Jeg har så mye frustrasjon inne meg

[Anonym bruker]

Jeg er så frustrert over parforholdet, men prøver å skjule det så godt jeg kan.

 

For jeg har bestemt meg for å bli, for å satse, for å forsøke å gjøre det beste ut av det. Først og fremst fordi vi har barn sammen, men også fordi jeg klamrer meg til et håp om at det er en midlertidig, frustrerende fase.

 

Han er vanskelig å leve sammen med synes jeg, det er så mye negativitet og så strengt. Men det er sykdom i slekten og noen utfordringer på jobben hans som kan forklare noe av det - eller har det egentlig alltid vært sånn? Lager jeg bare unnskyldninger for han?

 

Jeg vet at dere ikke kan gi meg svar og jeg kan ikke legge ut noe særlig mer, trengte bare å få ut litt av følelsene mine, tårene renner mens jeg skriver.

 

Jeg er så inderlig glad i barna, det virker uutholdelig å splitte opp hjemmet med tanke på de.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 3afb5...181

[Anonym bruker]

Kjære deg, du er tøff.

 

 

Trener du? Det er en super måte å få ut ting på, tømme seg på en måte, bli fysisk utslitt. Bygg opp deg selv. Kan du skrive en liste over ting du liker å gjøre, og rett og slett være litt egosentrisk i ditt liv nå for å beholde deg selv.

 

Også møte venner utenom.

 

Det høres kanskje rart ut, men om du får det bedre med deg selv, bygger deg selv opp, vil ikke forholdet til mannen virke så mye inn på deg. Flytte fokus,,,,

 

Lykke lykke til!

 

 

Anonymous poster hash: 2b00f...9d2

[Anonym bruker]

HI her

 

Takk, det var ord som varmet.

 

Jeg trener, men er dårlig på det sosiale, stort rom for forbedring der. Han trener også og kunne definitivt trenge mer sosial omgang enn meg - akkurat det er noe som er vanskelig å snakke om.

 

Jeg har også bestemt meg for at jeg skal prøve å være "bedre" enn han, dvs jeg skal oppføre meg ordentlig, prøve å være positiv, men av og til synes jeg han får styre for mye av livet vårt med sin måte å være på.

Anonymous poster hash: 3afb5...181

[Anonym bruker]

Det er vanskelig,ja nesten umulig og si ifl til det du skriver her.

Kan bare prate for meg selv. Jeg prøvde i mange år og innbille meg at det var jeg som var vanskelig, at det ble bedre, at jeg bare måtte holde ut, at barna hadde det best med foreldre som var sammen osv.

 

Helt til en dag kroppen min fikk nok, og jeg tok valget! Har ikke angret et sekund.

Barna har det nok bedre nå, de får være hos mamma og pappa, og mest av alt, de slipper krangling og den tause/sure/anspente stemningen mellom 2 foreldre som IKKE har det bra sammen.

 

Slike valg er ikke lette og ta, jeg brukte mange år, men er så uendelig glad jeg tok valget!

 

Vi lever bare en gang, jeg vil heller leve alene enn ulykkelig sammen med en mann. Jeg var svært ulykkelig og hadde ingen følelser igjen.

 

 

Lykke til.

Anonymous poster hash: fd63c...44b

[Anonym bruker]

Hei, svarer nummer en her.

 

Hva med par-terapi?

Hvis dere "må" holde sammen nå pga faktorer dere ikke er herre over, hvorfor ikke få hjelP

 

Jeg er stor tilhenger av 3-person når det gjelder parkonstellasjoner.

 

Noe å tenke på?

Anonymous poster hash: 2b00f...9d2

[Anonym bruker]

HI

 

Jeg skjønner godt at det er nærmest umulig å gi meg råd. Jeg trengte mest av alt å få ut litt damp.

 

Vi har vært sammen i veldig mange år. Jeg vet at han ikke vil være med på parterapi og ønsker ikke å bruke det som et ultimatum.

 

Men vi har nylig tatt opp noen av utfordringene og akkurat nå er ballen hos han og han skal komme med forslag til noe som kan forbedre hvordan vi har det. 

 

Aller helst kunne jeg ønske at han kunne søke hjelp alene for han har så mye bitterhet i seg.

Anonymous poster hash: 3afb5...181

[Anonym bruker]

Uansett hva du gjør, lykke til og ta vare på deg selv. Du virker generøs og storsinnet. 

Anonymous poster hash: 2b00f...9d2