og hyggelig, men andre er rett og slett bare veldig ufølsomme.

[PrinsesseHengepupp]

Her er vi åpne, det var vel aldri noe alternativ, vi syns det er nok tabu og hysj-hysj i denne "bransjen". Fronter det ikke på facebook akkurat, men alle vet hva vi går gjennom. Vi har lang reisevei og dermed får de fleste rundt oss det med seg når vi er på riksen. Det er litt dumt for da VET de jo når vi evt vet hvordan det har gått, så vi har hatt en del spørsmål og hinting mellom forsøkene. Så det eneste jeg kunne ønsket meg var at vi kunne gjennomføre forsøk uten at "alle" visste nøyaktig dato. 

[FrkKværner]

Hei.

 

Vi er i startprosessen med prøverør. Dvs at vi sender inn papirer til prøverør straks . Alle vennene våre vet at vi sliter, familien hans vet det. Min familie vet ingenting, føler ikke for å si noe. Vi har god støtte fra de rundt oss. Vi har i tillegg to vennerpar som også sliter, så godt at vi er flere på en måte. Har ikke sagt noe til jobben, føler ikke for det til tross for at de .er fantastiske alle sammen. Ønsker å gå igjennom det, uten at de vet datoer osv da jeg føler det blir mer press. Har en fantastisk sjef, som jeg kommer til å si det til snart:)&

 

Veldig glad for at vi er åpne om det. God støtte. I tillegg slipper vi vonde spørsmål. Vi deler også erfaringer med spesielt de to parene som også sliter. Godt å kunne snakke med noen om sorgen jeg føler i forhold til dette også.

Endret 22. november 2013 av FrkKværner

[kaksy]

Jeg har vært helt åpen, men legger det ikke ut på facebook da, men er åpen med alle andre av venner, på jobb, etc.

 

Ble mye lettere for meg da jeg begynte å være åpen på jobben. Men jeg har en jobb der det er håpløst å kome ifra for å ta blodprøver, etc i arbeidstiden. 

[FruRikstadPfefferkorn]

Angrer ikke på at jeg har vært åpen om det hele. Men nå ser jeg at det er flere som ikke har forståelse for hvorfor jeg er sykmeldt gjennom hele forsøket. Har forklart hvorfor, men merker en del ikke helt forstår hvorfor uansett. Men sånn tror jeg det alltid vil være.

[lillespire2]

Hei!

 

Jeg diskuterer stadig med meg selv hva som er best. Først ville jeg ikke si noe, men ble lei av alle hint/ upassende kommentarar fra omgivelsene. Så det hjalp meg veldig å lette på trykket ved å fortelle i fortrolige samtaler en til en. I alt vet min familie og noen utvalgte venninner som jeg føler vil meg vel. Det har vært godt å ha noen heiadamer rundt omkring som også kan "forsvare" meg når jeg ikke er der. Men det er ikke et samtaleemne med flere tilstede eller over familiemiddagen. Mannen har ikke fortalt det til noen. Menn....

 

Min frykt er å bli et "samtaleemne", at folk skal synes synd på meg eller at folk skal tro at jeg ikke kan glede meg på andres vegne/ må skånes.

 

Jeg angrer ikke. Men selv disse nære, utvalgte kan komme med upassende spørsmål eller velmenende "råd" som sårer. Fremover kommer jeg ikke til å fortelle når det er forsøk.

 

Så enn så lenge holder jeg munn til "resten". Ikke alltid lett når spørsmålene kommer under diverse sosiale sammenkomster før jul.. Folk ass! Har blitt mye flinkere selv til å ikke stille så mange spørsmål! Vil folk fortelle, skal de ta det opp selv.

 

Lykke til!